Røst i Lofoten

Lyden av Røst om våren er krykkjene som vender tilbake fra havet i samlet flokk. Med ett er de der – som om noen har blåst i en fløyte og gitt et signal, lander de på takene til de gamle, røde handelshusene på Kårøya, rett over sundet fra Røstlandet. De skriker som i ekstase over at hekkesesongen har begynt, at de har en sommer å se frem til i noenlunde trygghet for ørn og storjo.

For noen år siden hekket 20 000 krykkjer på det gamle fuglefjellet Vedøya, og fangstmenn måtte rope til hverandre for å bli hørt. I dag har lyden fra klippene stilnet. En av årsakene er endringer i havtemperaturen som har påvirket næringskjeden, og fuglene klarer ikke å finne mat til ungene nær nok land.

Røstværingene lever hovedsakelig av skreifiske og tørrfiskeksport, men nedgangen i sjøfugl de siste tiårene er et illevarslende tegn. Med sine syv fiskebruk og hundrevis av tørrfiskhjeller er øysamfunnet et av stedene i Norge som virkelig merker klimaendringer på kroppen. Frykten er at klimaendringer også vil påvirke skreiens gytemønster, og at havet vil stige. Det haster med en grønn omstilling.

Et grønt veikart

Det er kveld og blåser stiv kuling fra sør da jeg møter Elisabeth Mikalsen, ordføreren på Røst, på Røst Bryggehotell. Vi finner oss et bord med utsikt til fiskebåter som ligger fortøyd rett utenfor. Elektroniske sjøkart lyser i mørket og vinduene dugger. Mannskapet holder seg i båtene. Fartøyene er for små til å gå ut i dette været.

Mikalsen representerer Samarbeidslisten på Røst.

– Den består av folk med og uten partitilhørighet som egentlig bare er opptatt av øyas ve og vel.

De har særlig én felles interesse: Å snu fraflyttingstrenden og bidra til at Røst også i fremtiden er et attraktivt fiskerisamfunn i tillegg til å ha flere ben å stå på – og det er her det grønne skiftet skaper ny giv og håp om nye arbeidsplasser og økt bosetning i fremtiden.

Mikalsen er også leder av Lofotrådet, et regionråd for alle de seks kommunene i Lofoten – og nå ligger endelig veikartet frem mot 2030 på bordet. Den nasjonale piloten heter «Lofoten – De grønne øyene 2030».

Formålet er todelt. På den ene siden å bli et lavutslippssamfunn med 50 prosent kutt innen 2030. På den andre siden øke konkurransekraft og attraktivitet i årene som kommer. Det handler med andre ord om å overleve på en bærekraftig måte. Veikartet har seks programområder som retter seg mot alt fra offentlige anskaffelser, grønn transport og grønn turisme til grønt havbruk, jordbruk og fiskeri.

For å nå målene på så kort tid, må øykommunene ha alle med på laget: offentlige virksomheter og privat næringsliv, tilreisende og lokalsamfunn.

Temperaturtrusselen mot livsgrunnlaget

Mikalsen var spent på hvordan det grønne veikartet ville tas imot av befolkningen, spesielt programområdet som angår fiskerne. Det vil kreve enorme omstillinger å elektrifisere båtene og fiskebrukene.

– Det er så artig. Vi var litt forutinntatte og tenkte kanskje at fiskerinæringen skulle bli vanskelig å få med, men det er faktisk de som er mest giret på dette og har kommet lengst, sier Mikalsen. 

Det er kanskje ikke så underlig når man ser på tall fra «Lofotundersøkelsen 2021». Der svarer 41 prosent av lofotingene at de er «noe bekymret» for hvordan klimaet skal påvirke skreiens gytemønster og 22 prosent at de er «veldig bekymret».

– Det henger nok i hop med det vi ser, at skreien kanskje ikke har det samme mønsteret som før og ikke kommer til de plassene der den har vært før. Det er klart at hvis vi ikke får skreien inn til Lofoten til gyting, vil det være dramatisk, sier Mikalsen.

Omkring 40 prosent av skreien fiskes nettopp i områdene rundt Lofoten og Vesterålen. Og det er nettopp skreiens gytemønster som holder liv i Røst. Mange av de omkring 500 røstværingene er tilknyttet fiskeriindustrien – og slik har det vært i flere hundre år.

Skreien er torsk som vokser opp i Barentshavet. Navnet kommer av det norrøne ordet skreið som betyr å skride eller vandre. Og visst vandrer skreien! Når den er kjønnsmoden, forlater den Barentshavet og svømmer til norskekysten for å gyte. Da har havets muskuløse langdistanseløper lagt bak seg opp mot 100 mil og blitt fast og fin i kjøttet. Og Røst ligger perfekt plassert for å høste av skreien, så å si i leia inn mot Vestfjorden og resten av Lofoten.

Skjær i sjøen og uventet drahjelp

Lofotens øykommuner er ansett for å være sårbare og utsatt for klimaendringer og havnivåstigning.

– Vi som bor her ute i havet, må finne frem til egne og unike løsninger på en felles utfordring. Røst – med sine 365 øyer – må bli mer robust mot klimaendringer, men kan umulig forventes å klare denne enorme tilpasningen alene, sier Mikalsen.

– Man kan miste motet, eller gjøre som oss i Lofoten – finne sammen, samle krefter i fellesskap og se til felles muligheter og felles løsninger, sier Mikalsen. 

Pandemien har paradoksalt nok gitt drahjelp til både mindre klimagassutslipp og håp om nye arbeidsplasser på Røst. Eller i det minste å forhindre ytterligere nedgang i folketall. Nå har noen også tatt et privat initiativ til å lage en næringshage der folk kan ha et fellesskap der de sitter sammen i stedet for å jobbe fra hvert sitt hjem.

– Pandemien har ført til en enorm digitalisering og digital kompetanse, så nå kan man snart sitte hvor som helst og jobbe med hva som helst. Vi tror at hvis unge folk får velge, vil de heller være på Røst enn i tette byer når de skal etablere seg med familie og unger etter studentlivet.

Digitale løsninger er også enormt tidsbesparende for røstværingene.

– Før pandemien var det vanskelig å få både offentlige og private instanser på den andre siden av fjorden (Bodø, journ.anm.) til å legge til rette med digitale løsninger. Og nå, nesten over natten, kan nesten alt foregå digitalt. Det er veldig bra!

Før gikk hele dagen om man måtte delta på et to–tretimers møte. Kostbart var det også. Mye fritid gikk også med til å sitte på flyplasser, ifølge Mikalsen.

Et høyt spill

Gøran Greger er daglig leder og tredje generasjon medeier i fiskebruket Johan Greger AS som hans bestefar startet. Han står på kaia og spyler fiskeslo av bulkløfteren etter at en snurrevarpbåt fra Moskenes har losset 70 tonn sei. Men også skreifisket virker oppløftende.

– Det er et godt år i år, sier han fornøyd. Men fjoråret var et katastrofalt dårlig år for skreifiske over hele Lofoten.

De blanke sildestimene er et av torskens favorittmåltider, og i fjor valgte silden å gyte nord for Lofoten. Skreien fulgte etter silden, og tørrfiskhjeller ble stående tomme. 

Geir Børre Johansen, styreleder ved fiskebruket Røst Sjømat AS, sier det samme. Det var katastrofalt dårlig med skrei i fjor. Jeg spør om det ikke er naturlig med uår innimellom. Det finnes jo beretninger om svart hav fra langt tilbake i tid, og om at folketallet har variert deretter. Men nei.

– Her på Røst har det vært ganske stabilt, skreien må passere her til og fra land, sier Johansen.

Men resten av Lofoten har hatt det mer uforutsigbart. I 2002–2009 var det nesten bare Røst som hadde skreifiske, det var helt elendig fiske lenger inn i Lofoten. Derfor var det helt spesielt at skreien sviktet Røst i fjor.

– Det er første gang siden vi startet med konvensjonell drift at det var så lite torsk på Røst. Det var helt ekstremt. Det går ut over fiskerne, og vi får mindre kilo å fordele kostnadene på som bedrift. For det tredje må man handle fisk på trailer fra andre steder.

Resultatet var at bedrifter måtte permittere folk og sto i fare for å miste god arbeidskraft.

– Havtemperaturen stiger, så det kan jo hende at torsken vil gyte lenger nordover. Det er et høyt spill å leve av naturen og investere i noe du tror på og som har vart i flere hundre år.

Derfor er det kanskje ikke overraskende at fiskeriindustrien og fiskerne er godt foroverlent i det grønne skiftet. Sjarker bygges om til hybridbåter og skal elektrifiseres på sikt. På land durer el-trucker omkring på anleggene. Johansen viser til at også kaikraner og pumper stort sett er elektrifiserte. 

Oppdrettsanlegg og bekymringer blant kystfiskerne

Røst ligger langt til havs, langt fra lakseoppdrettsanlegg. Jeg ringer derfor Arne Pedersen, avgått leder av Norges Kystfiskarlag, for å høre om hvorvidt han og andre kystfiskere bekymrer seg for lakseoppdrett.

Kan oppdrettsanleggene påvirke skreiens gytemønster?

– Vi er kjempebekymret. Vi trenger rene gyteplasser som ikke er forurenset av laksemøkk og spillfôr. Akkurat som med lodde, fjordtorsk og rødåte, trenger skreien stillestående vann for å gyte. Men også lakseoppdrett legges til rolige farvann i sund, viker og fjorder. Det er ikke mulig å forankre anlegg der de herjes av kraftige strømninger og vind, sier han.

Dermed deler flere av dem plassen med skreiens gyteplasser, ifølge Pedersen, som også mener at skreien og andre arter som gyter i det samme området blir taperne.

– Dette er ikke noe som skjer over natten, men på sikt. 

Pedersen stikker ikke under en stol at han synes norske næringsinteresser går foran grønne interesser.

I 2021 leverte Havforskningsinstituttet sluttrapporten for ICOD-prosjektet (Impacts of salmon farm-ing on Atlantic cod spawning grounds). Prosjektet på Smøla hadde som mål å kartlegge om oppdrett av laks påvirker torskegytingen i den norske kystsonen.

Sluttrapporten konkluderer blant annet med følg-ende: «Det synes klart at en del torsk tiltrekkes oppdrettsanlegg, og at denne torsken bidrar til gytingen på gytefeltene. Men det kan heller ikke utelukkes at torsk skremmes vekk av oppdrettsanlegg […]. Mer forskning er nødvendig for å avklare slike forhold.» Grunnet gjennomstrømningen i havet rundt Smøla «er resultatene fra ICOD-WP2 i liten grad egnet til å gi sikre konklusjoner, og i den sammenheng er resultatene ikke overførbare til andre og mer innelukkede fjordsystemer med høyere grad av retensjon*.» (*tilbakeholdelse, ie. mindre vannutskftning, red.anm.)

Så hva må til for å dempe bekymringen hos kystfiskerne?

– Man må få offisielle kartlegginger av gytefelt og sørge for at man ikke legger oppdrettsanlegg der skrei og andre arter som torsk, lodde og rødåte, gyter. Hvis man skal få til et grønt skifte, må man også se på bevaring av hele næringskjeden. Men vi trenger ikke gjennom lydmuren, sier Arne Pedersen.

Verdens første utslippsfrie sjyvær

Selve tørrfisken som produseres på Røst og andre steder, er så utslippsfri og grønn som det går an. Den henger for vær og vind og tørker i tre–fire måneder før den tas ned av hjellene som dekker store deler av Røst. Det er alt. Ingen salt. Ingen tilsetningsstoffer. Men helt grønn er ikke tørrfisken ennå. Hele ferden fra havet til den ligger på en tallerken, må være ganske utslippsfri.

– Det negative her er at vi stort sett bruker dieseltrailere for å få varene ut til markedet, påpeker Geir Børre Johansen.

Det er ikke bare negativt for miljøet, men også for konkurranseevnen, ifølge Elisabeth Mikalsen.

– Vi tror kanskje at torsken vår blir avhengig av et grønt stempel i fremtiden, og at det vil gjøre den konkurransedyktig. Vi håper at Lofoten blir den regionen som har verdens første utslippsfrie sjyvær – dagens økt på havet.

Økt turisme – bare en fordel?

Som nevnt: for å opprettholde befolkningen på Røst, må øya ha flere ben enn fiskeri å stå på. Et programområde i veikartet er å få til en grønn turistnæring som kan bli et trekkplaster i fremtiden.

Tenk deg at du reiser med hydrogenferge eller elfly til Moskenes, tråkker i vei på en elsykkel og går en topptur og reiser videre med den samme fergen til flate Røst.

Her kan du dra ut med en elbåt og dra svære torsk ... og spise kortreist fisk til middag.

Ikke alle målene i veikartet ligger i tåken som av og til senker seg over Lofoten. En hydrogenferge skal begynne å gå mellom Røst, Moskenesvær og Bodø i 2025. Planen er å produsere hydrogen i nærområdet, kanskje i Bodø. Dessuten skal Widerøe i samarbeid med Rolls-Royce teste ut el-passasjerfly i Lofoten.

– Det er så korte avstander mellom flyplassene våre. De mener de kan teste det første kommersielle elflyet i 2026, så det er jo i overmorgen, sier Elisabeth Mikalsen. 

Nå er Røst også lovet gratis ferge. Løftet i Hurdalsplattformen omfatter steder som ikke har egen veiforbindelse og under 100 000 reisende i året.

Planen er at dette skal rulles ut i løpet av året 2022 og skal omfatte fastboende, næringsdrivende og turister.

– Det vil være en ny tidsregning for næringen vår. Det koster 16 000 å sende et vogntog tur-retur. Og for en bil koster det 800–900 kroner én vei. Det er mye penger når man må ofte over fjorden, sier Mikalsen.

Det er ikke et problem å se at dette kan gagne Røst på mange måter. Men hvor grønt er dette initiativet?

Vil ikke mange turister ta med bilen hit da? Selv om det dreier seg om elbiler, vil freden som råder på Røst forstyrres hvis det blir en økning i trafikkmengden. Vil ikke dette gå på tvers av målet om at den grønne turismen skal være «i pakt med natur, kultur og samfunn»?

– Vi har også bedt om å være en pilot på utrulling av gratis ferge. Det kan jo være noen uante konsekvenser. Gratis ferge kan også medføre at færre tar fly og kan få konsekvenser for flytransporten.

Ingen på Røst vil tilbake til tiden da man kun hadde fergeforbindelse til Bodø. Den tar over tre timer én vei.

Økt turisme kan også medføre andre utfordringer. Fastboende med bil er blitt stående igjen på kaia når de skal til Moskenes, særlig gjelder dette avganger der det er mest trøkk med turister i sommermånedene.

– Vi må sørge for å få en ordning slik at øyfolket blir prioritert i en slik situasjon, sier Mikalsen.

Autentiske øyer

Målet om nullutslipp er ikke alt. I hovedmål 3 i veikartet står det også at Lofoten skal være et turistmål som «byr på seg selv». Her har Røst en fordel når det gjelder å by reisende på et samfunn som er ekte og autentisk. I en stor reiselivsundersøkelse, «Jakten på Lofoten», viste det seg at det turister var mest fornøyd med på Røst, var at de fikk møte de lokale, ifølge Mikalsen.

Utilgjengeligheten og relativt sparsom turisme har medført at Røst er en øy der fiskemottak ikke er omgjort til restauranter, men der det fortsatt sløyes og pakkes torsk.

Traktorer med tilhengere fulle av fisk durer ut til hjellene, og menn i oransje oljebukser henger skreien parvis for å tørke i den evige vinden. Måkene krangler om fiskeavfall, og er du uoppmerksom, får du en kalddusj i hodet når kaia spyles for slim og blod. Røst er fortsatt ufrisert, og ja – autentisk.

Vil noe av dette forsvinne når øya får gratis ferge og blir mer tilgjengelig for turister? Er dette noe et utkantsamfunn må ofre? Eller har Røst også andre kvaliteter på lager som vil bestå, uavhengig av om turismen øker?

– Jeg tror vi er et spesielt åpent folkeslag her ute. Kanskje henger det sammen med at vi i all tid har vært vant med å ta imot folk. Det være seg på vinterstid for å fiske og jobbe, eller som turister. Da er det viktig at vi tar dem godt imot, og at de trives sammen med oss – og det er vi gode på.

For i likhet med skreien som vandrer fra Barentshavet til Lofoten og tilbake igjen, har fiskere og arbeidskarer fra fjernere strøk i uminnelige tider besøkt Røst for å delta i tørrfiskhandelen som bygde Nidarosdomen og bryggene i Bergen.

Og slik vil det fortsette – hvis ikke skreien vandrer til andre trakter i takt med at havtemperaturen stiger. Da er det for sent å heve røsten.