Miljøgiftenes elv. På slutten av 1800-tallet poppet tresliperiene opp langs de øvre delene av Randselva. Kjemikalier og industriavfall gikk rett i elven uten tanke på hverken storørret eller andre miljøkonsekvenser. Industrieventyret genererte store penger og mange arbeidsplasser.
Viul Træsliperi AS ble etablert i 1893, like oppstrøms det som skulle bli breddene til Svarthølen. Fra 1905 til 1969 ble det produsert mer enn 30 000 tonn tremasse årlig. I tiåret etter at vannmagasinet kom, ble det benyttet store mengder kvikksølv. Det hindret begroing og slimdannelse på tømmeret. Kvikksølv er det eneste giftige grunnstoffet i naturen som akkumuleres i næringskjeden i vann, og anses i dag som en av våre mest alvorlige miljøgifter. Men på 1960-tallet ble rensing av industriavfall ofret hverken tanker eller penger.
I 1969 gikk produksjonen ved Viul over fra tremasse til papptallerkener. Kvikksølvforurensingen ble erstattet med fluorforbindelser, miljøgiften som nylig ble forbudt i skismøring på grunn av sine livsfarlige skadevirkninger på mennesker og dyr.
Farlige fluorforbindelser. PFAS er en felles betegnelse på en rekke fluorforbindelser som ble syntetisert første gang i 1939. De er ekstremt vann- og smussavvisende og ble flittig brukt utover på 1960-tallet, blant annet i pappservise. Nedbrytningstiden er uendelig lang. Slippes de ut i naturen, hoper de seg opp i miljøet.
28. mai 2019 offentliggjorde Miljødirektoratet den andre av to rapporter om PFAS-forurensing i Tyrifjorden. Like i etterkant gikk Mattilsynet ut med en advarsel mot å spise abbor og gjedde fra Tyrifjorden og Randselva. Både rapporten og advarselen gikk trolig under radaren til kommunepolitikerne i Oslo. Halvåret etter vedtok de nemlig at Holsfjorden sørøst i Tyrifjorden skal bli hovedstadens kommende drikkevannskilde. At bunnsedimentene også her er dekket av fluorforbindelser vi ikke kjenner konsekvensene av, var ikke med i vurderingen.
I 2019 gikk Mattilsynet ut med en advarsel mot å spise abbor og gjedde fra Tyrifjorden og Randselva. Både rapporten og advarselen gikk trolig under radaren til kommunepolitikerne i Oslo. Halvåret etter vedtok de nemlig at Holsfjorden sørøst i Tyrifjorden skal bli hovedstadens kommende drikkevannskilde.
Hovedsynderen. Rapporten fra Miljødirektoratet går lenger enn å konstatere forurensingen. Den avdekker også opphavet. Analyser av sedimenter og fisk fra Svarthølen nedstrøms fabrikken på Viul viste nesten 1000 ganger høyere PFAS-konsentrasjoner enn de som ble gjort ovenfor. Fra 1969 skiftet fabrikken eier flere ganger. I 1999 ble den kjøpt av finske Huhtamaki, verdens største produsent av engangsbestikk og plastemballasje. Frem til 2014 gikk maskinene for fullt, før det finske industrikonsernet flyttet produksjonen til Asia. Nå står fabrikklokalene på Viul tomme.
«Selv om fabrikken er lagt ned, har bedriften et ansvar for å rydde opp i ulovlig forurensning fra virksomheten. Vi har gitt bedriften frist til 1. januar 2020 for å sende oss forslag til tiltak som sikrer dette.»
Dette sa sjefen i Miljødirektoratet, Ellen Hambro, da rapporten om forurensingsskandalen ble offentliggjort i mai i fjor. Huhtamaki tok pålegget på alvor og hyret konsulentselskapet Rambøll AS til å foreta nye undersøkelser og foreslå tiltak for å rydde opp. 23. desember ble dokumentet «Action plan polluted sediments in Randselva at Viul» oversendt Miljødirektoratet.
Utrydningstruet urørret. Storørreten i Tyrifjorden kan bli tyngre enn 15 kilo og eldre enn 20 år. Den unike storørretstammen etablerte seg her etter siste istid. Storørreten har samme livsmønster som laks, men bruker store innsjøer som leveområder, heller enn å vandre ut i saltvann. Om høsten svømmer de opp i Randselva og gyter. Eggene graves ned i elvegrusen, og ørretungene klekkes påfølgende vår. Etter tre til fire år forlater de oppvekstområdet sitt, svømmer ned i Tyrifjorden og endrer føde fra insekter til fisk. Krøkle og sik står øverst på menyen. Den nye matseddelen gjør at den legger på seg to til tre kilo i året. Når den blir kjønnsmoden, returnerer den til Randselva for å pare seg der den selv ble født. Deretter vender den tilbake til Tyrifjorden, en gytevandring den kan gjenta opptil fire ganger i livet.
Viul Kraftverk satte en stopper for gytevandringene. Hver høst etter demningen sto ferdig i 1958 kunne man se ørreter større enn ti kilo hoppe opp mot demningsveggen i desperate forsøk på å komme frem dit instinktene trakk dem. Den 2,8 kilometer lange elvestrekningen oppstrøms Viuldemningen var selve livmoren til storørretstammen, og konsekvensene ble fatale. De to siste tiårene har det vært registrert mindre enn 100 gyteindivider, og den 10 000 år gamle unike stammen er kritisk truet.
Hva nå? Dokumentet slår fast ar det fortsatt lekker forurenset olje fra fabrikkområdet, og at det ligger kilovis med fosforforbindelser i elvegrusen ned mot dammen. I selve Svarthølen estimeres det til å være mer enn 120 kilo fosforforbindelser bundet i bunnsedimentene.
Det redegjøres for hvordan fabrikkområdet kan renses og tettes, og det skisseres to alternativer for å hindre fortsatt forurensing fra Svarthølen og ned i Tyrifjorden. Enten kan det giftige bunnslammet dekkes med et «teppe» for deretter å etablere ny bunnstruktur, eller hølen kan tørrlegges og de giftige sedimentene fjernes og deponeres et egnet sted. Begge forslagene innebærer etablering av et nytt løp for Randselva i det aktuelle området i perioden opprydningsarbeidene vil pågå. Å risikere oppvirvling av mange titalls kilo miljøgifter av verste sort, er livsfarlig og uaktuelt.
Huhtamakis konsulenter anbefaler teppeløsningen, hovedsakelig fordi det er det rimeligste. Velges dette alternativet, vil det giftige slammet ligge der som en evig trussel. Randselva kan ha flomtopper på mer enn 400 kubikkmeter vann i sekundet. Teppeløsningen forutsetter derfor en kontinuerlig overvåking i uoverskuelig fremtid. Hvilke løsning som velges, er ennå ikke avklart. Det pågår fortsatt forhandlinger mellom Huhtamakis advokater og Miljødirektoratet om hva som skal gjøres, og hvem som skal finansiere oppryddingen.
Riv skiten! Populasjoner av virveldyr på kloden er redusert med 70 prosent på 50 år. Det har gått hardest utover ferskvannsøkosystemer, hvor oppdemming av elver i forbindelse med vannkraft er hovedsynderen. 1. mars i fjor vedtok FNs generalforsamling at 2021–2030 skal være FNs tiår for restaurering av økosystemer. Tømming og rensing av Viuldammen er en ypperlig anledning til å fjerne den ødeleggende demningen. Dette gjør det mulig å gjenskape de viktigste gyteområdene til etterkommerne av den norske urørreten.
Det vil være en verdig start på tiåret og avgjørende for skjebnen til en av våre viktigste og mest unike storørretstammer.