Dhaka, Bangladesh. Den gjennomsiktige posen er tynn og smidig – noe tykkere en den som er vanlig i butikken, men akkurat like lett. Den har to håndtak og plass til kanskje ett kilo appelsiner eller to. Men der slutter likhetene med plastposene. Denne posen er hverken laget av prosessert olje eller naturgass, men av jute.
– Jutens fiber er svært sterke og sterkere enn stål til noen bruksområder, selv om ingen tror meg når jeg sider det, sier Mubarak Ahmed Khan fra Bangladeshs hovedstad Dhaka, som er mannen som har utviklet denne posen. Som forsker har han jobbet med jute siden 1990-tallet, og de siste årene med å få frem alternativer til plast.
| Fakta |
Jute./ Jute er en tekstilfiber som utvinnes fra juteplantens stilker. Fibrene er grove og stive og tilsettes ofte planteoljer før man kan veve tekstiler, og dette kan gi de vevde tekstilene en karakteristisk lukt. / Vevet jute kalle strie, og er blant annet brukt i striesekker, men også til strietapeter. / Juteplanten er en ettårig hurtigvoksende plante i Corchorus-slekten som vokser i tropiske strøk med mye nedbør, blant annet i Asia og i Brasil. / Årlig produseres det rundt 3,5 millioner tonn på verdensbasis. / Jute var en av de viktigste avlingene i kolonitidens India, og på begynnelsen av 1900-tallet var det den største eksportvaren. 15 prosent av befolkningen i Kolkata arbeidet på den tiden med jute. / Ved uavhengigheten i 1947 ble Bengal delt mellom India og daværende Øst-Pakistan, det som i dag heter Bangladesh. Dette var ødeleggende for juteindustrien fordi plantasjene som i all hovedsak lå i øst, ble skilt fra fabrikkene i vest. Det tok mange tiår å ta igjen det tapte. / I dag finnes det rundt 90 jutefabrikker i India og 150 i Bangladesh. 250 000 mennesker jobber i den indiske industrien og 500 000 i Bangladesh.
Forbud mot plastposer./ Mer enn 60 land rundt i verden har innført ulike forbud mot plastposer. Afrika, der forbruket er lavest pr. person, har til tross for dette flest forbud. EU holder på å utarbeide en strategi for hvordan bruken av plast skal reduseres drastisk frem til 2030. / Danmark var et av de første landene som innførte en avgift på plastposer, allerede i 1993. / Kenya har et av de strengeste forbudene i verden, med bøter opp imot 40 000 dollar, for å produsere, selge eller bære plastposer. / I India har 19 av 29 delstater ulike forbud mot engangsforbruk av plast. Bangladesh forbød plastposer i 2002. / Til tross for forbud og andre strategier, er det mange problemer som gjenstår, først og fremst å sørge for at lovene følges og tilby alternativer. |
– Det var eufori da vi lyktes med posen. Vi hadde lenge forsøkt å få frem de riktige egenskapene, slik at juten kan erstatte plast.
Posen har han kalt sonali, 'gylne' på bengali, som et hint til det gullskimmeret som utmerker jute av god kvalitet. Den består av 100 prosent jute, eller vekstens modifiserte cellulose for å være nøyaktig, som utvinnes av plantens fibre.
– Jeg jobbet med andre materialer tidligere, men så tenkte jeg: Jeg forsker på dette og kommer fra Bangladesh, da burde jeg heller ta i bruk vår egen jute, sier Khan.
Varmt og vått. På andre siden av grensen som skiller Bangladesh fra India, i en gammel fabrikkbygning i Kolkata, står en mann kledd i det bengalske lange lendekledet lungi. Lyset som finner veien gjennom et vindu, lyser opp halve rommet som er flere meter under taket. Med raske bevegelser vikler han knippet av tykke gyllengrå fibre til lange nøster og kaster dem så i en raskt voksende haug på en tralle på gulvet.
Mannen er en av flere hundre personer som arbeider her, i en av Indias eldste jutefabrikker like ved elven Hooglys bredd. Det er i dette området – i Bengal som strekker seg over hele Bangladesh og inn i den østlige delen av India – at verdens jute-industri er konsentrert.
Den seige juteplanten trives aller best på steder som dette: varme og fuktige elvelandskaper, med lange, regnfylte monsuner.
Med hjelp fra en kollega dytter mannen den enorme jutehaugen inn i fabrikklokalet, der tunge maskiner spinner fibrene til lange tråder, og siden vever dem til sekker og grove stoffer. Over alt – på gulvet og på de høylytte maskinene, og i håret på de ansatte – ligger et tynt lag av støv, som en bekreftelse på fabrikkens produksjon. Ikke mye er forandret av teknologien siden tiden da Bengal var under britisk kolonistyre og jute var en av de viktigste avlingene i imperiet.
Fra fortid til fremtiden. – Jute har alltid vært en naturlig del av livet her, sier Lata Bajoria som eier fabrikken. Hun står i hagen sin like over veien utenfor fabrikken, en vei som er trafikkert fra morgen til kveld av tunge lastebiler.
Hagen ble i sin tid anlagt av kolonieierne av jutefabrikken. Bajoria har imidlertid byttet ut den tidligere strengt britiske beplantningen med palmer, kryddervekster fra ulike deler av verden og boliger til sine dyr: en ku, skilpadder, høner og slanger.
Det er ikke så lenge siden hun tok steget inn i juteverdenen: Ti år for å være nøyaktig, da hennes mann, Arun Bajoria, døde. Han var blitt kjent som en av Indias rikeste «jutebaroner», og kontrollerte en fjerdedel av landets produksjon.
– Ingen visste hvem som skulle ta over da han døde. Og de hadde minst av alt ventet at det skulle bli meg, jeg hadde aldri engang satt min fot i fabrikken. Men jeg bestemte meg bare for å gjøre det, sier Bajoria.
Hun tar opp en vekst som er plantet i en krukke, med en hyssing av jute knyttet rundt stammen: – Se her hvordan vi kan bruke jute, i stedet for å binde opp plantene med plast!
Selv om Bajoria er en konvensjonell juteprodusent, med en produksjon som først og fremst går i andres fotspor, har hun noe til felles med Khan i Dhaka: En ambisjon om å ta juten inn i fremtiden.
– Hvor jeg enn går, så tar jeg med meg noe av jute, slik at andre skal bli inspirert og bruke det mer, sier hun. Foruten designede poser og nett, lager Bajoria juteprodukter i samarbeid med organisasjonen Apne Aap som støtter kvinner som har vært ofre for trafficking og seksuell vold.
Nye bruksområder. Men det største potensialet for jute ligger i det personer som Khan gjør, ved å bruke den på helt nye måter. I en stor hvitmalt bygning i en annen del av Kolkata ligger forskningsinstituttet for hele den indiske juteindustrien. Uma Sankar Sarma som leder forskningen, viser prototyper på store vannsisterner der 20 prosent av plasten er byttet ut med jute, og et sanitetsbind laget av plantens fibre.
– Vanligvis er bind laget av fibre som fremstilles fra treverk, men dette er smartere, for jute er jo fibre allerede fra starten. Vi bytter også ut plast i andre produkter, som bord, stoler og dører, sier han.
– Det fine med jute, sier miljøeksperten Diti Mookherjee, er at den er mer holdbar enn mange andre råvarer. Den vokser raskt opp igjen etter at den høstes, og så vokser den i samspill med andre vekster og fører næring tilbake til jorden.
Utfordringen er å utvikle produkter som for alvor kan utfordre plast: – Det er vanskelig. Plast er så enkelt og billig at mindre butikker og selskaper helt enkelt ikke har råd til å bruke noe annet.
Det kanskje største problemet med vårt globale forbruk av plast, er at så lite gjenvinnes. FN beregner at kun 9 prosent av all plast som noensinne er produsert, 9 milliarder tonn, er blitt gjenvunnet. Resten er brent, ligger på søppelfyllinger eller ute i naturen.
Til sammenligning med i Vesten så er livsstilen både i India og i Bangladesh langt mer sparsommelig når det gjelder ressursene: landene produserer mindre plast og annet søppel enn de fleste andre, i gjennomsnitt 0,45 kilo pr. person daglig, sammenlignet med Norges 2,8 kilo.
Den som handler bananer i Dhaka, bærer dem hjem i en tråd, og teselgere på gaten bruker kopper av glass som vaskes etter hver kunde. Mye av Kolkatas gatemat serveres på tallerkener av metall eller de tradisjonelle bananbladene – selv om plasten stadig oftere er i ferd med å ta over.
– Ting forandrer seg. Tidligere brukte alle i Bengal poser av jute for å bære hjem varene sine, men i dag har plast tatt over, sier miljøjournalist Abu Bakar Siddique.
Miljøvennlig alternativ. Det er nettopp dette Khan og andre forskere forsøker å finne en løsning på: å stoppe den raske spredningen av plast.
Alternativer laget av sukker, mais og potet er utviklet ulike steder i verden, men også disse kan ha skadelige effekter. FNs klimaforsker Jaqueline McGlade har kalt bioplast for en «falsk løsning», ettersom den bidrar til drivhuseffekten og ofte ikke brytes ned under 50 grader.
– Men våre juteposer har ikke dette problemet. De løses opp etter fem minutter i vann og brytes ned på noen måneder i naturen, sier Khan.
Khan som er ansatt av Bangladeshs statlige atomenergiorgan, har ingen problemer med å få støtte fra offentlig hold til sine juteprosjekter, og landets statsminister Sheikh Hasina har stilt deg bak dem. Problemet er å få tak i riktige maskiner.
– Vi kan ikke produsere posene i stor skala ennå. Vi forsøker å utvikle våre egne maskiner nå for å kunne gjøre dette, sier han.
Dessuten, om juteproduksjonen skal ekspandere på en bærekraftig måte, så må det skje en forbedring for dem som arbeider i industrien. Ansatte både ved Bajorias og i andre fabrikker i regionen lever under ekstremt enkle forhold og utsettes daglig for ulidelig høye støynivåer, støv og monotone arbeidsoppgaver.
– Jeg skulle ønske det var bedre. Som det ser ut i dag, vil ikke ungdommen komme og jobbe her, sier Pradip Battecharyya som jobber ved fabrikken i Kolkata.
Han går ut gjennom en port på baksiden, der overvokste togskinner fører ned til elven Hoogly. I jutens storhetstid lå industrien tett på begge sider av elvebredden, og båter kom med jute fra plantasjer langt unna.
I dag skjer frakten med lastebiler og handelen langs elven har avtatt. Viltvoksende gress vokser ned mot elvebredden, og et krokete tre strekker sine grener utover vannet.
Industrien er som en relikvie fra fortiden, men fremtidspotensialet for den hurtigvoksende, motstandskraftige juten er stor. Om ikke annet så fordi vi ganske enkelt er nødt til å finne bedre alternativer til plast.