Nye omdiskuterte virkemidler

Klimaaktivistene som i oktober 2022 kastet tomatsuppe på Vincent Van Goghs «Solsikker» i London, tilhørte britiske Just Stop Oil. Miljøgruppen var en av de første i Europa som åpent sa at de støtter og vil bruke sabotasje – ecotage – for å nå sitt mål om å stanse oljebruken. Sabotering av betalingsautomater på bensinstasjoner var i 2021 et annet av gruppens forsøk på å vinne gehør for klimasaken.

I 2022 gjorde økosabotasje seg gjeldende for alvor også i Norge. Anonyme aktivister fra The Tyre Extinguishers punkterte dekkene på fossildrevne biler, medlemmer av Stopp Oljeletinga (SO) griset til nasjonalikonet i Frognerparken, Monolitten, med oransje maling, demonstranter fra Extinction Rebellion (XR) limte seg fast på Stortingets publikumsbenk under en spørretime i mai, og medlemmer av samme gruppe lenket seg fast utenfor Equinors høstkonferanse – alt i klimasakens navn.

Eksistensiell trussel Aktivister fra Extinction Rebellion under en demonstrasjon i London 18. januar. Foto: Reuters/NTB 

Da en aktivist fra SO i en NRK-debatt i november ytret at han personlig «ville gjort det» [brukt vold] i klimakampen, måtte han forlate organisasjonen og definerte i bakkant ‘vold’ som skade mot eiendom og ikke mot mennesker. En samlet norsk miljøbevegelse, inkludert en av dens mest radikale aktører, Extinction Rebellion, tok avstand fra ytringen.

Klimaaktivisme inngikk i Politiets sikkerhetstjenestes trusselvurdering for både 2021 og 2022. PST anser at klima, miljø og naturvern kan oppleves som «en eksistensiell trussel det haster å finne en løsning på», og at det derfor «har et potensiale til å radikalisere enkeltpersoner». PST vurderer det likevel som «svært lite sannsynlig» at aktivister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge, og at de «vil fortsette å være ikke-voldelig».

Både det svenske, nederlandske og danske sikkerhetspolitiet har, som PST, luftet bekymring for om klimasaken kan radikaliseres, og PSTs trusselvurdering av klimaaktivisme oppsummeres i samme setning som venstreekstremisme. De ser også radikalisering av klimakampen som en mulig del av antistatlige grupper blant høyreekstremister (ofte kalt konspirasjonsmiljøer). Av tematikk som oppleves å være inngripende i enkeltpersoners liv og som kan medføre trusler mot myndighetene, er imidlertid klima, miljø- og naturvern oppført på PSTs liste.

Mengele Zoo «dypgrønn» motstand

Kan man tenke seg at miljøaktivister vil ty til vold? Til nå har det stort sett vært del av et fiksjonsunivers i filmer og i bøker, som i Gert Nygårdshaugs roman «Mengele Zoo», eller i filmene «12 Monkeys», «Inferno» og «Quantum of Solace».

Sivilisasjonskritikk Etter at hovedpersonen i Gert Nygårdshaugs roman «Mengele Zoo» (1989) erfarer hvordan urfolkssamfunnet hans i regnskogen utryddes og utnyttes av lokale myndigheter med USA i ryggen, danner han en organisasjon med mål å avlive miljøspekulanter over hele verden. Denne fiktive miljøterrorismen fremstilles som forståelig, uten at boken uttrykker støtte for handlingene.

At grupper med myke verdier (som miljøvern), skulle kunne ta i bruk voldelige virkemidler, er et besnærende paradoks. Men det skjer. Den svenske historikeren Andreas Malm har for eksempel tatt til orde for det i boken «How to Blow Up a Pipeline».

Stikkordet hans er å drive «Deep Green Resistance». Han henter eksempler fra USA og Canada, der miljøbevegelsen de siste tiårene iblant har sabotert hugstmaskiner og slått spiker i trær for å skade hugstmaskiner – men som også utgjør stor fare for de som jobber med dem.

Amerikansk lovgivning har da også tekster som benytter begrepet «økoterrorisme», selv om dette i hovedsak har vært brukt mot dyreaksjonister.

Et mørkt unntak er Ted Kaczynski, kjent som Unabomberen. Han var en plaget amerikansk matematikklektor som forskanset seg i villmarken og protesterte mot moderniteten over to tiår ved å sende stadig mer sofistikerte brevbomber til mennesker, universiteter og flyselskaper han mente ødela miljøet. Bombene drepte tre mennesker og skadet 27.

Forsvarer økosabotasje

Norge hadde på 1990- og tidlig 2000-tallet en rekke episoder der dyrevernaktivister fra Dyrenes Frigjøringsfront begikk sabotasjeaksjoner, inkludert brannstiftelser, mot blant annet en hvalfangerskute, pelsbutikker og mink- og revefarmer.

Ikke-vold har imidlertid vært kjennetegnet på selv de mest aksjonistiske miljøgruppene i Norge, fra Natur og Ungdom og Bellona på 1980-tallet til Extinction Rebellion. Skillet mellom hærverk og sabotasje er dog ikke krystallklart.

Malingsøl på kunstverk anses i første omgang som hærverk, og som en oppgave for politiet, mens mer alvorlig sabotasje som nærmer seg politisk motivert vold, vil være på PSTs radar. Den eneste gruppen som ikke har tatt avstand fra sabotasje, er den relativt nye Stopp Oljeletinga (SO), som sprang ut av Extinction Rebellion og anses som mer radikal i virkemiddelbruken.

– Så lenge sabotasjen ikke setter liv i fare, er jeg ikke nødvendigvis imot. Det kommer an på hva som saboteres, for eksempel om det er snakk om å uskadeliggjøre maskiner som hugstmaskiner. Det er skadebegrensning, ikke voldsbruk, sier talsmann i SO, Vebjørn Bjelland Berg.

Selv har Berg et par bøter på seg, for veiblokkeringer og for å ha inntatt taket på Equinors kontor. Han sier Stopp Oljeletingas aksjoner inngår i et nettverk av lignende kampanjer i ulike land, og at mål og metoder avgjøres lokalt. I Norge er et slikt mål å stoppe oljeleting, i Canada er det å verne urskog og i Sverige å redde våtmark. De fleste midlene, også til å dekke bøter, kommer fra Climate Emergency Fund. Ironisk nok er det oljearvingen Aileen Getty, barnebarnet til oljemagnaten Jean Paul Getty Sr, som står bak fondet.

PSTs grønne trusselvurdering

PST anser altså at saker som berører klima, miljø og naturvern har potensial til å radikalisere enkeltpersoner, men avdramatiserer den fulle betydningen.

– Vi forventer jo at den norske klimabevegelsen fortsetter å være ikkevoldelig, og vi regner ikke med at klimaaktivister vil gjennomføre terrorhandlinger i Norge, understreker analytiker i PST, Siv Sørensen.

– Vår jobb er å beskrive trusselbildet, også for hva som kan komme til å skje. Og vi må evne å beskrive mulige utviklingstrekk. Vi må derfor si det upopulære høyt: Siden klimakrisen kan oppfattes som en eksistensiell trussel, har tematikken i seg et potensial til å radikalisere, i hvert fall enkeltpersoner, sier hun.

 Samtidig ønsker ikke PST å navngi noen enkelt-personer eller om de mistenker konkrete miljøer.

– Det i seg selv er et problem, mener forsker Rune Ellefsen, rettssosiolog og inntil nylig postdoktor på prosjektet «Radikalisering og motstand» ved Universitetet i Oslo. Han har studert hvordan politiet i Norge møter radikale grupper.

– At PST nevner klima som mulig motiv for voldshandlinger uten at konkrete grupper er navngitt, er i beste fall uheldig. Det kaster mistanke på miljøgrupper som Extinction Rebellion. En så generell og vag vurdering risikerer å skape unødvendig forvirring og frykt for miljøengasjement mer generelt. Det kan i verste fall hemme folks legitime utøvelse av sine demokratiske rettigheter i miljøsaken, mener Ellefsen.

– Det kan dessuten sende et uheldig signal nedover i apparatet som jobber med forebyggingen av radikalisering og voldelig ekstremisme, sier han og tenker på skolevesen, Nav, lokale politifolk og andre som jobber med forebygging mot ekstremisme.

– Kanskje noen i apparatet tar PSTs uttalelser på ordet og begynner å se mistenksomt på personer som engasjerer seg i miljøvern. Men det er ikke grunnlag for det. I Norge har vi noen eksempler på mild sabotasje, som fjerning av oppmålingspinner ved motorveiutbygging eller hindring av hval- og selfangst, men ikke noe i retning av å ramme essensiell infrastruktur, sier rettssosiologen.

Han er tydelig på at episodene med aksjonistiske dyrevernere som tok i bruk kraftig lut på 1990- og tidlig 2000-tallet, ikke må sammenlignes med terror.

– Dyrevernerne brente ned bygninger og ødela eiendom, men det er jo en stor forskjell på slik vold mot eiendom, og dødelig vold mot sivile.

Økofascisme

Dagens klimaktivister blir i hovedsak knyttet til en radikal politisk venstreside. Men i et lengre historisk perspektiv ser deler av den ekstreme høyresiden natur og samfunn som uløselig sammenknyttet. Udåden 22. juli sprang ut av høyreekstremisme, en ideologi der «økofascisme» er en retning i vekst. Klimaproblemet brukes til å rettferdiggjøre politisk motivert vold.

Amerikanske «The Green Brigade», som deltok i kongresstormingen i 2021, beskriver seg som «en nasjonalsosialistisk gruppe som setter naturen over alt annet».  «The Base» er et annet militant aktivistnettverk som oppgir at de aksjonerer for naturen og dyrs rettigheter. Det er nevnt av det svenske sikkerhetspolitiet Säpo, men gruppen skal ikke være aktiv i Norge – ennå.

Økofascisme skal også ha vært en del av motivet til den høyreekstreme terroristen som skjøt 51 mennesker og skadet 49 i en moské i New Zealand i 2019. Denne «grønne» delen av høyreekstrem ideologi underspilles ofte og er knyttet til ideer om at «ren mat, ren jord og ren luft» følger av «rent blod», og «ren rase».

PST må si det rett ut

Men er det disse PST frykter skal dukke opp i Norge?

– Da må de si det rett ut, mener talsmann for Extinction Rebellion, Christian Hansson.

– PST bør klargjøre hva slags grupper de snakker om. Jeg oppfatter at PST er bekymret for høyreekstreme miljøer – ikke for miljøbevegelsen.

Han understreket at XR står fast på ikkevold.

– XR-aktivister er trent i å opptre rolig og å roe ned stressede situasjoner, uansett hvordan andre oppfører seg. Det er ikke uvanlig at enkelte i publikum blir frustrert og aggressive mot aktivister under en aksjon. Vektere og andre kan bli stresset. Men XR har alltid folk til stede som er trent i såkalt deeskalering, å roe situasjoner, sier han.

Utøya-offer føler seg mistenkt for terror

For Vebjørn Bjelland Berg i Stopp Oljeletinga blir det dypt personlig når klimaaktivisme trekkes inn i en trusselvurdering av PST.

– Jeg var på Utøya 22. juli 2011. Jeg vet selv altfor godt hva terror er. Derfor er det spesielt trist å få mistanke mot seg. Terroristene i New Zealand og i El Paso var begge selverklærte økofascister. Men de inngår i samme tradisjon som gjerningsmannen på Utøya. Et slikt tankegods er ekstremt fjernt fra hva jeg og norske klimaaktivister står for. Vold er moralsk galt, sier Berg.

– Jeg gjør det vi gjør, nettopp fordi jeg er livredd for hva klimaendringer kan gjøre med demokratiet vårt. Det er klimaendringer, ikke klimaaktivister som er en fare for demokratiet.