Uunngåelige klimaendringer

Om vi så stengte hele verden ned i morgen, stopper ikke den globale oppvarmingen. Klimagassene vi slapp ut i går, i fjor og de siste ti årene vil fortsette å forme det 21. århundret.

– Utslippene våre vil uansett gi klimaendringer i fremtiden, sier Trude Storelvmo, professor i meteorologi ved Universitetet i Oslo. Hun var medforfatter på rapporten fra FNs klimapanel som i 2021 varslet en «Kode Rød» for planeten.

– Nå må vi klimatilpasse oss, enten vi vil eller ei, sier hun.

Trude Storelvmo, professor i meteorologi ved Universitetet i Oslo

For hver rapport har panelet hun deltar i, stadig mer data, flere satellittbilder, flere modellkjøringer og mer sikker kunnskap. Konklusjonen er klarere enn noensinne: Kutt utslippene raskt, for oppvarmingen går raskere enn man først trodde.

Med kraftige kutt har verden ennå tre år på seg til å rekke Paris-avtalens mål, konkluderte FN-panelet i april 2022. Men selv i dette scenarioet må vi nok leve med mer varme, mer ekstremvær, havstigning og nye nedbørsmønstre.

Dét tvinger både verden og Norge over i klimaspørsmålets «plan B» – å tilpasse seg klimaendringer.

Tabu og politisk ukorrekt

– Før i tiden, på 1990-tallet, var det upolitisk korrekt å snakke om klimatilpasning, sier Carlo Aall, professor i bærekraftig utvikling og leder for Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt) ved Vestlandsforskning.

Aall har forsket på klimatilpasning i en mannsalder. Å tilpasse seg ble regnet som å ha «gitt opp på forhånd», erindrer både han og Storelvmo.

– De fleste i miljøbevegelsen og mange i miljøforvaltningen var redde for at for mye snakk om tilpasning, ville gå utover viljen til å kutte utslipp, sier Aall.

Han opplever at den samme holdningen fortsatt henger igjen i deler av miljøbevegelsen, og at myndighetene snakker for lite om klimatilpasning.

Carlo Aall, professor i bærekraftig utvikling og leder for Norsk senter for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt) ved Vestlandsforskning

Vinteren forsvinner, og høsten blir tøff

Helt tabu er det imidlertid ikke lenger. Midt på 2000-tallet fikk klimatilpasningen bedre plass i klimaforskningen. I 2013 vedtok både EU og Stortinget sin første klimatilpasningspolitikk (EU fornyet sin i 2021).

Det norske klimatilpasningsutvalget, som utredet saken i 2010, anslo at Norge i fremtiden kan måtte oppleve 50 prosent mer vinternedbør på Østlandet, Sørlandet og Sørvestlandet, 30 prosent flere dager med styrtregn og 50 til 100 færre dager med snø. Noen steder forsvinner vinteren helt.

Det blir varmere vær, hardere nedbør, flere stormer, havstigning og det kommer nye plantearter. I worst case, som innebærer en økning på 4,5 grader, vil Norge miste 2/3 av alle isbreene før år 2100, advarte ekspertene da. De siste årene har regjeringen fulgt opp med å utrede overvann (samlebetegnelse på nedbør og smeltevann som renner av på tette overflater, red.anm.) som problem og finansiell klimarisiko.

Det siste året har verden dessuten fått tre nye rapporter fra FNs klimapanel. Rapportene viser at klimaendringene får konsekvenser også i Norge. Det skrev Miljødirektoratet, Helsedirektoratet, Norad, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Landbruksdirektoratet i en felles kronikk i mars 2022:

«Effektene av klimaendringene har kommet raskere, er mer utbredt og har hatt større konsekvenser enn forventet», og derfor, skrev de, «haster det med tiltak.»

Må bygge mer robust

Miljødirektoratet koordinerer klimatilpasningsarbeidet i staten.

– Forståelsen for klimatilpasningen er blitt større på alle områder. Det omtales mer i mediene og er kommet høyere på agendaen, sier seksjonsleder i direktoratets klimaavdeling Herdis Laupsa og seniorrådgiver Ane Hagen Kjørholt.

Samtlige nasjonale myndigheter har ansvar for klimatilpasning på sine områder, men Miljødirektoratet, NVE, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Landbruksdirektoratet og Helsedirektoratet har ekstra store oppgaver. Målet er å være føre var blant annet via klimafremskrivinger for alle fylker. Stikkordet er «klimarobust». I stor grad handler dette om å bygge solide bygg, vedlikeholde eksisterende bygg så de tåler været og unngå å bygge i områder der været vil skape størst problemer i fremtiden.

Nye retningslinjer i plan- og bygningsloven er laget, og områder skal nå kartlegges for flom- og skredfare før bygging. Det er for øvrig samme løsning som utredningen om kvikkleireraset i Gjerdrum i 2021 (som ikke lenkes direkte til klimaendringer) kom til angående kvikkleire.

Byggebransjen har måttet områ seg radikalt på få år, ikke minst når det gjelder materialer. Satt på spissen kan Norge gå fra å være et trehusland i dag til å bli et land av mer robuste steinhus.

Noen mener byggestopp må til, og at fremtidens byggefelt må legges der havet ikke stiger, fjellsider ikke raser ut og elver ikke flommer over.

Mer regn skaper også trøbbel for norske trehus. Fukt er årsaken til tre fjerdedeler av bygningsskader, ifølge Sintef.

Helslakt av Riksrevisjonen

Aall sier klimatilpasningspolitikkens svøpe det siste tiåret har vært at målsettingen er nasjonal, men ansvaret lokalt – ofte uten penger til å følge det opp. Det er nok noe av grunnen til at tilpasning av bygg, vei og infrastruktur til økt klimarisiko fikk helslakt av Riksrevisjonen i en rapport i mars 2022. Enheten som på oppdrag fra Stortinget sjekker om regjeringen lykkes i å sette nasjonalforsamlingens vedtak ut i livet, brukte en av sine strengeste kritikkformer: «alvorlig».

 – Vi ser at departementene møtes og utveksler informasjon, men det finnes ingen oppdatert, overordnet strategi på tvers. Ni år etter stortingsmeldingen er det for eksempel fortsatt ingen statlig aktør med ansvar for havnivåstigning, sa riksrevisor Karl Eirik Schjøtt-Pedersen etter at rapporten kom ut.

– Mangelen på oversikt over risiko kan føre til at det bygges i områder som ganske sikkert vil bli utsatt for flom, skred eller havstigning.

Alle statsrådene som fikk kritikk i Riksrevisjonens rapport, lovet å ta affære på sine felt.

(I juni 2023 la klima- og miljøminister Espen Barth Eide frem en stortingsmelding om klimatilpasning om hvordan samfunnet og naturen skal bli mer robust i møtet med klimaendringene. Stortingsmeldingen «Klima i endring – sammen for et klimarobust samfunn» inneholder regjeringens plan for det nasjonale arbeidet med klimatilpasning for perioden 2024–2028. Planen inneholder tiltak i mange sektorer, blant annet samfunnssikkerhet, landbruk, helse, samferdsel og bistand. I tillegg styrker regjeringen rammene for det videre arbeidet gjennom et forsterket styringssystem for klimatilpasning. Regjeringen innfører nasjonale klimasårbarhetsanalyser som skal gi mer kunnskap om risiko og sårbarhet. Styringssystemet skal også gi bedre rutiner for å justere innsatsen og styrket samordning, red.anm.)

– Norge er nødt til å tenke klimatilpasning i alt vi gjør, uttalte riksrevisoren.

Her får han støtte av professor Carlo Aall. Han håper Norge lærer av koronakrisen da sektorene klarte å jobbe sammen på tvers av forvaltningsnivåer.

Helst mener forskeren at man må slutte å dele opp klimaarbeidet i utslipp, som ligger hos forurensningsmyndighetene, og tilpasning, som ligger i beredskapsdelen og kommunene:

– Klimastrategien burde handle om både utslipp og tilpasning – samtidig.

Næringslivet taper penger

Forskerne advarer mot å undervurdere hvor vanskelig tilpasningen vil bli.

– Vi vil stadig få overraskelser i økosystemet. Deler av vinterlandet Norge vil slutte å være vinterland. Når snøen faller som regn i stedet, får ikke trærne vinterdvale. Vi aner ikke følgene av dette. Kanskje vil trær drikke vann hele sesongen og tømme vannkraftmagasinene i stedet for å fylle dem, slik kraftselskapene har tenkt til nå. Vi må være forberedt på mye – og vite mest mulig, sier Aall.

Det vil også de mange bedriftene og kommunene som for tiden utvikler kunnskap sammen med det relativt nye forskningssenteret Centre for Climate Future. Senteret forsker på fysisk klimarisiko med et budsjett på 200 millioner kroner.

– Noen bedrifter og kommuner har allerede hatt hendelser de har tapt mye penger på, forklarer senterleder og klimaforsker Erik Kolstad om den økende interessen.

– Globalt sett er det reassurandører, de som forsikrer forsikringsbransjen, som har vært mest frempå, men etter hvert brer forståelsen for klimatilpasning seg til mange bransjer, også her i Norge, sier Kolstad.

Erik Kolstad, senterleder og klimaforsker ved Centre for Climate Future.

Tryg Forsikring har for eksempel oppdaget at klimavarsling kan brukes til prissetting av forsikring – i hele virksomheten. Bergen kommune trenger å vite hvor mye havet vil stige i sentrum. Shippingbransjen ønsker å seile de beste rutene og unngå de farlige, men må også tilpasse seg så grunnleggende ting som at skjell gror raskere på skrogene ved høyere havtemperaturer.

Kolstad og kollegaene hans jobber med å utvikle mer pålitelige langtidsvarsler for været utover tidshorisonten til vanlig værvarsling, slik vi kjenner den på Yr og Storm. Det gjøres ved å lage langt flere værprognoser enn vanlig.

Blant dem som allerede bruker slike langtidsvarsler, gjerne for måneder av gangen, er vannkraftprodusenter.

– Hvis det skal regne i tre måneder, må de tømme magasinene for å få plass til mer vann, og hvis det blir tørke, må de holde igjen på produksjonen, forklarer Kolstad som et eksempel. 

Norge slipper billig unna

Men de fleste forskere og de fleste rapportene er enige om én ting: De antatte klimaendringene blir ikke like radikale i Norge som i resten av verden.

– Vi har ikke hatt noen hendelser på lik linje med flommen i Tyskland i fjor, hetebølgene i Europa de siste årene og skogbrannene i Australia i 2019, og vi kommer aldri til å få tropiske stormer eller regnskyll på nivå med det som skjer i tropene, sier Kolstad.

Norge er dessuten, som Herdis Laupsa i Miljødirektoratets klimaavdeling sier, et «velfungerende samfunn med høy tillit og høyt kunnskapsnivå om klimatilpasning» som lett bør klare å omstille seg.

En av dem som har regnet på hva omstillingen vil koste Norge, er Hans Asbjørn Aaheim, nylig pensjonert økonom fra klimaforskningsinstituttet Cicero.

Hans Asbjørn Aaheim, nylig pensjonert økonom fra klimaforskningsinstituttet Cicero.

Svaret var: Overraskende lite.

– Selv om vi tar høyde for storm, skred, flom og tørke i det sørlige Europa, vil prisen for klimatilpasningene neppe slå mye inn i selve nasjonaløkonomien, sier Aaheim.

– Selv de dyreste stormene i Norge målt i skadeomfang, er jo små i internasjonal sammenheng, supplerer Kolstad.

Ikke bare vil Norge ikke tape så mye på klimaendring, isolert sett. Norge – og andre rike land i nord – kan faktisk tjene på det. I et kaldt land har moderat oppvarming visse fordeler økonomisk sett. Regn og vind kan være positivt for kraftbransjen. Jordbruket kan få en lengre vekstsesong. Nye arter kan tas i bruk. Skogen kan vokse raskere og gi mer tømmer.

Dette kommer riktignok med noen nedsider. Landbruket kan få flere skadedyr, skogen barkbiller, og flatehogst, som er den mest vanlige hogstformen i Norge, kan måtte bli erstattet av mer forsiktige metoder som selektiv hogst, for å unngå skader som dem vi så i uværet november 2021, da rundt 7 millioner trær blåste over ende i sterke vindkast. Flathogst og deretter nyplanting av samme treslag, gir lik alder på nyskogen og gjør den mer utsatt. En skog med mer variasjon med trær i ulike aldre, ulike høyder, og flere ulike treslag vil være mer stabil for vindfall og stormer. Trær som helt eller delvis har gått overende etter stormen, vil også kunne gi økt risiko for angrep og oppblomstringer av stor granbarkbille de påfølgende årene. De legger først og fremst egg i liggende og sterkt svekkede trær.

Det som vil bli sterkest berørt, er likevel et smeltende Arktis. Snø og breer står også for fall på Fastlands-Norge.

Krise i verden kan bli en boomerang

– For verden som helhet, er de negative konsekvensene langt større enn de positive. Kanskje bør vi derfor være mest bekymret for følgene i andre land. Destabilisering og migrasjon kan få globale følger, sier Kolstad.

Internasjonalt er de mest alvorlige klimaendringene, ifølge FNs klimapanel, hyppigere og verre hetebølger, stigende havnivå, tørke og flom, mer ekstrem fattigdom, økt havtemperatursom gir mindre mat fra havet, utryddelse av arter og ekstremvarme som gir flere skogbranner, høyere dødelighet og økt spredning av sykdom. Klimaendring kan også bidra til konflikter og krig. 

Grensene mellom klimakrise, matkrise, humanitær krise og konflikt er etter hvert blitt flytende. Miljødirektoratet ba i 2018 analyseselskapet EY utrede hva klimaendringer i utlandet kan betyr for Norge. Det var mye, men også vanskelig å beregne, slik Ukraina-krigen er blitt en påminnelse om. Hvis for eksempel store land slutter å eksportere kornet sitt, sier Aall, kan nordmenn og vi i Norden måtte kutte kjøttforbruket vårt og spise mer poteter og fisk: «bytte fredagstaco med villfiskfredag».

– Vi bor da heller ikke i en boble. Fire milliarder mennesker lever i områder som er svært sårbare for klimaendringer. Hvis milliarder blir rammet, forblir ikke Norge uberørt, sier Storelvmo.

Selvforsvar for fattige land i sør

Mange mener Norge uansett bør bidra til klimatilpasning globalt – for verdens skyld.

– Norge og rike land har mer ressurser enn de fleste i verden og et større ansvar for oppvarmingen, så vi må bidra til klimatilpasningen både på hjemmebane og ute i verden, sier Kolstad.

Hans forskere jobber eksempelvis på et prosjekt i Øst-Afrika, og han merker seg at et land som Somalia ikke en gang har et eget meteorologisk institutt, selv om landet er langt mer utsatt for tropiske orkaner og tørke enn Norge.

Leder for klima og energi i Verdens naturfond (WWF), Ragnhild Elisabeth Waagaard, bekrefter at debatten om klimatilpasning ser helt annerledes ut i verdenssammenheng enn hjemme i Norge.

– Klimatilpasning diskuteres mer enn tidligere fordi mange mennesker og land nå lever med klimaendringenes effekter på kroppen hver dag. I mange fattige og varme land handler det snarere om å overleve klimaendringene enn å kutte utslipp, Folk dør av tørke og umulige vekstsesonger, og øysamfunn forsvinner i havet. Dette er en utvikling Norge bidrar til, sier hun.

– Norge står for fortsatt økende utslipp og en stor del av utslippene globalt og er verdens sjuende største eksportør av utslipp på grunn av olje og gass, sier miljøverneren.

Hun minner om at det ikke er så lenge siden vi begynte å koble ekstremvær med klimaendringer. Hun tror samtidig at fjorårets klimarelaterte naturødeleggelser ble en vekker for mange.

– Bare flommene i Europa medførte 243 dødsfall og tok strømmen fra over 100 000 mennesker, sier hun.

Ragnhild Elisabeth Waagaard, leder for klima og energi i Verdens naturfond (WWF)

Norge som karbonlager

Men om tilpasning er klimasakens plan B, kan karbonfangst kalles en slags plan C (og noen regner det som en del av tilpasningen). Norge har som kjent store forsøksprosjekter på feltet, noen av dem annonsert som vår tids månelanding, og Norge har brukt milliarder på å bevare regnskog i andre land, blant annet i Amazonas.

Men Norge har også et ansvar for å bevare sin egen natur, mener Verdens Naturfond, fordi Norge er et karbonlager i seg selv og fordi naturvern er god klimatilpasning.

– Norge har mer enn dobbelt så store naturlige karbonlagre som gjennomsnittet av verdens landområder, særlig i skog, myrer og fjellområder, sier Waagaard. 

Geoforming: lage vær

Waagard og andre miljøvernere frykter imidlertid at klimadebatten avspores av teknologioptimisme og det noen kaller en plan D: Geoforming. Det vil si å manipulere klimaet med vitenskap og kalles også geoengineering, geofixing og climate engineering. Det diskuteres hyppig i forskningskretser, men regnes ikke som særlig realistisk å gjennomføre pr. i dag.

Storelvmo er blant dem som har forsket på dette i form av å modifisere skyer til å virke nedkjølende på Jorden, men hun advarer mot å ty til slike løsninger.

– Noen metoder, som å redusere solinnstråling ved hjelp av speil, er relativt sikre, men de er enormt dyre. Mer oppnåelig er det å herme etter vulkanutbrudd ved å slippe ut partikler høyt i atmosfæren. Det reduserer solinntaket. Problemet er at slike metoder har uendelig mange effekter vi ikke kjenner rekkevidden av. Det kan virke som en enkel og billig løsning på et gigantisk problem, men det kan bli starten på nye, enda større problemer, advarer Storelvmo.

Og da vil menneskeheten ha skapt dem selv.

– Global oppvarming er tross alt en utilsiktet bivirkning. Enhver geoforming ville være tilsiktet. Alt som skjer som følge av det, må noen ta ansvar for, sier meteorologiprofessoren.

Den type løsning på global oppvarming kan i tillegg ødelegge for det globale samarbeidet om klima. I dag er verden på mange vis i «samme båt». Geoforming, derimot, kan i teorien iverksettes av én stat eller klimasone av gangen – og kanskje bare virke i én også. Land i sør kan ta det i bruk som et slags selvforsvar.

Rike regioner, som Russland, Europa, Kina, Japan, Australia og Nord-Amerika, kan ta det i bruk som en klimaproblemets «escape pod» og betale seg til «sine» egne løsninger. 

– Jo lenger vi venter med kutt, sier Storelvmo, jo mer aktuelle blir klimaproblemets Plan B, C og til og med D, sier hun.

(Publisert i Aftenposten Innsikt i mai 2022. Artikkelen er oppdatert.)