Mange tiltak. Kort fortalt er de i de siste tiårene satt i verk en rekke tiltak for å verne villaksen. Noen av de viktigste er disse:

Stans i de fleste vassdrag av fiske med garn og andre faststående redskaper (1978).

Stans i drivgarnfisket til havs (1989).

Stans i Færøyenes linefiske fortrinnsvis på norske bestander (1993).

Kortere fisketid for kilenotfiske.

Forbud mot krokgarnfiske utenfor Finnmark.

Redskapsbegrensninger og kortere fisketid i sportsfisket.

Det årlige innsiget av laks til norskekysten er mer enn halvert fra 1983 til i dag.

I 2007 vedtok dessuten Stortinget innføring av særskilte verneregimer i de viktigste laksevassdragene og fjordene utenfor disse: Vi fikk etter hvert nasjonale laksevassdrag og laksefjorder. Dertil kommer elveeieres private reguleringer i egne vassdrag. Det er flere steder innført kvoter som for eksempel maksimum fangst av én hanlaks pr. døgn, mens hunfisk skal slippes ut.

Dyster langtidstrend. Men disse tiltakene har ikke stanset en langvarig nedgang i bestandene. Det årlige innsiget av laks til norskekysten er mer enn halvert fra 1983 til i dag. Dette er i den samme perioden de mest inngripende vernetiltak er satt inn. Uten disse ville situasjonen ha vært katastrofal.

Selvsagt er det enkelte av de cirka 465 laksevassdragene våre hvor situasjonen er lysere, og det er spredte år med bedre innsig av laks, for eksempel var 2015 bedre enn de to foregående år. Men langtidstrenden er like fullt dyster.

Hvorfor er vi havnet i denne mistrøstige situasjonen? Det er kanskje noen naturlige forklaringer, som variasjoner i havtemperaturen og økologiske forandringer i havet, som fører til at flere laks dør i sjøfasen. Med lavere evne til å overleve i havet, blir også de direkte menneskeskapte truslene desto farligere for villaksen.

Med lavere evne til å overleve i havet, blir også de direkte menneskeskapte truslene desto farligere for villaksen.

For 30-40 år siden var sur nedbør en ødeleggende faktor i Sør-Norge. Så fikk vi ferskvannsparasitten Gyrodactylus salaris, innført med settefisk fra et kultiveringsanlegg i Sverige. Denne parasitten er nærmest 100 prosent dødelig for lakseyngel og har ødelagt viktige laksevassdrag som for eksempel Lærdalselva og Rauma. Førstnevnte er inntil videre reddet ved innsats av store menneskelige og økonomiske ressurser. Det største av alle atlantiske laksevassdrag, Tana, er i stor grad ødelagt av et altfor intenst fiske, både sportsfiske og bruk av garn og stengsler. Historisk sett er også mange produktive laksevassdrag ødelagt eller svekket av kraftutbygging.

Få lyspunkter. Den største trusselen kommer imidlertid fra de siste tiårs eksplosive vekst i lakseoppdrettsnæringen. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning skriver (Rapport 8 for 2015): «Rømt oppdrettslaks og lakselus framstår generelt som de to ikke-stabiliserte bestandstruslene mot norsk villaks».

En rekke bestander er svekket ved genetisk påvirkning fra rømt oppdrettslaks, og årlig dør store mengder utvandrende smolt (villaks) av saltvannsparasitten lakselus, «produsert» i oppdrettsmerder. Her er det ikke mange lyspunkter.

For å sette det i perspektiv: Den totale årlige fangsten av villaks i elv og sjø, inkludert den uregistrerte fangsten, estimeres til cirka 680 tonn, mens den årlige produksjonen av oppdrettslaks er 1 220 000 tonn! Og oppdrettsvirksomheten er intens langs kysten fra Rogaland til Finnmark.

Dette er en tverrpolitisk villet utvikling. Verdiskapningen er enorm, og nedgangen i oljeindustrien har naturligvis økt troen på oppdrettens fremtid. Fra næringens folk og fra myndighetspersoner anføres at utviklingen skal være «bærekraftig», et begrep som etter hvert er blitt mye misbrukt.

I et nylig vedtatt forvaltningsregime for havbruksindustrien, som skal tre i kraft i 2017, aksepterer myndighetene et produksjonsvolum av oppdrettslaks som kan medføre at inntil 30 prosent av den totale mengde villaks dør, alene som følge av lakselus. Andre skadelige virkninger av virksomheten er her ikke medregnet.

Vi som arbeider for å verne villaksen, kan nesten miste motet.

Lukking siste håp. Når dette aksepteres, i alle fall ved at produksjonen ikke skal reduseres, kan vi som arbeider for å verne villaksen, nesten miste motet. For dette skjer ikke i en situasjon med en solid villaksbestand. Som påvist foran, skjer det etter flere tiårs nedgang i bestandene, der flere er nesten utryddet, f.eks. rundt Hardangerfjorden, hvor oppdrettsvirksomheten har vært mest intens. Håpet om lukkede og/eller landbaserte anlegg er det eneste vi har igjen.

Er det da noen grunn til å satse på årets laksefiske? Ja, i alle fall på Sørlandet. Der har flere års kalking av sure vassdrag gitt økt lakseinnsig. På Vestlandet og i Midt-Norge er det tilbakegang, mens det er noenlunde stabilt i nord, bortsett fra en trist utvikling i Tana.

Vi er heldigvis fortsatt mange entusiaster som kaster oss ut i en ny sesong.

Om artikkelforfatteren: Georg Fr. Rieber-Mohn var Norges riksadvokat i perioden 1986 til 1997 og dommer i Norges Høyesterett fra 1997 til 2007. Siden 2011 har han vært styreleder i Stiftelsen Fritt Ord. Rieber-Mohn er kjent for å være en ivrig sportsfisker, og var blant annet leder av Villaksutvalget som foreslo etablering av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder og har sittet i styret for Kunnskapssenter for laks og vannmiljø siden 2004.