Michoacán, Mexico. Maskinene ruller uten stans: skanner, veier, sorterer og merker avokadoene. Den siste delen av sorteringen skjer manuelt, ut fra farge, størrelse og kvalitet.

Silvia Guerreros fingrer plukker rutinert ut de lysegrønne og skiller dem fra de mørkere fruktene. Førsteklasses avokado havner i en eske for seg, uten noen spor av flekker, merker eller andre skader.

Mexico dyrker mest avokado i hele verden og er det eneste landet hvor produksjonen foregår året rundt. Siden frihandelsavtalen Nafta ble implementert mellom Mexico, USA og Canada på midten av 1990-tallet, er eksporten mangedoblet, og et tusentall nye jobber er skapt i Michoacán. I tillegg til avokadoen er den meksikanske delstaten kanskje mest kjent for borgervernet og narkotikakartellene, men de siste 20 årene har også brakt med seg en økonomisk boom.

– Nafta har vært veldig viktig for oss her i Michoacán, forklarer Guerrero.

Siden 1997 er markedet i USA gradvis åpnet og blitt etterfulgt av en effektiv markedsføring som blant annet koblet den gigantiske idrettsbegivenheten Superbowl til meksikansk guacamole. Bare de siste ti årene har eksporten av avokado fra Michoacán firedoblet seg. I fjor ble det eksportert over en million tonn av frukten, hvorav mer enn 80 prosent gikk til USA.

Armando López Orduña er leder for Apeam, foreningen for produsenter og forhandlere som eksporterer meksikansk avokado. Også han ser Nafta som avgjørende for fremgangen og forteller at truslene fra USAs president Donald Trump, om tollavgifter og om å forkaste eller reforhandle hele frihandelsavtalen, har ført til bekymring for alle i bransjen.

– Det uroer oss med tanke på hvor hardt vi har jobbet for å øke konsumet av avokado i USA, hvor etterspørselen fortsatt øker.

I tillegg til USA, går de største eksportandelene til Canada, Japan og Europa. Men til tross for at López Orduña ser muligheter til å øke eksporten til andre deler av verden, er det mange fordeler med markedet i USA, hvor avokadoene kan være fremme ved grensen på under 48 timer.

– Det ligger ikke i våre hender å vite om det virkelig kommer til å bli en totalrevisjon av avtalen, forklarer han.

Vannintensivt. Jorden her er rik på vulkanaske og har sammen med klimaet gjort Michoacán til et ideelt sted å dyrke fløyelsmyk avokado. Men det grønne gullets fremgang har også en bakside. Mange vil ha en del av gevinsten, og antall avokadoplantasjer har eksplodert. Til tross for at det ikke er gitt noen tillatelser til bruksendring av jord i løpet av 2000-tallet, hugges skog ned i rask takt for å bli erstattet med avokadotrær.

Tidligere så man bare skogkledde fjellsider rundt den lille byen Zirahuén. Nå er mange av dem erstattet av prikkete rutenett, og byens vannkilde tørker ut i stadig lengre perioder.

– Vi snakker om de siste 10–15 årene, men problemet blir stadig verre. Nå kan det gå uker eller opptil en måned uten en dråpe vann, fordi alt går med til plantasjene, forklarer Esmeralda Vargas Ponce som jobber på byens helsestasjon.

Et avokadotre trenger mellom syv og 13 ganger så mye vann som en gran eller furu, og er dessuten mye dårligere til å binde vannet i jorden. Konsekvensen blir mindre vann i bekker, elver og grunnvannsreservoarer.

Et avokadotre trenger mellom syv og 13 ganger så mye vann som en gran eller furu, og er dessuten mye dårligere til å binde vannet i jorden. Konsekvensen blir mindre vann i bekker, elver og grunnvannsreservoarer.

Giftige sprøytemidler. Vargas Ponce har jobbet på helsestasjonen i 23 år og forteller at det er blitt mye vanligere med diaré de siste årene, noe hun kobler til mangelen på vann. Når kranen er tom, tvinges mange til å bruke forurenset vann fra andre kilder, og derfor blir de syke.

– Vi er omringet av plantasjer, og de bruker mye kjemikalier. Og veldig mye gjødsel og kjemikalier gjør at det blir mange fluer som sprer sykdommer.

Men det er ikke det eneste problemet med kjemikaliene. Utenfor helsestasjonen står Mayra Fuerte. Hennes mann er ansatt ved en av avokadoplantasjene i området og jobber med å sprøyte trærne.

– Plantevernmidlene gjør at det alltid svir i ansiktet hans. Det blir rødt og svir mye, forklarer hun.

Den eneste beskyttelsen man bruker ved sprøyting av avlingene, er et tørkle foran nese og munn.

Esmeralda Vargas Ponce kjenner igjen problemet.

– Det kommer mennesker med allergiske reaksjoner og til og med pusteproblemer og problemer med synet. Menneskene som jobber på plantasjene, utsetter seg for stor risiko.

Hun sier at arbeiderne sjelden benytter beskyttelsesutstyr når de sprøyter avlingene, og at det er derfor allergiene dukker opp.

– Folk har mye allergier på armene, allergier som ikke lar seg behandle så lett. De trenger spesialbehandling som vi ikke kan gi her. Vi må sende dem på sykehus.

Allergiene og utbruddene av diaré er de helseproblemene som Vargas Ponce kan se så langt, og som hun kobler til avokadoproduksjonen. Men hun er også bekymret for verre konsekvenser i fremtiden, som ikke lar seg måle ennå.

– Fortsetter vi på denne måten, tviler jeg ikke på at vi snart kommer til å se tilfeller av hudkreft eller til og med lungekreft på grunn av alle kjemikaliene som blir pustet inn.

– Fortsetter vi på denne måten, tviler jeg ikke på at vi snart kommer til å se tilfeller av hudkreft eller til og med lungekreft på grunn av alle kjemikaliene som blir pustet inn, sier hun.

Mayra Gavito er forsker ved institutt for økosystem og bærekraft ved universitetet UNAM i Morelia. For et par år siden var hun med på å dokumentere bruken av kjemikalier ved plantasjene.

– Det er en skremmende mengde, og mange av dem er svært giftige. Gjødselen de bruker kan også forårsake stor grad av forurensning av vannet, forklarer hun.

Lite bærekraftig. I begynnelsen benyttet avokadodyrkerne åkre som tidligere var brukt til mais, men rundt årtusenskiftet ble det mindre vanlig, og folk begynte i stedet å hugge ned skog for å gi plass til nye avokadoplantasjer.

– En bruksendring av jorden uten tillatelse er forbudt i delstaten, så stort sett alle disse plantasjene er ulovlige. Men i Mexico har vi ikke noe system for å sørge for at forbudet overholdes, sier Gavito.

Det er utallige godt synlige eksempler på at skogen hugges eller brennes ned, på toppene rundt Morelia og langs veien mot byen Uruapan. Til tross for dette har reaksjonene fra myndighetene stort sett uteblitt. I et fåtall tilfeller har de gjort inspeksjoner og satt opp skilt om at plantasjer er stengt, men trærne blir stående og erstattes ikke av barskog som opprinnelig dekket området.

Gavito mener det største problemet er at ekspansjonen skjer helt ukontrollert, uten noen analyse over i hvilke områder det er viktig å bevare skogen.

– Det finnes områder der man kan dyrke avokado uten å gjøre så stor skade på miljøet. Men om man planter avokado øverst oppe i fjellsidene, som er strategiske områder for å binde vannet, da gjør det stor skade.

Når avokado plantes i bratte bakker, er risikoen for erosjon stor. Og den stadig mer utbredte monokulturen truer dessuten det biologiske mangfoldet.

Når avokado plantes i bratte bakker, er risikoen for erosjon stor. Og den stadig mer utbredte monokulturen truer dessuten det biologiske mangfoldet.

– På den måten plantasjene drives i dag, erstatter man en skog med hundrevis av planter, tusenvis av sopp, bakterier og andre organismer, med én eneste plante og veldig få andre arter, sier Gavito.

Hun forklarer videre at den ukontrollerte måten plantasjene ekspanderer på, i lengden kan ødelegge de fordelaktige forutsetningene for å dyrke både avokado og andre vekster.

– Om vi ikke har ulike planter som binder jorden der avokadoen plantes, kan jorden forsvinne rent fysisk (ved erosjon), men også kvaliteten kan gå tapt når jorden utpines.

Men å ta opp baksidene ved den økonomiske gullgruven som avokadoen er blitt for Michoacán, er på mage måter tabu.

– Akkurat nå er vi i en situasjon der vi utnytter og har mange fordeler av den veldig bra jorden og klimaet. Men slik plantasjene drives nå, vil det ødelegge den fruktbare jorden og endre klimaet, så vi om noen tiår ikke har disse forutsetningene, advarer Gavito.

«Myndighetene må ta grep.» Fra myndighetenes side hevdes det at det ble gjort viktige fremskritt på området, og Apeam skryter gjerne av at de gjenplanter skog. Bransjeorganisasjonen representerer 47 forhandlere og nesten 20 000 bønder, og Armando López Orduña sier at de er urolige over den utbredte avskogingen, men at det ikke er så mye mer de kan gjøre. Han mener løsningen må komme ovenfra.

– Det er myndighetene som må ta grep, og så bidrar vi med det lille vi kan.

På Zirahuéns helsestasjon begynner Esmeralda Vargas Ponce å nærme seg slutten på dagen. Det er lett å merke at hun er bekymret.

– Om du så etter tidligere, så du en grønn topp full av barskog. Nå når du ser etter, er det bare plantasjer, et helt teppe av avokadotrær. Det finnes ikke noe annet enn avokadoplantasjer, og dessverre påvirker det oss. Visst gir det gode penger, men det påvirker oss samtidig svært negativt.