Politikkomlegging. Fiskeriministerens viktigste argument for å gi incentiver til oppdrettsanlegg på land, er at Norge «blir konkurransedyktig med landene rundt oss». Dette er en klar dreining vekk fra departementets argumentasjon for bare halvannet år siden. Da het det:
«Oppdrett av matfisk må skje i sjøvann, og dagens landbaserte teknologi basert på sjøvann er ikke teknisk/økonomisk lønnsom. En storstilt landbasert matfiskproduksjon vil innebære store utfordringer med arealbeslag og brukskonflikter i strandsonen, samt stort energibehov.»
De som er kritiske til dagens driftsform, ønsker incentiver til landbaserte løsninger velkommen, men påpeker samtidig at dette tilskuddet til næringen ikke løser noe av det egentlige problemet: Sykdom, rømming og utslipp fra åpne merder i sjøbasert oppdrett.
Lukking i sjø er ikke synlig høyt på agendaen til hverken store deler av næringen eller politikerne til tross for at miljøutfordringene bare er blitt verre siden Riksrevisjonens ramsalte kritikk i 2012, som konkluderte med at næringen ikke driver bærekraftig. Likevel har næringen fått vokse med 30 prosent fra 2010 til i dag.
Rekordvekst i lukket merd. Den norske teknologiutvikleren og havbruksaktøren AkvaDesign samarbeider med store oppdrettsaktører som SinkabergHansen, og produserer nå fisk i lukkede merder i sjø i Bindal kommune i Nordland til nær samme kostnad som oppdrettere med drift i åpne merder. De kunne i mai vise til en betydelig bedre vekst enn for sammenlignbar produksjon i ferskvann og åpne merder i sjø. Fisken er uten lus og vokste raskere med mindre fôr, og svinnet var nær null. Selskapet mener resultatene vitner om et kommersielt gjennombrudd for miljøvennlig teknologi, og etterlyser større tempo og flere insitamenter fra myndighetene til slik drift.
Forsker Arve Nilsen ved Veterinærinstituttet, som samarbeider med AkvaDesign, uttaler til bransjenettstedet intrafish.no at rekordveksten i dette forsøket først og fremst skyldes at fisken i lukkede merder nyter godt av varmere vann. Vannet pumpes opp fra fjordbunnen der det er varmere om vinteren.
Økte kostnader for åpne merder. Til lukking benyttes foreløpig plastduk – den rimeligste løsningen – forankret i såkalte flytekrager. Det testes også ut hele anlegg i stål, glassfiber og betong. Betong er i utgangspunktet dyrest, men har til gjengjeld en svært mye lengre levetid i sjø.
Kostnadene for oppdrett i åpne merder har på sin side bare steget, som følge av sykdomsbekjempelse og svinn. Ifølge statistikk fra Fiskeridirektoratet har produksjonskostnadene i åpne merder steget jevnt og trutt siden 2003, og er nå i mange tilfeller oppe i 30 kroner pr. kilo laks. Teknologiutviklere hevder at kostnadene forbundet med lakselus, sykdom og rømming overstiger kostnadene knyttet til strømbruk på resirkulasjon og pumping av vann i lukkede anlegg, noe som dermed gjør lukket teknologi konkurransedyktig. Mindre fôrspill gir også besparelser på fôrkostnader. Fisken blir sunnere, den vokser fortere – og kan oppnå bedre markedspris.
Teknologiutviklere hevder at kostnadene forbundet med lakselus, sykdom og rømming overstiger kostnadene knyttet til strømbruk på resirkulasjon og pumping av vann i lukkede anlegg, noe som dermed gjør lukket teknologi konkurransedyktig.
Om man i tillegg klarte å samle opp slammet – noe som kun vil være en mulighet i lukkede anlegg – både på land og til sjøs, vil den viktigste besparelsen være den for miljøet. Norske Norcem er blant de mange som ser med stor interesse på slam som alternativt brensel. Andre aktører ser på en anvendelse av oppdrettsslam til jordforbedringsmiddel (gjødsel) eller biogass. På denne måten omgjør man et utslipp fra å være et miljøproblem, til å bli en ressurs.
Full kontroll på vannkvaliteten. Om oppdrett i lukkede tanker på land innebærer økte investeringskostnader og strømutgifter, vil det kunne betale seg i bedre kvalitet og høyere kilopris. Langsand Laks i Danmark produserer 1000 tonn fisk på 4000 m² på land (på størrelse med to fotballbaner) – rundt 1/8 av arealet som matforskningsinstituttet Nofima i 2013 hevdet var nødvendig for å produsere denne mengden fisk. Det betyr i prinsippet at man trenger kun fire–fem kvadratkilometer for å produsere 1 milliard kilo, tilsvarende 80 prosent av dagens norske sjøbaserte produksjon. Flere aktører sitter på gjerdet og venter på nye muligheter. Fredrikstad Seafoods er ett av selskapene som med tunge investorer i ryggen, vil satse på oppdrett av laks på land i østfoldbyen – ved å hente brakkvann fra Glomma.
«Nå har det skjedd så mye internasjonalt at Norge må komme i posisjon. Det er grenser for hvor mye fisk vi kan levere fra vår egen kystlinje», uttalte Fredrikstad Seafoods-gründer Erik Heim i januar. Om et halvt år kan han få den nødvendige konsesjonen – helt gratis, om fiskeriministeren får det som hun vil.
Med avansert resirkuleringsteknologi, såkalt RAS, gjenskaper man et naturlig miljø på land i ett bio-sikkert anlegg. Det skapes motstrøm i vannet, noe som tvinger fisken til å svømme jevnt, og dermed blir den både mindre stresset, magrere og fastere i fiskekjøttet – med den lukrative bonus at det blir mer egnet til sushi. I lukkede tanker kan man kontrollere vannkvaliteten på en helt annen måte.
Ved Langsand ender heller ikke avfallet i fjorden, men benyttes til produksjon av miljøvennlig biogass. Bedriften har fått 11 millioner i støtte fra EU og danske myndigheter, og håper å gå med overskudd neste år, fire år etter at de startet opp. I EU er tillatelser til oppdrett gratis, og gir fra 20–70 prosent investeringsstøtte, avhengig av beliggenhet og forhold, noe som tydelig viser at oppdrett er et område som EU ønsker å stimulere fremover.
Fordelene oppveier ulempene. Markedet har vist seg å verdsette den friske fisken med en slik kvalitet. Men produksjon med nær full resirkulering av vannet krever store mengder strøm til blant annet rensing av avfallsstoffer fra fiskene, fjerning av fôrrester og tilsetting av oksygen.
I tillegg kan uønskede bakterier bety katastrofe for et lukket anlegg med bio-trygghet i høysetet, og gjør slik drift sårbar. Fordelen er at anlegget kan lukkes ned umiddelbart, som Langsand ved et tilfelle i fjor høst måtte gjøre, da det kom inn bakterier ved tilførsel av fjordvann. All fisken måtte slaktes og vannbehandlingsutstyret forbedres. Anlegget er nå under full ombygging.
Næringen fikk viktig lærdom om en teknologi som er i rivende utvikling mange steder i verden. Et av de foreløpig mest ekstreme eksemplene på at alt synes mulig, står danske Billund Aquaculture for. I 2012 startet selskapet byggingen av et oppdrettsanlegg for 1000 tonn ørret i tilknytning til et reservoar i Gobi-ørkenen i Kina, på oppdrag for kinesiske myndigheter. For å få tak i vann, har oppdretterne boret en 70 meter dyp brønn. Resirkuleringsteknologien som brukes i de landbaserte anleggene, gjør at de bruker relativt lite vann. Dermed kan tankene plasseres nær sagt hvor som helst.
Resirkuleringsteknologien som brukes i de landbaserte anleggene, gjør at de bruker relativt lite vann. Dermed kan tankene plasseres nær sagt hvor som helst.
«Laks kan nå produseres på steder man ikke tidligere hadde drømt om. Det kan i prinsippet også gjøres i Sahara, men i realiteten kommer vi til å se at det bygges anlegg i nærheten av de store laksemarkedene i USA og i Asia», uttalte selskapets sjef Bjarne Hald Olsen til Aftenposten.
Selskapet, som sier de kan sette opp oppdrettsanlegg overalt hvor det er tilgang på ferskvann og elektrisitet, har levert over 100 resirkuleringsanlegg i 25 land verden rundt for mange ulike fiskearter. Første slakting i Gobi-ørkenen er planlagt høsten 2016, og målet er 10 000 tonn i året «så snart som mulig».
Uønsket konkurranse? Landbaserte alternativer vil, ifølge mange analytikere, kun bli et tilskudd til den sjøbaserte delen av næringen. Så lenge sykdom og utslipp herjer i de åpne merdene, er det dermed mange som stiller seg spørsmålet hvorfor Regjeringen nå gir incentiver utelukkende til landbaserte prosjekter, og ikke gir tilsvarende oppmuntring til dem som ønsker å investere i lukkede løsninger i sjøen.
«Onde tunger» og kritikere av dagens driftsform vil ha det til at Regjeringen ønsker å gi inntrykk av å være på innovasjonssporet, mens de i realiteten kjøper seg tid for en inntektsbringende næring som ikke er spesielt interessert i å få konkurranse fra alle som med lukkede løsninger kan produsere på langt flere steder i verden og eksportere teknologien.
I tillegg representerer en eventuell lemping på konsesjonsreglene for sjøbasert oppdrett en nøtt for myndighetene. Det vil være urimelig å ta betalt når lukkede merder ikke utgjør noen miljøbelastning. Skal man lage differensierte regler med vederlagsfritak som oppmuntring til aktører som vil satse på lukking, vil det kunne utløse en full reprising av dagens konsesjoner, som noen oppdrettere har betalt titalls millioner kroner for.
For prisen av en slik konsesjon, hevder forskere at man kan få et komplett landbasert anlegg med en produksjonskapasitet på 1000 tonn, som ved Langsand Laks.
Dét er på nivå med hva man produserer på én konsesjon i Norge i dag.
Kilder: Aftenposten, Dagens Næringsliv, NRK, Bergens Tidende, ilaks.no, intrafish.no, regjeringen.no, AkvaDesign, Billund Aquaculture, highnorthnews.com