Millioner av insekter – overalt. Mens du sitter og leser denne setningen, tasser og kravler og flagrer det mellom én og ti trillioner insekter der ute i verden, flere enn det er sandkorn på alle verdens strender.

Det er så utrolig mange av dem at det er vanskelig å fatte, og de finnes overalt. I skogen og i innsjøene, i enger og elver, på tundraen og i fjellet. Det bor steinfluer i hustrige seks tusen meters høyde i Himalaya, og mygglarver i Yellowstones gloheite kilder der temperaturen passerer 50 grader celsius. I det evige mørket i Jordens dypeste grotter lever blinde hulemygg. Insekter kan leve i døpefonter, i oljedammer, i frosne vannpytter og i magesekken til en hest. De bor i ørkener, oppå snøen, inne i PC-en din og i neseborene på hvalross.

De er rett og slett overalt.

En klode i endring. Men: Insektenes planet er i endring. Økosystemene på Jorden har forandret seg raskere de siste hundre årene enn noensinne tidligere i menneskenes historie. Langt over halvparten av Jordens landoverflate er forandret gjennom jordbruk, husdyrbeite og nedbygging. Og takten øker. Det betyr at levesteder blir borte, og at gjenværende leveområder blir oppdelt i små, isolerte fragmenter.

Hvert år slipper vi ut betydelige mengder kjemikalier. Det inkluderer bruk av sprøytemidler som tar livet av insekter, for å sikre våre avlinger. Vi har produsert og kastet fra oss så mye plast at restene, i form av mikroplast, kommer til å finnes i sedimentene i millioner av år fremover.

Vi flytter arter, bevisst og ubevisst. Vi har doblet mengden nitrogen og fosfor i jordsmonnet gjennom bruk av kunstgjødsel, og utslippene av CO₂ er større enn de har vært på titalls millioner år, med endret klima som konsekvens.

Alt dette påvirker insektene. Og det som påvirker insektene, påvirker oss. Endringer i insektsamfunnene kan skape dominoeffekter ingen kan forutsi konsekvensene av. Vi vet faktisk ikke hvilken betydning det vil få – bare at det kan bli veldig annerledes. Vi risikerer en verden der vi mennesker får det verre fordi utfordringene med rent vann, nok mat og god helse til alle blir enda større enn i dag.

Hva vet vi om insekttap? Sist sommer nådde insektene avis­overskriftene – også i Norge. Ikke med nok en overdrevet sak om virrende veps på verandaen. Denne gangen var det alvor: En tysk studie hadde vist at biomassen (altså vekten) av insekter hadde gått tilbake med 75 prosent på snaue 30 år. Studien var endog utført i verne­områder, spredt over flere deler av landet. Her flyr det altså i dag bare en fjerdedel av den insektmengden som var der på slutten av 1980-tallet, ifølge artikkelen.

Denne studien står ikke alene. Rett nok har vi skremmende lite oversikt over status for de minste blant oss, men det lille vi vet, peker i samme retning. Sammenstilte data fra flere land viser at mens vi mennesker er blitt dobbelt så mange de siste 40 årene, er antallet insektindivider, målt i de få eksisterende langtidsseriene som finnes, nær halvert.

Vi ser samme trend for mange ulike grupper av insekter: Bestandene av dagsommerfugler i jordbrukslandskapet er blitt redusert med en tredjedel fra 1990 til 2015, viser tall fra 22 land i Europa. Utbredelsesmønstrene til øyenstikkere har endret seg dramatisk på bare 20 år, og mange arter har gått tilbake. Utbredelsen av humler krymper både i Nord-Amerika og Europa.

Samtidig ser vi at i landskap som har vært intensivt brukt i lang tid, flater nedgangen ut, kanskje fordi de mest sårbare artene allerede har forsvunnet derfra.

Dominoeffekter. Så hvorfor bør det bekymre oss at insektene går tilbake? Rett og slett fordi de er naturens små tannhjul, som får verden til å tikke og gå. I kraft av sin suverene dominans og det faktum at de er involvert i de fleste sentrale prosesser i naturen, er de vesentlige for å holde naturen slik vi kjenner den, i gang.

Vi trenger dem som ryddemannskap, som bryter ned døde planter og dyr og lager jord – en forutsetning for all plantevekst – enten vi snakker hveteåkre eller tømmerskog. Vi trenger insektene til å pollinere både ville blomster og nytteplantene som vi og husdyrene våre skal leve av. Dess-uten er insektene sikringskost for en mengde andre dyr, som fisk og fugl og flaggermus.

Derfor burde det ikke komme som noen overraskelse at vi ser stadig flere studier som peker på nedgang i andre artsgrupper – som er i tett samspill med insekter. Det gjelder både planter som avhenger av pollinerende insekter og fugler som spiser insekter. En studie fra 25 europeiske land viser at det er blitt 420 millioner færre fugler i Europa, på snaut 30 år. I Canada har sandsvalen nesten forsvunnet – den har gått tilbake med hele 98 prosent siden 1970.

Artsforflatning. Det finnes også eksempler på insektarter som går frem. Mens stedegne, sære og spesialtilpassede arter sliter, ser vi at generalistene – arter som er tilpasningsdyktige og kan klare seg overalt – blir vanligere.

I økosystemene kan en slik økende artslikhet mellom områder ha noen viktige konsekvenser. Det er fordi selve sammensetningen av arter i et samfunn, og dominansforholdet mellom dem, er koblet til funksjonene i økosystemet. Og hver eneste art lever i et tett og fininnstilt samspill med en mengde andre arter.

Derfor kan en forrykking av artssamfunnet gi seg utslag i de tjenestene vi er avhengig av at naturen leverer. Ulike humler har for eksempel ulik lengde på tungen, tilpasset de blomstene de skal hente næring fra, og samtidig pollinere. Færre individer av slike spesialiserte pollinatorer vil dermed kunne påvirke plantelivet.

Ny forskning, fra flere ulike økosystemer, peker på at sjeldne arter er overrepresentert blant arter som har unike økologiske funksjoner. Eller for å si det på en annen måte: Sjeldne arter kan ha en spesiell rolle å spille, som ikke uten videre kan overtas av vanligere arter. Derfor er det et poeng å ikke bare telle antall arter rundt oss, men se på hvilke arter det er som kommer eller går, og hvor mange det er av dem.

Naturen tilpasser seg – men hvor raskt? På mange vis er naturen robust og tilpasser seg hele tiden. Evolusjonen går sin gang. Nye arter oppstår der vi mennesker skaper nye muligheter. Likevel:

Gjennom intensiv arealbruk, klimaendringer, sprøytemidler og flytting av arter risikerer vi nå å endre forholdene så mye og så raskt at selv om naturen er tilpasningsdyktig, vil insektene slite med å levere som før.

Av rent egoistiske grunner bør vi derfor bry oss om småkrypenes ve og vel. Å ta vare på insektene blir en slags livsforsikring for våre barn og barnebarn – slik at de også skal kunne få et godt liv på planeten.

Løfter vi blikket fra vår egen navle, ser vi at dette handler om mer enn nytteverdi. Vår planet er, så langt vi kjenner universet, det eneste stedet med liv.

Mange vil mene at vi mennesker har en moralsk plikt til å begrense vår dominans på kloden, slik at våre millioner av medskapninger også får en sjanse til å leve sine små og underlige liv.

Om artikkelforfatteren: Anne Sverdrup-Thygesson er utdannet biolog og professor ved Institutt for naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet NMBU. Denne teksten er basert på omarbeidede utdrag fra hennes nyeste bok «Insektenes planet» (JM Stenersens forlag, 2018).