Det var hun som begynte altså. Hun hadde lovet å hjelpe meg med å finne veien hjem. Men så endte vi opp i en labyrint av en veimaskin, midt i rushet, samtidig som jeg forsøkte å spise en upraktisk tacobaguette.
Først hadde kvinnen foreslått at jeg burde kjøre mot sørøst.
«Hvis jeg hadde visst hvor sørøst var hen, så ville jeg vel neppe hatt behov for din hjelp», svarte jeg henne syrlig.
Men hun tok ikke hintet og fortsatte:
«Kjør mot sørøst. Kjør mot sørøst. Ta nå en u-sving. Kjør mot nord.»
Det var altså her jeg klikket på GPS-en som hadde stemmen til en belærende kjerring.
«Det var tilpass for Dem Helgerud at De nå sølte tacobaguette på T-skjorten».
Foto: Getty Images/Istockphoto
Hadde det vært en GPS av den gamle sorten kunne jeg røsket den løs og kastet den bak i baksetet (en løsning jeg har testet med hell).
Men for å kunne gå til angrep på nymotens veisatellittsystemer inne i dashbordet, må man være bilmekaniker, hacker eller legge en stein på gasspedalen og la bilen kjøre på havet.
Å gå så langt er det vel neppe noen som gjør. Eller?
Mann drepte PC
Tech rage kalles det, og ifølge en rapport bestilt av mikroprosessorfirmaet Intel, har eksempelvis åtte av ti amerikanere opplevd fenomenet. 62 prosent av dem innrømmer å ha skreket til en dings, mens 29 prosent tilstår å ha slått en PC-mus. Lignende tall kommer også fra Storbritannia. Det er et raseri mange åpenbart kjenner seg igjen i.
Blant de aller første klippene som gikk viralt tilbake i internettets barndom, finner vi nordlendingen som banner uten stans i tre minutter mens han prøver å fikse en vaskemaskin – «inn i han Gammel-Erik i det røde hælvete, og satans førbannada jævelskap» – og den tyske 12-åringen som skriker seg hes fordi det er noe galt med spillet han spiller. Sistnevnte video viste seg riktignok å være skuespill, verdig en Oscar-nominasjon, og den skulle forfølge gutten i over ti år.
I 2015 måtte politiet i Colorado Springs rykke ut etter en melding om skyting i en bakgate. Da de kom frem til åstedet, fant de et offer på bakken som var skutt flere ganger. «Offeret» var en PC fra Dell.
Skytteren Lucas Hinch (37) – innehaver av en økologisk urte- og te-forretning – kunne fortelle politiet at han var blitt så sint på maskinen, etter nok en blåskjerm, at han hadde dratt den ut av butikken, dumpet den i et smug, og skutt den. Åtte ganger.
Marinert datamus
Tidligere professor i kognitiv psykologi ved University of Maryland, Kent Norman, anslo tilbake i 2004 at rundt 10 prosent av høy-teknologiske julegaver det året ville bli utsatt for vold.
Norman forsket i mange år på brukervennlighet og teknologi, og hans undersøkelser antydet at menn, oftere enn kvinner, angriper dingser fysisk. Mens kvinner, litt oftere enn menn, kjefter på teknologi.
Men kommer det noe positivt ut av slikt raseri? Fordelen ved å utøve fysisk eller psykisk vold mot dingser er, ifølge Norman, at man tar ut frustrasjonen sin på objekter heller enn på mennesker. Hvis du ikke kjefter på GPS-en i bilen, så tar du med deg sinnet hjem. I tillegg kan det være «personlig tilfredsstill-ende» å ta hevn.
Han anbefalte dog det han kalte for controlled rage: Finn en passende dings, et passende sted og en god metode for å ødelegge den, og bruk sikkerhetsutstyr.
Professoren laget også DVD-er med instruksjonsfilmer til hvordan du kunne ødelegge teknologi som er kvalm mot deg – for eksempel hvordan du marinerer og griller en datamus, til hvordan knekke et tastatur i to. Videoene kan du fortsatt finne på Youtube.
Men hvorfor skjeller vi ut dingser selv om vi vet at de ikke vil endre adferd av den grunn? I boken «The Media Equation – How People Treat Com-puters, Television and New Media Like Real People» (1996) gikk to professorer ved Stanford University gjennom en stor mengde forskning på menneskelig interaksjon med teknologi. De kom frem til et svar som speiles i bokens tittel.
Ifølge Stanford-forskerne tyder det på at menneskehjernen er innstilt på at sosiale normer også gjelder for maskiner. Altså, dersom vi spør en dings om å hjelpe oss med noe, eksempelvis å finne veien hjem, og den holder løftet, så er vi takknemlige for hjelpen. Det er akkurat slik vi ville reagert dersom vi fikk hjelp av en venn.
Det fungerer likt i negativ retning også. For dersom du ber en venn om assistanse til å finne veien hjem, og vedkommende lover å hjelpe, for så å lure deg inn i en veimaskin og bli frekk i kjeften, ja, da blir du forbanna.
*
Da jeg fortalte en venn av meg om krangelen jeg hadde med den selvgode dama inne i GPS-en, la han en hånd på skulderen min.
«Magnus, jeg tror jeg vet om noen som kan hjelpe deg.»
Han lurte på om jeg hadde hørt om stedet Rage Room utenfor Oslo? Et sted hvor man visstnok kan slå i stykker valgfri elektronikk med slegge, ikledd vernebriller.
Jeg må dra dit.
Fortsettelse følger.