Oslofjorden

40 prosent av befolkningen bor ved Oslofjorden, men kun en brøkdel av dem kjenner til problemene under overflaten. Det er sommer og sjøen stråler, så hva er problemet?

Under båtlivet og badende barn kollapser økosystemet. Livet dør, vegetasjonen forsvinner, og i løpet av én generasjon har fjorden forandret seg til det ugjenkjennelige.

Årsakene er lett identifiserbare: Menneskelig aktivitet. Kloakk, industri og dumping av søppel og gift. Overfiske, bunntråling, kunstgjødsel og intensivt jordbruk. Alarmen har gått i over femti år. Stadig nye evalueringer og tiltaksplaner, men lite handling. Og kanskje derfor er vi blitt døve på akkurat dét øret. Torsk, torsk, som marinbiologene kunne sagt.

Men for fem år siden hendte det noe. April 2018 vedtok et enstemmig storting at regjeringen skulle utarbeide en plan. Og i mars 2021 la daværende miljøvernminister Sveinung Rotevatn frem «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord». Det var den første som inkluderte alle aktører, sektorer og kommuner i en større helhet.

Selv om staten og kommunene krangler om hvem som skal finansiere de kostbare tiltakene, kunne miljøvernminister Espen Barth Eide i 2022 presentere en rekke nye reguleringer. Utslipp og avfall skal renses, fisket skal begrenses, og fjorden skal slippe å være toalett for båtfolk.

Kanskje. For ingen av tiltakene betaler seg selv. Kommunene krangler med staten, jordbruket vil produsere mest mulig, og fiskerne mener tråling er bærekraftig. Båtfolket mener på sin side at det er urettferdig at de ikke får kaste sine etterlatenskaper i sjøen.

At det finnes en plan, er ingen garanti mot nye alarmer. I mars 2023 gikk den på nytt. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) slo alarm i mediene. Marinbiologer kalte situasjonen «kritisk».

Hval og hai

For 12 000 år siden, like etter istiden, tok fjorden imot de første menneskene. De kom med båter til øyene som stakk opp av det issmeltende havet. Vannet yret av liv, av hval, sel og torsk. Slik lå fjorden nær sagt urørt til vår tid.

Men bare nesten. For mot inngangen til 1900-tallet startet den industrielle fiskerinæringen. Hvalfangsten i Tønsberg opplevde sine velmaktsdager i 1890-årene. Syv meter lange haier svømte i Bunnefjorden.

Frem til andre verdenskrig var fjorden en naturlig del av husholdningen. Tusener deltok i sesongfisket. Torskefiske om våren, sild og makrell om sommeren. Under krigen var fjorden en livsnødvendig kilde til mat.

I etterkrigstiden kom vannklosettet, og kloakken gikk rett i fjorden. Industrialisering av jordbruket og omfattende bruk av kunstgjødsel på 1960-tallet førte til økt avrenning av partikler og næringssalter fra fosfor og nitrogen. Trålingen ble mer effektiv med kraftigere motor på båtene. Fjorden var i ferd med å tømmes.

Tilstanden ble verre for hvert tiår, og i dag er økosystemet nærmest kollapset. Torskefiskstammene er redusert med nesten 90 prosent. Sild og brisling er nærmest forsvunnet. Tareskogene er forvandlet til et teppe av påvekstalger – lurv, som det kalles.

Omfattende lurvproblem

Og lurv er langt mindre koselig enn det høres ut som. Den er et sikkert tegn på forfall.

– Den dreper tareskogen, ålegresset og livet i den. Den legger seg på bunnen hver høst, råtner og kveler dyrelivet under seg. Det er omfattende med lurv i hele Oslofjord-området, fra Jomfruland og Hvaler til Bunnefjorden.

Hartvig Christie har jobbet i Oslofjorden siden 1980-tallet. Han er marinbiolog med mange års fartstid som forsker hos Niva (Norsk institutt for vannforskning).

Er fjorden død, eller er det en medieskapt overdrivelse?

– Det er mye liv i fjorden, så den er jo ikke død. Men noe er blitt borte, og så er det mer av andre organismer som for eksempel østers, lurv og leppefisk. Fjorden er i ferd med å forandre seg i negativ retning. Jeg er en gammel mann og har vokst opp med båt ved fjorden. Tidligere fikk vi mye torsk ... så det er jo trist.

Christie har sett endringene. Lurveveksten, torskedøden.

– Det opprinnelige problemet i fjorden var kloakk og næringssalter som trigget en for høy algeblomstring. Næringssaltene sank mot bunnen og brukte opp oksygenet i vannet der. Så har overgjødslingen spredt seg til mer grunt vann og forårsaket uønsket algevekst også der.

Han mener likevel lurven kan brukes til noe nyttig.

– Jeg har foreslått at vi kan se på problemene som en ressurs, og at lurven kan brukes i jordbruk. Den kan suges opp, legges på land og vaskes for salt. Det er blitt forsøkt i Larvik, der bonden pløyde den ned i jorden. Men Miljødirektoratet synes å være kritisk, sier Christie.

Direktoratet er redd for at oppsuging vil ta med seg annet fra bunnen enn bare lurv. Christie mener det uansett vil være bedre enn å la det ligge.

Han har hørt alarmen gå flere ganger gjennom mange år og sett stadig nye tiltak. Så hva synes han om den siste planen?

– Det vi driver med, er nok å lappe på ting. For det er mye som skal til, og vi må løse problemet med overgjødsling og andre miljøpåvirkninger. Vi renser jo ikke nitrogen. Med unntak av tre renseanlegg, så renser vi ikke tilførslene til Oslofjorden, sier Christie.

– Så jeg tror ikke lurveproblematikken forsvinner i min tid, sånn som de holder på nå. Kanskje ikke i løpet av neste generasjon heller.

Planen

Tiltaksplanen fra 2021 er ikke en hvilken som helst plan. Det er planen. Noen mener næringene slipper for billig unna, men alle er enige om at det faktisk finnes en plan. Noe som i seg selv er en fremgang.

Daværende miljøvernminister Sveinung Rotevatn, nå stortingsrepresentant for Venstre, mener fortsatt planen er god.

– Men den må jo gjennomførast. Mange av tiltaka er det kommunane som har ansvar for, til dømes rensing av kloakk. Her må det skje meir, og det må skje raskt. Andre tiltak er det staten som har ansvaret for, til dømes reglane for gjødsling i jordbruket. Regjeringa må stramme inn. Her halar dei beina etter seg, og eg forstår ikkje kva dei somlar med, sier Rotevatn

En gjennomføring faller på arvtager Espen Barth Eide. Særlig står kampen om hvem som skal finansiere hva. Kommunene er pålagt strengere krav til rensing, men det følger ingen midler.

– Prinsippet er at forurenser betaler. Kostnadene knyttet til bygging og drift av avløpsanlegg skal dekkes gjennom gebyr. Det er kommunenes ansvar å sørge for at dette skjer, sier Barth Eide.

Miljøministeren mener at tiden for å skylde på hverandre, er over.

– Det har vært mye pekelek mellom dem som står for de ulike kildene til forringelse av fjorden. Vi kan trygt si at ansvaret for problemet er felles.

Utdøende og fisketom

En rapport fra Miljødirektoratet i 2019 omtaler fjorden som «fisketom» og «utdøende». Resten av rapporten er like sørgelig: Torskebestanden er så lav at det er forbudt å fiske den. Om man kunne gjort det, er sjansen stor for at torsken hadde vært blek og full av parasitter.

Stikkordet er død. Korallene, tareskogen, ålegress-engene. Blåskjell, kreps og andre bløtdyr. Døden tar alle, også ærfuglen. Den store dykkanden var et vanlig syn langs kysten. I dag mangler den mat. Stadig flere døde fugler dukker opp på strendene, noen ganger i hundretall.

Forskerne vet ikke nøyaktig hvorfor blåskjellene forsvinner, men det kan være en av mange såkalte kaskadeeffekter av torskedøden. Dominoeffekter, om du vil: Færre torsk fører til mer småfisk, som fører til mindre tang. Dominoeffekten er komplisert, men har en enkel konsekvens: Bunnen faller sammen, og mikrobiologisk regnskog forvandles til plyndret mark. I mange bukter er oksygennivået på bunnen så lavt at alt liv forsvinner. I deler av fjorden er skalldyr og fisk for giftig til å spises.

Mens noen mener det går mot slutten, ser andre det som starten på noe nytt.

Skilpaddene

– Noe er faktisk blitt bedre. På 1950- og 60-tallet var det jo ikke mulig å bade her. Så hadde vi en svær dugnad i fjorden med en klar visjon. Det fikk vi til. Nå trenger vi å få til noe av det samme, men med mye større grep.

Lars Dalen er daglig leder for Marinreperatørene, en organisasjon som blant annet jobber med søppelrydding, fredning av hummer og undervisning. Jeg treffer ham i en samling brakker ved kysten av nesoddlandet, før han lar meg være passasjer for å ta bilder på fjorden. Han er forsiktig optimist og mener det fortsatt
er mulig å skape nytt liv under overflaten. Han gir meg et eksempel fra India.

– Stranden i Bombay var helt ødelagt av søppel og forurensning. Dyrelivet forsvant, og de bestemte seg for å rydde opp. Da de var ferdige, returnerte skilpaddene. Det er et veldig vakkert bilde på hvordan naturen har evnen til å komme tilbake.

Og det er Dalens jobb – å bringe naturen tilbake.

– Vi jobber med en pilot der vi ønsker å reetablere habitater og kombinere det med badeplass. Vi ønsker å dyrke hengende tareskog og blåskjell. Hvis denne modellen fungerer, så kan man kanskje gjøre dette langs hele fjorden.

Han peker utover området som skal dyrkes utenfor den nedlagte bryggen.

– Det er ikke dette som redder fjorden, men det er viktig å ha håndfaste prosjekter som folk kan få en nærhet til. Som folk kan være med på og smake på.

Ringvirkninger av torsk

Det han derimot mener kan redde fjorden, handler om rensing og fiske.

– De store, tunge tiltakene går ut på å redusere nitrogenbelastningen. Indre fjord har en viss rensing, men her bor det så mange mennesker at belastningen blir for stor. Ytre fjord har ingen. Svenskene, danskene og hele Østersjøområdet innførte det for lenge siden, men vi mente at vi ikke trengte det.

Båten Pompel glir lett gjennom fjorden. Fuglene lever, og det er ingenting som tyder på verdens undergang. Dalen hjelper meg snart tilbake til saken.

– Man peker på hverandre, det er det som er så håpløst med dette. Alle peker på alle, og ingen har noe skyld. Sannsynligvis er ringvirkningene av at torsken nesten er borte, mye større enn det man har sett for seg. Det trengs et omfattende vern, med store områder uten bunntråling. For bunntråling er ikke bærekraftig.

Syndebukker?

Trålfiske etter reker ble innført i 1910, og på 1960-tallet var kveite, steinbit og uer forsvunnet fra fjorden. I dag er tråling tillatt alle steder dypere enn 60 meter, med noen få unntak for vernede koraller.

Erlend Stien Grimsrud, avdelingsleder i Sør-Norges Fiskarlag, mener skylden må fordeles.

– Det er lite konstruktivt å peke på enkeltsektorer. Fiskerisektoren startet arbeidet for lenge siden med strengere regulering av alt fiske. Det fiskes bare etter reker og sjøkreps med trål, hovedsakelig med små fartøy. Disse bestandene er i god forfatning, faktisk bedre enn på mange tiår, mener han.

Får yrkesfiskere og trålere for mye av skylden for tilstanden i Oslofjorden?

– Ja, det er overraskende at så mange tror at fiskerne ødelegger sitt eget eksistensgrunnlag. Det er ikke sammenheng mellom nedgangen i fiskebestandene og fiskeriaktiviteten i fjorden.

Hva tror du skal til for å gjenopprette økosystemet i fjorden?

– Vi må først og fremst begrense avrenningen av næringssalter og sedimenter til Oslofjorden. Dette kan ikke vente. Vi må verne viktige oppvekstområder for fisk mot fysiske inngrep og fiske. Vi må fortsette å regulere fiskeriet stramt så lenge fiskebestandene er lave.

Å forby eller ikke forby

Torskeforbudet fra 2019 har ifølge havforskere foreløpig liten effekt, og Naturvernforbundet har foreslått å forby tråling i Indre Oslofjord. Dette er noe Sveinung Rotevatn er enig i, selv om det ikke var en del av planen han som minister lanserte i 2021.

– Ja, her har det kome mykje ny kunnskap, og eg meiner den totale belastninga tilseier at vi bør innføre trålforbod. Det var ikkje ein del av planen, men eg meiner det er nødvendig å gå til det steget no.

Barth Eide er mindre tydelig.

– Før var fjorden full av yrende liv, i dag er den nær livløs. Da er det viktig å følge opp Oslofjordplanens tiltakspunkt om tråling ved å vurdere regulering av tråling på bakgrunn av ny kunnskap. Samtidig er det slik at uten en miljøforbedring i fjordsystemet, har fiskeritiltak mindre nytte, sier miljøministeren.

En ny tid?

Det er kanskje åpenbart at kloakk og avfall påvirker livet i fjorden, likevel har vi latt det skje. Alarmen har gått mange ganger, men nå ser det ut til at dugnads-ånden er i ferd med å våkne. Bevisstheten er større, tiltakene flere og svarene tydeligere. Både staten, kommunene og næringene later til å samarbeide om et historisk løft for å redde fjorden.

Pompel legger til kai ved bryggen på Nesodden, der Lars Dalen vil dyrke tareskog.

– Jeg er skremt, sier han.

– Det som kan holde meg våken om natten, er tanken på at vi ikke klarer å stoppe klimaendringene. Vi står overfor en stor dugnad, hvor alle må ta sin del. Men jeg tror vi klarer det.

Vi har kanskje ingen skilpadder som kan vende tilbake, det får være nok å drømme om blåskjell og torsk.