• Jernkvinne Kansler Elena Vernham (Kate Winslet) har et solid grep om makten og utvikler stadig mer paranoide trekk i serien «The Regime» som har premiere på HBO Max 4. mars. Karakteren har flere likhetstrekk med statsledere i virkeligheten. Foto: HBO Max

Autokratiske tilstander

Autokratiske tilstander

Fra utgave:

«Frihet er nok ikke tingenes ‘naturlige’ orden. På de fleste steder og til de fleste tider har de sterke dominert de svake, og menneskelig frihet er blitt undertrykket med makt, eller av skikker og normer. Enten har statene vært for svake til å beskytte individene mot disse truslene, eller så har statene vært for sterke til at folk kan beskytte seg mot despoti. Frihet oppstår først når en delikat og usikker balanse oppstår mellom stat og samfunn.»

Slik ordlegger MIT- og Harvard-professorene Daron Acemoglu og James A. Robinson seg i boken «The Narrow Corridor: States, Societies, and the Fate of Liberty» (2019), når de skal sammenfatte sin teori om hvordan frihet oppstår og beskyttes.

Både demokratiske og autoritære styrer kommer i ulike former, der noen varianter er verre – eller mer utsatt – enn andre.

Målet for dem som bryr seg om frihet, er å styre samfunnsutviklingen inn i «den trange korridoren» der statsmakten og sivilsamfunnet finner en jevnbyrdig likevekt.

I dagens verden er demokratiene igjen satt under press, mens hel- og halvblods-despoter flytter frem posisjonene. Ifølge Varieties of Democracy-prosjektet ved Göteborgs universitet bor nå kun 13 prosent av verdens befolkning i liberale demokratier.

 

Et alternativt Europa

Den nye autokratiske bølgen opptar også serieskapere. 4. mars starter miniserien «The Regime» på HBO Max. Handlingen er lagt til et alternativt Samtids-Europa, hvor den dominerende staten er et diktatur der kansler Elena Vernham (Kate Winslet) holder i tømmene.

Gjennom seks episoder får vi følge dramaet på innsiden av kanslerpalasset. Regimet er nemlig i ferd med å rakne, mens Elena er begynt å utvikle paranoide trekk. Helt uventet gjør hun soldaten Herbert Zubak (Matthias Schoenaerts) til sin nærmeste fortrolige, noe som bare sprer enda mer usikkerhet i sjiktet rundt kansleren.

Serien er regissert av Stephen Frears og Jessica Hobbs, mens Will Tracy har skrevet manuskriptet. Andre navn på rollelisten er Andrea Riseborough, Martha Plimpton, Hugh Grant og Guillaume Gallienne.

«The Regime» retter altså søkelyset på en av autokratiets svake sider: Når så mye makt samles hos ett individ, vil kvaliteten på administrasjonen nødvendigvis variere med lederens mentale tilstand.

 

Betryggende avstand Kansler Elena Vernham (Kate Winslet) utvikler stadig mer paranoide trekk i serien «The Regime» som har premiere på HBO Max 4. mars. Karakteren har flere likhetstrekk med statsledere i virkeligheten. Foto: HBO Max

 

Med sitt «på privaten med autokraten»-perspektiv lar serien oss komme bak de offisielle portrettene, der lederen jo helst skal utstråle kontroll og evner som fremsynt. Filmskapere har ofte skildret diktatorfigurer med en gysende fascinasjon, og dermed uforvarende innrømmet dem en posisjon som særegne individer. Ekstremisme kan imponere, og ondskap kan være karismatisk. Kall det gjerne et Hitler-kompleks.

Lederens personlighet er jo ikke uviktig, men det primære problemet med diktaturstater er det politiske systemet i seg selv. Dette er viktig å holde fast ved, fordi autokratiet med jevne mellomrom vinner appell, selv i liberale demokratier. Til og med blant filmskapere.

 

Den autoritære fristelsen

«Gabriel Over the White House» (1933) er i så måte selve kroneksempelet fra amerikansk filmhistorie. Den forteller historien om hvordan en middelmådig president, Judson Hammond (Walter Huston), plutselig forvandles etter en alvorlig bilulykke: En ny, nesten overmenneskelig energi og viljestyrke kanaliseres gjennom ham.

Filmen hinter åpenlyst om at overnaturlige, guddommelige krefter gjør seg gjeldende – tittelen henviser da også til erkeengelen Gabriel.

 

«Gabriel Over the White House» (1933)

 

Hammond tar nå fatt på arbeidsløsheten, den økonomiske depresjonen, gangsterveldet og verdenspolitikken. Baksiden av medaljen er at han samtidig oppløser Kongressen og sparker regjeringen. Løsningen på problemene i USA var altså en dyktig diktator. Man kan (og bør) stusse over at Franklin D. Roosevelt likte filmen godt.

Appellen har nok sin rot i en av de mest standhaftige mytene om autokratier: De skal være mer effektive og strømlinjeformede enn demokratier. De får ting gjort, hevdes det. Togene går i rute. I realiteten er de ofte preget av korrupsjon og indre strid mellom ulike deler av forvaltningen og det politiske maktapparatet.

Autokratier er heller ikke optimalisert for ufiltrert informasjonsflyt oppover i systemet. Dårlige nyheter er uønsket. Dermed meldes det ikke fra om viktige problemer. I stedet pusses det på et glansbilde av tilstanden i riket.

 

Intriger fremfor prosedyrer

Legg så til at autokratier naturlig nok vil mangle legitimitet i store deler av befolkningen, og at det lett kan oppstå kaos rundt lederskifter, særlig hvis de kommer brått på.

I et system som mangler uavhengige institusjoner og nøytrale prosedyrer, er det fort duket for improvisert intrigemakeri når toppstillingen blir ledig. Det kan lønne seg å handle raskt og nådeløst, før man selv blir «hektet av» i racet.

Slike situasjoner kan det faktisk bli kostelige komedier av. «The Death of Stalin» (2017) skildrer panikken og maktkampen blant det sovjetiske kommunistpartiets ledere i dagene etter at Stålmannen kollapser og dør. Frykten og desperasjonen gjennomsyrer hver eneste samtale og møte. I det historiske mars 1953 var nok uhyggen den dominante stemningen, men det briljante ved Armando Iannuccis film er at den ser komikken og absurditeten i episodene som oppstår.

 

«The Death of Stalin» (2017)

 

«Greven av Chile» (2023) stiller en annen historisk diktator i et komisk lys, samtidig som den gjør ham til en veldig konkret skrekkfigur. Her er nemlig premisset at general Augusto Pinochet – som ledet militærdiktaturet i Chile mellom 1973 og 1990 – er en 250 år gammel vampyr. Han har fingert sin egen død og gått i skjul. Barna hans er imidlertid begynt å bekymre seg for arveutsiktene, og engasjerer derfor en nonne som er ekspert på demonutdrivelser for å få fortgang i sakene.

Vampyrskikkelsen er tidligere blitt brukt som metafor på overklassens vilkårlige maktovergrep. Her er den omarbeidet til å representere seiglivede reaksjonære samfunnskrefter.

 

«Greven av Chile» («El Conde», 2023)

 

Summen av små avgjørelser

Der sivilsamfunnet trekker seg tilbake, kan det anonyme byråkratiet rykke frem. Statsviteren Hannah Arendt beskrev hvordan funksjonærene fungerer som tannhjul i et effektivt diktatur. Det ligger mye makt i summen av alle små avgjørelser.

Dette visste også George Orwell, som antagelig har skrevet den definitive skildringen av tilværelsen i et totalitært regime: «1984» (1949). Dette er en verden hvor historien og sannheten konstant kan endres, slik at den harmonerer med den nyeste linjen til styresmaktene. Hovedpersonen i fortellingen, Winston Smith, er en byråkrat som jobber med systematisk historieforfalskning i partiets tjeneste. Winston har fortsatt såpass sterke individualistiske impulser at han bryter loven – og innleder en illegal romanse. Men Storebror ser alt.

Den første filmatiseringen kom allerede i 1956, men det er det andre forsøket – lansert i nettopp 1984 – som har fått mest oppmerksomhet. John Hurt spiller hovedrollen.

 

«1984» / «Nineteen Eighty-Four» (1984)

 

Påvirkningen fra Orwell er merkbar i flere andre filmfortellinger, men den kanskje beste «1984»-hyllesten er Monty Python-medlemmet Terry Gilliams «Brazil» (1985). Her ironiseres det spesielt over samfunnets tro på teknologiens ufeilbarlighet.

Vi møter den dagdrømmende byråkraten Sam Lowry (Jonathan Pryce), som oppdager at én liten stavefeil i en arrestordre (der Tuttle er blitt til Buttle) har sendt feil mann i fengsel – og torturkammeret, hvor stakkaren omkommer. Samtidig blir Lowry fullstendig forgapt i en kvinnelig trailersjåfør, og vikler seg inn i et samrøre med den ettersøkte terroristen Tuttle. 

Fakta

Omtalte filmer og serier

«The Regime» (Regi: Stephen Frears og Jessica Hobbs, 2024): Premiere på HBO Max 4. mars.

«Gabriel Over the White House» (Regi: Gregory La Cava, 1933): Tilgjengelig i bruktmarkedet for dvd.  

«The Death of Stalin» (Regi: Armando Iannucci, 2017): Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, HBO Max, Itunes, SF Anytime og Vega hjemmekino.

«Greven av Chile» («El Conde». Regi: Pablo Larraín, 2023): Tilgjengelig på Netflix.

«1984»/«Nineteen Eighty-Four» (Regi: Michael Radford, 1984): Tilgjengelig på Itunes og Google Play.

«Brazil» (Regi: Terry Gilliam, 1985): Tilgjengelig på Disney+, Itunes og Youtube.

«The Last King of Scotland» (Regi: Kevin Macdonald, 2006): Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, Disney+, Itunes og SF Anytime.

«Bølgen» («Die Welle». Regi: Dennis Gansel, 2008): Tilgjengelig på Allente og SF Anytime.

«Det finnes ingen djevel» («Sheytan vojud nadarad». Regi: Mohammad Rasoulof, 2020): Tilgjengelig på Allente, Blockbuster, Filmo-teket, SF Anytime, 2 Play, Vega hjemmekino og Viaplay.

 

Karisma og ideologi

Vi har allerede vært inne på det: Autokratiet er sterkt forbundet med karismatiske personligheter.

Slike skikkelser krever noe ekstra av skuespillerne som skal gestalte dem. Forest Whitaker vant både Oscar, Golden Globe og Bafta for sin tolkning av Ugandas diktator Idi Amin i «The Last King of Scotland» (2006), hvor han spiller ham på en faretruende, «ulmende» måte. Handlingen fortelles fra perspektivet til en ung skotsk lege, Nicholas Garrigan (James McAvoy), som gradvis innser at han er gått i tjeneste til en psykopat.

Ideologi er selvsagt et nyttig verktøy for autokratene. Felles mål og verdisett virker identitetsskapende, mobiliserer til innsats og offervilje, samt identifiserer motstandere og avvikere.

De psykologiske mekanismene som settes i spill, ble testet ut i et berømt eksperiment i 1967. Ron Jones, lærer ved Cubberley High School i Palo Alto i California, ville demonstrere for elevene sine hvordan totalitære ideologier fungerer. Han startet derfor en uttalt antidemokratisk bevegelse kalt «Den tredje bølgen», som sverget til mantraet «styrke gjennom disiplin, styrke gjennom fellesskap, styrke gjennom handling, styrke gjennom stolthet».

Den tyske filmen «Bølgen» (2008) er basert på dette eksperimentet. Her heter læreren Rainer Wenger (Jürgen Vogel). Regissøren, Dennis Gansel, har forklart at han ville lage filmen fordi han innså at yngre tyskere (inkludert ham selv) er lei av å høre om Det tredje riket. De føler seg overfôret på temaet.

 

Grasrot-opplevelser

Hvordan fortoner så tilværelsen seg for folk flest i ufrie samfunn? Det er et spørsmål vi aldri bør gå lei av å stille.

Noen modige regissører lager avslørende filmer fra innsiden av undertrykkende regimer. Det gjelder blant annet iranske Mohammed Rasoulof, som i 2020 kom ut med «Det finnes ingen djevel». Den vever fire forskjellige fortellinger sammen, der fellesnevneren er individets frihet under et autoritært styre. Dette stilles på spissen når temaet er dødsstraff. Med Rasoulofs egne ord:

«Spørsmålet filmen stiller er: Når du lever i et diktatursamfunn og du blir tvunget til å ta en avgjørelse, hvor langt er du villig til å påta deg ansvaret for avgjørelsen din? Eller avviser du dette ansvaret, vel vitende om at det er den autoritære strukturen i landet som presser deg til denne avgjørelsen?»

 

Kritikerrost fra Iran Filmen «Det finnes ingen djevel», regissert av Mohammed Rasoulof, tar opp store moralske spørsmål gjennom fire kapitler. I det tredje kapittelet, «Bursdagen», kommer soldaten Javad (Mohammad Valizadegan) på overraskelsesbesøk til kjæresten Nana (Mahtab Servati), men får selv en overraskelse. Foto: Arthaus