Ansvar for fremtidige etterkommere

Alle ønsker å være gode foreldre. Men tenker vi på om vi er vi gode forfedre? Forfatteren av boken «Hvordan tenke langsiktig» (originalens tittel: «The Good Ancestor»), Roman Krznaric, er blitt omtalt som en av Storbritannias fremste samfunnsfilosofer. I forordet uttrykker han håp om at koronaviruset «vil utløse den langsiktige tenkningen som nå trengs for å ta fatt på utfordringene ved kortsiktighet». 

Boken har vakt stor internasjonal oppmerksomhet for sin påstand om at vi mennesker har «kolonisert» fremtiden, ved å dumpe «økologisk ødeleggelse, teknologisk risiko og kjernefysisk avfall» på generasjoner vi plyndrer etter eget forgodtbefinnende. Vår tidsepokes overflod fører til at vi fratar våre etterkommere mulighetene til å oppleve kultur- og naturmangfoldet som inntil ganske nylig har preget livet på Jorden. Vi behandler fremtiden som «en fjern koloni, uten stemmerett og rettigheter».

Den betimelige, velskrevne boken skildrer ‘nåtidsskjevheten’ som gjør at vi forbruker godene i vårt eget livsløp, og dermed begår et svik, ikke bare mot fremtidige generasjoner, men også mot oss selv. Er det noe nåtiden trenger, så er det å anvende en langtidstilnærming for å forhindre at akutte kriser – som koronapandemien – ikke gjenoppsøker oss i andre forkledninger.

Homo sapiens – kortsiktighetens gissel?

Først nylig har vi oppdaget hvordan sunne, intakte økosystemer har gjort oss enorme tjenester, takket være deres evne til å ta opp CO2 fra atmosfæren. Brorparten av våre klimautslipp fanges opp på denne måten. Nå nærmer vi oss klimatiske vippepunkter i klodens disfavør: Skogbranner, jordras, flommer og tining av permafrost er alle symptomer på hvordan vi mot slutten av dette århundret nærmer oss en dramatisk økning på drøye 2,7 grader. Ekstrem hete, surere nedbør, vannmangel og sultekatastrofer venter våre etterkommere. 

Hvordan kan vi lære å tilvenne oss et tidsperspektiv vi mennesker ikke er genetisk utrustet med? Hittil har Homo sapiens taklet livsfare ved å reagere på utfordringer og trusler i nærmiljøet.

At vi også kan tenke fremover, er de første frøene noen sådde i Mesopotamia for ti tusen år siden et bevis på. Men, mener Krznaric, fordi det moderne mennesket stykker tilværelsen opp i stadig kortere tidsenheter, blir vi gisler av kortsiktighet. Vi underinvesterer i bevaring av økosystemer, enten fordi deres verdi ikke enkelt lar seg måle i penger eller synes å gi umiddelbare gevinster. Resultatet er at vi uten blygsel forbruker Jordens mest dyrebare ressurser som om de var gratisgoder.

Den virkelig store prøven på om vi klarer å være gode forfedre er hvordan vi håndterer «tvilling-trusselen»: klimakrise og artsutryddelse.

Perfekt timing

Boken kom ut på rett tidspunkt. Da mange internasjonale aktører, både bedrifter og myndigheter, hadde begynt å forstå nødvendigheten av raskt å finne handlekraftige alternativer til grønn glasur-retorikk og økologiske snarveier – og de kompliserte og langsiktige spørsmålene begynte å finne veien inn i styrerommene – brøt koronapandemien ut.

Lenge før FNs ildrøde klimarapport sommeren 2021 varslet om klodens helse, hadde verdens toppledere – fra Verdens-banken og EU til World Economic Forum – innsett at tvillingtrusselen krevde raskere og kraftigere grep enn tidligere.  

På sensommeren arrangerte Verdens naturvernunion (IUCN) en stor tidagers konferanse i Marseille der hundrevis av eksperter la frem dystre tall om tap av flora og fauna i stor skala. Den ble nok et rungende varsku om hva som truer sårbar natur og store økosystemer. Ordet antropocen dukket stadig opp i Marseille – en påminnelse om at tiden vi nå lever i, er menneskets tidsalder, med ansvaret for Jordens videre skjebne.

Krznarics bok er også aktuell fordi utgivelsen sammenfaller med at stormakter for alvor tar oppgjøret med sine overtramp i tidligere kolonier med hensyn til kunst, kultur og utdannelse, men også bestialsk mishandling og frihetsberøvelse. Et utall bøker, TV-serier og dokumentarfilmer viser nå hvordan innbyggere ble ignorert og diskriminert i Afrika og Asia.

Dette gir boken desto sterkere resonans: At vårt digitale samfunn er mer opptatt av å hente inn umiddelbare gevinster enn å bry seg om fremtidens behov. For alvor har finansverdenen begynt å diskutere farene ved å belønne bedrifters kvartalsresultater* fremfor å innta et lengre og mer samfunnsnyttig perspektiv.

Noe av bokens inneholder kjent stoff, og iblant utstråler den en viss eim av pop-filosofi og TedTalk-optimisme. Likevel er det lett å tilgi forfatteren. Ikke bare for hans evne til å engasjere, men fordi han henter frem et narrativ med slående, originale og forfriskende metaforer. 

Underveis anbefaler Roman Krznaric seks måter å tenke langsiktig på:

Ydmykhet for dyptid – det vil si å forstå at vi lever i et kort øyeblikk i kosmisk tid.

Tanken på hva vi etterlater – at vi vil bli husket på en god måte av kommende slekter.

Intergenerasjonell rettferdighet – at vi tar hensyn til syv generasjoner fremover.

Katedraltenking – at vi planlegger prosjekter utover én generasjons levetid.

Holistisk forutsigelse – at vi ser flere mulige veier for sivilisasjonen.

Overordnet mål – at vi etterstreber et godt liv på én planet.

Kort frist til å tenke langsiktig

Boken kommer blant annet inn på klimaendringenes helsemessige følger og psykologiske konsekvenser, som angst. Stadig flere land har gode erfaringer med borgerråd, der et tverrsnitt av befolkningen deltar i utviklingen av lokale klimatiltak, transportplaner og arealbruk. Det viser seg at slike råd er godt i stand til å veie gevinster opp mot hverandre og tenke langsiktig. Kanskje ville krangelen omkring bompenger, vindkraft og grunnrente sett annerledes ut her til lands om flere på et tidligere tidspunkt var blitt invitert inn i slike beslutningsprosesser.

Hvordan kan frykt som fyres opp av bilder på TV- og mobilskjermen, og i nærområdet i form av jordskred, stormer, flommer, varmebølger og skogbranner, kommuniseres på en forsvarlig måte? Kan ‘eksistensiell uro’ behandles?

Vi trenger handling, men også fremtidshåp. Bør leger, psykologer og psykiatere være åpne for å presentere de nakne fakta om en planet der klimakrisens forsprang årlig øker mer enn våre beskjedne mottiltak? Eller må de være enda rausere med resepter på beroligende midler? Krznarics bok gir oss både inspirasjon og kunnskap.

«Vi må begynne å fortelle historiene om hvordan vi ønsker å bli husket», skriver Dag O. Hessen.

Vi må se på menneskeheten som «noe langvarig og langsiktig som vi bare så vidt har begynt å begripe og planlegge», mener den norske filosofen Anders Dunker i en tankevekkende artikkel i Le Monde Diplomatique i mai 2021: «Og paradoksalt har vi det utrolig travelt med å begynne å tenke langsiktig.»

Hvor travelt, har agendaen for klimatoppmøtet i Glasgow gitt klar beskjed om.

Vekstbesatte algoritmer

Glasgow-møtet er nok en påminnelse om at vi er på feil kurs som styrer i en retning der vi overlater kloden til kommende slekter som et «oppussingsobjekt.» Når vi ser hvor raskt vi har lagt bak oss tidsrommet fra den industrielle revolusjon til dagens økologiske vippepunkt forårsaket av vekstbesatte algoritmer, bringer «Hvordan tenke langsiktig» et lys av håp om at fornuften kan drive frem en kursendring. 

Hva skal til for at Krznarics hovedbudskap om å tenke mer langsiktig skal settes ut i livet både hos menigmann, politikere og næringslivstopper? Hans bok gir en rekke oppskrifter, fordelt på det å se for seg fremtiden, å bry seg om fremtiden
og å planlegge for fremtiden utover vår egen levetid.

«En ubehagelig sannhet», Al Gores film og bok, løftet for 15 år siden klodens oppvarming raskt opp på den globale agendaen. Nobelprisvinneren uttalte i den forbindelse at ting ofte tar lengre tid enn forventet, «men plutselig skjer de mye raskere enn du trodde var mulig».

Internasjonale eksempler på det som kalles «Overton-vinduet»** – når ting akselerer uventet fort og åpner et politisk mulighetsvindu – er røykeforbudet og ekteskap mellom samme kjønn. Kan avkarbonisering av samfunnet eller artsbevaring være nye kandidater?

Hvor er fremtidsvokterne?

I bokens siste del – «Sett i gang tidsopprøret» – lanserer forfatteren behovet for fremtidsvoktere – offentlige tjenestemenn eller institusjoner hvis oppgave er å fremme intergenerasjonell rettferdighet for fremtidens borgere, ufødte barn innbefattet.

Her trekker boken frem eksempler på at ideen alt har slått røtter: Fra en «fremtidskomité» av 17 finske parlamentsmedlemmer i 1993 og Ungarns utnevnelse i 2011 av en ombudsmann for fremtidige generasjoner, til den svenske «fremtidsministeren» Kristina Persson. Hun ledet i 2015 et råd for strategi- og fremtidsspørsmål. Samme året tok Wales et skritt lenger ved å opprette en «kommissær for fremtidige generasjoners velvære.»

Vil flere nasjoner følge etter – og gi fullmakter som monner? Under et seminar i regi av forlaget Res Publica i høst nevnte Krznaric, i samtale med Dag O. Hessen, at Skottland nå vurderer å slå følge. Samtidig fikk grønne krefter i Norge et
klapp på skulderen fra forfatteren for rettssaken omkring Grunnlovens «miljøparagraf» 112. Høyesteretts dom, mente Krznaric, «går imot historiens strømretning.» Hessen sa seg enig i at tiden er kommet for å vinke farvel til flere hundre års tiltro til et feilslått vekstparadigme. «Jeg har lenge sett frem til en bok som denne», la han til.

Flere universiteter har lagt stoff fra Krzanics bok inn i pensum. University of California tilbyr kurset «Thinking like a Good Ancestor», mens en kanadisk stiftelse har utarbeidet et dedikert undervisningsopplegg for elever i videregående skoler. Blant oppgavene er å oppdatere FNs menneskerettighetserklæring for fremtidige generasjoner. Ser man til Svalbard, er det selvsagt for barn i grunnskolen å ha kunnskap om øygruppens nye stolthet: det nedfrosne, globale frøhvelvet fylt med 6000 frøarter, som også har vekket internasjonal oppsikt. Det er en lovende start på anvendt langsiktighet i nærområdet.

Roman Krzanic, med doktorgrad i politisk sosiologi, kunne med hell brukt mer plass på ansvaret som verdens næringslivsledere nå er nødt til å påta seg, i samspill med det offentlige. Bare da kan man få til det han mener er maktpåliggende: Å «avkolonisere fremtiden og omforme historiens grunntrekk.» Det var tross alt ofte privat kapital som muliggjorde plyndringen av koloniene.

Utgivelsen er uansett monumental, og boken anbefales på følgende måte av artisten
«The Edge» i samfunnsengasjerte U2: 

«Boken er full av åpenbaringer for alle som bryr seg om arven de etterlater seg. Dette er boken som våre barns barn vil takke oss for å ha lest.»