2021. EUs vanndirektiv gir Norge frist til 2021 med å nå kravet om levedyktige økosystemer og god kjemisk tilstand i alt vann. Selv om Norge og

Norden har renere vann enn resten av Europa, er det bare rundt 65 prosent av de norske elvene og innsjøene som vil nå målene i vanndirektivet dersom det ikke gjøres tiltak.

Alt som kan påvirke økosystemet, fra regulering av vassdrag til utbygginger i nedbørsfeltet, skal i utgangspunktet med i vurderingen.

Orm til unnsetning. Befolkningsøkning og økte nedbørsmengder øker presset på vann- og avløpsrør som allerede er i ferd med å smuldre opp. I verste fall kan det føre til at vi får forurenset drikkevann eller oversvømte kjellere. Mer vanlig er det at urenset avløpsvann havner i vassdrag eller i sjøen.

I sentrale deler av Oslo var mye av avløpssystemet fra slutten av 1800-tallet, og hadde ikke kapasitet til å ta unna store nedbørsmengder. Det førte blant annet til kloakkutslipp til Akerselva.

Mens London får sin superkloakk for å redde Themsen, åpnet Oslo kommune for et par år siden Midgardsormen. Dimensjonene er naturlig nok ikke helt som i London, men med en prislapp på 1,3 milliarder kroner, var det en av de største investeringene som er gjort i norsk avløpshistorie. Midgardsormen skal både lagre avløpsvann når kapasiteten ved renseanlegget er full, og transportere avløp fra de nye boligområdene i Bjørvika og Sørenga. Den er også knyttet til en ny utslippstunnel med utløp på 50 meters dyp i Bekkelags-bassenget. Når vannmengdene blir for store for renseanlegget, skal overløpet gå hit, i stedet for å havne i Akerselva og det indre havnebassenget. 

Milliardetterslep. Utskiftning av rør er ingen valgkampvinner for kommunepolitikere. Rundt om i landet har derfor mange kommuner skjøvet regningen foran seg. Vannbransjens interesseorganisasjon Norsk Vann jobber i disse dager med å regne på hvordan de nødvendige investeringene vil slå ut på vann- og avløpsgebyrene i perioden frem til 2040. Spesielt i områder med sårbare vassdrag kan krav-ene til rensing av avløpssystemene bli skjerpet og føre til stort investeringsbehov.

– Flere kommuner risikerer en kraftig økning av allerede høye avløpsgebyr. Vi mener at staten må opprette en støtteordning til disse kommunene, samt til private husstander som har egne avløpsanlegg der det må gjøres dyre forbedringer, sier direktør Toril Hofshagen.

Sist Norsk Vann publiserte nasjonale tall for investeringsbehov, var i 2013. Da hadde norske vann- og avløpsanlegg et etterslep på 200 milliarder kroner. I tillegg trengs det økte investeringer fremover på grunn av befolkningsvekst, klimaendringer og strengere rensekrav. Totalt kan dette bety et investeringsbehov på nærmere 500 milliarder kroner frem til 2030.

Holder oppdrettsnæringen utenfor. EUs vanndirektiv legger grunnlaget for en helhetlig forvaltning av vannmiljøet og har bidratt til at vi har fått forvaltningsplaner med miljømål for nær sagt alt vann i Norge.

– Dette har allerede gitt resultater. Vi har fått et veldig mye bedre kunnskapsgrunnlag om vannet vårt, og flere sektorer er i gang med konkrete forbedringer av vannmiljøet. For eksempel er kommuner på Østlandet godt i gang med opprydding i spredte avløp, sier ansvarlig fagdirektør Anders Iversen i Miljødirektoratet.

Samtidig forurenses norske fjorder og kystområder av næringssalter fra avføringen til 400 millioner oppdrettslaks og regnbueørret. Utslippet tilsvarer avløp fra rundt 17 millioner mennesker (NRK Brennpunkt, nov. 2016), uten at det stilles noen krav om oppsamling eller rensing.

De enorme mengdene påvirker vannmiljøet i fjordsystemet, spesielt der det er lite sirkulasjon av vannet. Enkelte fjorder er blitt brakklagt på grunn av kritiske bunnforhold og oksygenmangel – og næringsgrunnlaget for bunndyr, og i neste omgang fisk, er mange steder påført stor skade. I tillegg utsettes økosystemene i fjordene for fôrspill og utslipp av kobber, samt kjemikalier fra luse- behandling i oppdrettsanleggene.

Fiskeriminister Per Sandberg meldte så sent som i mars om nye, strenge krav til bruk av kjemikalier i behandling av lakselus, ut fra en begrunnelse om at det påvirker reker og andre skalldyr.

Med en slik erkjennelse fra ministeren, og når alt «kystvann ut til én nautisk mil utenfor grunnlinjen» omfattes av direktivet, kan det være vanskelig å forstå at norske myndigheter likevel har forespurt EU om å holde fiskeoppdrett utenfor vanndirektivets krav og vannforvaltning, og at norske myndigheter ikke pålegger seg selv å inkludere biologiske effekter av næringen i sin gjennomføring av direktivet.

Klima- og miljødepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet begrunner unntaket med mangel på kunnskap og data om miljøkonsekvensene av oppdrett, og at man ikke er blitt enige om hvor stor påvirkning lakselus og rømt oppdrettslaks påfører vannmiljøet. Dette til tross for at det er jobbet med denne problemstillingen i flere år, og Havforskningsinstituttet anser lakselus og rømming som den største trusselen mot anadrom* fisk. Samtidig hevdes kunnskapen ofte å være tilstrekkelig i sammenhenger der man argumenterer for vekst.

Det norske unntaket fra det strenge vanndirektivet fikk i 2015 en rekke miljøorganisasjoner til å gå sammen om å skrive en klage til ESA, EFTAs overvåkingsorgan.

– Det er meningsløst å påstå at vi ikke vet om oppdrettsanleggene påvirker miljøet. Vi vet at det er store utslipp fra anleggene, og vi vet at det er store problemer med lakselus og rømming, påpeker generalsekretær Christian Steel i Sabima, en paraplyorganisasjon for ni biologiske foreninger i Norge, og en av åtte natur- og miljøorganisasjoner som sto bak klagen. Steel hevder Regjeringen har konstruert en «kunnskapsmangel» for å slippe unna en internasjonal forpliktelse om å løse et viktig miljøproblem.

Andre nordiske land ser ut til å ta EUs vann-direktiv på større alvor. Den svenske Miljøoverdomstolen krevde nylig avvikling av tre oppdrettsanlegg i åpne merder i løpet av tre år, i en dom som blant annet tolker vanndirektivets artikkel 4.7.

Tiltak blir utsatt. Fortsatt er skader etter tidligere problemer med sur nedbør det største problemet for norske vassdrag. I tillegg er påvirkning fra vannkraftutbygging og aktivitet og utslipp fra landbruk og avløpsanlegg registrert som faktorene med størst påvirkning på den økologiske tilstanden i norske vannforekomster.

Om oppdrettsnæringen fortjener like stor oppmerksomhet som de andre påvirkerne, er vanskelig å slå fast så lenge den er holdt utenfor rapporteringen. Dette gjør også at mange av vannregionene er usikre på hvilke tiltak de bør sette i gang, der vannmiljøet er dårlig. Norge har klassifisert fjordene, der hovedtyngden av oppdrettsanleggene er plassert, som 'kystvann', der fisk ikke er medregnet som kvalitetsindikator i EU-direktivet.

Riksrevisjonen så det som en klar svakhet at viktige aktører som oppdrettsnæringen ikke har deltatt i planarbeidet, da de i fjor vurderte hvordan Klima- og miljødepartementet legger til rette for å oppnå målene i vanndirektivet.

Riksrevisjonen så det som en klar svakhet at viktige aktører som oppdrettsnæringen ikke har deltatt i planarbeidet.

Toril Hofstad i Norsk Vann er opptatt av at alle aktørene bidrar, og at ikke vann- og avløpsbransjen får hele ansvaret for å oppfylle vanndirektivet.

– Vi mener at de skjerpede miljøkravene må oppfylles på en samfunnsøkonomisk god måte. Må det for eksempel fjernes en viss mengde fosfor fra et vassdrag, og landbruk eller industri kan gjøre det billigere enn avløpsanleggene, mener vi at de må gjøre det, sier Hofstad.

Hun mener at det særlig er to svakheter i Norges arbeid med vanndirektivet.

– Vi trenger mer kunnskap og overvåkingsdata for å vite hvilke tiltak samfunnet bør sette i verk. Og det er utfordrende å få til et samarbeid om dette på tvers av sektorene, sier hun.

– Norge vil få dask på lanken. ESA avventer rapporteringen av de norske vannforvaltnings-planene i juni før de tar stilling til klagen på at oppdrettsnæringen er utelatt. Seniorrådgiver Tor Simon Pedersen i Klima- og miljødepartementet forteller at det ikke vil komme mye nytt om oppdrettsnæringen i disse rapportene. Først i neste planperiode, som går fra 2021 til 2027, regner han med at oppdrettsanleggene kommer til å være en del av vurderingen.

– Vi må jobbe opp kunnskapsgrunnlaget før vi får dette inn i planene, men det er ikke sånn at vi ikke kan og skal gjøre noe uavhengig av disse planene. Både bransjen selv og miljøforvaltningen prøver hele tiden å forbedre situasjonen, sier Pedersen.

Det er blant annet satt ned en ekspertgruppe som skal vurdere påvirkningen av lakselus, mens et nytt forvaltningssystem, det såkalte «trafikklyssystemet», er blitt kritisert både av næringen, som frykter restriksjoner på feil kunnskapsgrunnlag – og av miljøorganisasjoner, som reagerer på at det åpnes for økt produksjon ved «grønt lys», uten at det stilles krav om reduksjon ved «rødt lys» før tidligst i 2019.

Anne Lyche Solheim ved Norsk institutt for vannforskning tror at den største konflikten knyttet til vanndirektivet fremover vil handle om effekter av de store utslippene fra oppdrettsanlegg.

– Her er det nødvendig med et objektivt kunnskapsgrunnlag som alle kan enes om. Jeg tror vanndirektivet er det beste virkemiddelet vi kunne få. Det er tydelig og operasjonelt, det stiller krav, og det har et ris bak speilet, sier hun.

Det ville være pinlig for Norge både som oppdrettsnasjon og miljønasjon å bli hengt ut for brudd på vanndirektivet. 

Mens EU-landene kan få høye bøter for brudd på vanndirektivet, har ikke EFTA-domstolen mulighet til å bøtelegge Norge. Christian Steel i Sabima mener likevel at det ville være pinlig for Norge både som oppdrettsnasjon og miljønasjon å bli hengt ut for brudd på vanndirektivet. 

– Jeg er helt sikker på at evalueringen vil gi mangellapp til Norge. Det må da være bedre for Norge å gjøre tingene riktig snarest mulig, og ikke vente til man får dask på lanken av EU-systemet.

– Norge skal jo være et foregangsland på miljø, og Norge har et helt spesielt ansvar i Europa for å ta vare på villaksen, sier han.