Norges største. – Utfordringen og opplevelsen ved å jakte etter elg er nok den beste avkoblingen jeg kan ha. Hodet blir nullstilt samtidig som formkurven peker oppover, sier Geir Stenseth (53). Han er innehaver av Norges største elggevir. Elgen falt 30. september 2000 i Imsdalen i Stor-Elvdal.

Denne septemberdagen er Geir først ute en tur på morgenen uten at det blir noe resultat. Ved 14-tiden er han igjen på farten, men vindretningen er feil. Han går derfor høyt opp i terrenget hvor han vet om en stor hogstflate. Han finner seg et bra sted litt i utkanten, og har ikke sittet lenger enn en halv time da han hører det garter (elgoksens kontaktlyd når den søker damer) fra en elgokse ovenfor seg.

Geir hardner grepet rundt børsekolben. Spenningen stiger. Like etter sklir en mørk storokse ut på flaten og kommer rett imot ham.

Slik oksen er posisjonert, med hodet høyt hevet, har Geir ingen mulighet til å telle tagger, men at de er svært grove, det ser han.

På 70 meters avstand vrir oksen seg litt sidelengs, og bogen blir fri. Skuddet går. Oksen kaster på seg, og med senket hode får Geir en anelse om størrelsen på geviret. Umiddelbart fyrer han av skudd nummer to, og oksen faller i smellen.

På vei bort til oksen kommer geviret skikkelig til syne. Geir teller mens han går og kommer til 12. Men, det er bare på den ene siden, og det går opp for Geir hvilket omfang det er snakk om. Da jaktlaget er samlet en liten time senere, blir alle bare stående og beundre det praktfulle dyret.

Kongen av Imsdalen var skutt. Oksen ble aldersbestemt til åtte år og ble veid til 320 kilo, noe som var mer enn forventet, da det store geviret hadde fått oksekroppen til å se liten ut.

Da geviret ble bedømt av gevirdommeren fikk det hele 375,15 poeng, noe som utgjorde ny norgesrekord. Stor-Elvdal kunne dermed igjen smykke seg med Norges største gevir, etter at Snåsa hadde holdt rekorden i 20 år.

Som penger i banken. I en liten tømmerkoie i Stor-Elvdal, langt inne i Imsdalen, sitter Torbjørn Tveter og Harald Gregersen. Tveter har vært rovviltkontakt i Statens Naturoppsyn (SNO) gjennom 20 år og viltnemndsmedlem i 35 år. Gregersen har jaktet elg med løshund en rekke steder i Norge siden 1958.

– Da jeg kom hit til Imsdalen i 1987, ble dalen regnet som selve indrefileten av alle jaktområder i Norge, og da rekordelgen til Geir Stenseth (forrige side) ble skutt på naboterrenget, var det ingen tvil, sier Gregersen.

I løpet av disse årene har han fått god innsikt i hvordan elgstammen i de sørligere deler av Norge og spesielt i Imsdalen, har utviklet seg. Han ble kjent med betydningen av viltforvaltning første gang da han 16 år gammel var med faren sin på harejakt i Vassfaret. Gregersen skjøt sin første hare, men fikk klar beskjed fra faren om at det å skyte akkurat den haren var noe av det verste han kunne gjøre. For dette var en svær hunnhare som var verdifull å ha i terrenget for kommende jakt. Han skulle heller ikke ha skutt den under støkk, formante faren, kun når bikkja hadde fått los.

– Helt siden den gang har jeg vært svært opptatt av forvaltning, humrer Gregersen.

Han mener det å ha elgkyr i terrenget er det samme som å ha penger i banken.

– Finnes det ikke kyr, kommer det heller ingen okser. Kua vet hvor den beste maten befinner seg, og hvor de skal vandre for å finne gode sommer- og vinterbeiter. Hver høst på 1980- og 90-tallet hadde jeg flere fine loser både på tvillingkyr og større okser mellom 15 og 20 spir. Losene på de store oksene kom som regel etter at oksekvoten var fylt, og de fikk rusle videre. Men store okser i terrenget har også stor verdi. De lokker til seg kuer som dermed kommer fortere i brunst. Dette fører til tidligere kalving som igjen gir kalven en god start på livet. Det gjør den bedre rustet til å møte en tøff vinter enn om den hadde blitt født senere på våren, sier Gregersen. 

Anmeldte lokking av elgen. Fôring av elg er blitt et stridstema flere steder. I Imsdalen startet dette opp allerede på slutten av 1980-tallet, mest som et forsøk på å forhindre store skogskader for grunneiere, som følge av elgens beiting. I tillegg til å være kjærkommen mat, gagner fôringen elgen også ved å holde den vekk fra trafikkerte strekninger og forhindre påkjørsler.

– Men har man først startet med slik fôring, må man fortsette gjennom hele vinteren, sier Gregersen.

På denne tiden var elgstammen i overkant stor i Imsdalen, og jakttidene ble utvidet år for år. Etter hvert strakk jakten seg helt ut januar måned. Gregersen mener det ble merkbart mindre elg, mens grunneierne fortsatt mente bestanden var for stor og ønsket å ta ut mer innvandrende elg.

Men i Imsdalen er mye av elgen stedegen hele året, og det ble skutt mange elg like ved fôringsballene plassert ut tett på Gregersens jaktgrense. 

– Rundballene fungerer jo som rene honningkrukken på elgen. Sist vinter opplevde vi at fôringen ble stoppet altfor tidlig mens det ennå lå veldig mye snø, noe som resulterte i at mange elger strøk med, de fleste kalver. Starter man først med fôring, må elgen få bestemme når den skal opphøre – med andre ord når elgen selv velger å forlate fôringsplassen.

Gregersen mener forvaltningen er ute av kontroll.

– Vi har fortsatt noen få elgkuer igjen på terrenget, men en skikkelig okse med mer enn ti spir er snart en sjeldenhet. Tidligere år så vi alltid flere okser med rundt 20 tagger i løpet av jakten, men nå har vi ikke opplevd det på flere år. Mye tyder på at de flotte genene som vi hadde i Imsdalen, er i ferd med å forsvinne helt, sier Gregersen.

Han har flere ganger sendt bekymringsmeldinger til grunneieren han leier jaktterreng av, som har sendt dem videre blant annet til Stor-Elvdal grunneierforening. Men ifølge Gregersen er de ikke blitt lyttet til.

– Det er helt utrolig at en grunneierforening vil og kan få lov til å drive elgjakt på dette viset. Å skyte elg mens den står og eter på rundballer, har ingenting med jakt å gjøre, sier han.

Vinterjakten er blitt anmeldt til politiet etter paragraf 46 i viltloven (jaging og lokking av vilt), men saken ble henlagt.

Torbjørn Tveter har jaktet på et naboterreng i nærmere 20 år, og nikker bekreftende til det Gregersen forteller:

– Det er dessverre slik forvaltningen er blitt. Det skytes for mange dyr uten tanke på å ta vare på de beste dyrene. Det smeller på det som kommer. Det som er bekymringsfullt, er at det ikke bare er i Imsdalen at det skytes for hardt. Nedover på sørøstlandet er tendensen den samme. Fyller du ikke kvoten det ene året, kan du ta med deg restkvoten til kommende år. Dermed går slaktevektene nedover, og store okser blir en sjeldenhet, sier Tveter. 

Sølvelgen. Verdens største elg finner du i Stor-Elvdal kommune hvor ordfører Terje Andreas Hofstad er hørlig stolt over kommunens gigantelg som rager 10,3 meter over bakken, hele 50 cm høyere enn kanadiernes elg «Mac the Moose» i Moose Jaw i provinsen Saskatchewan.

– Kanadierne har bestemt seg for å gi «Mac the Moose» et større gevir, men vi har ingen planer om å svare med å lage en større gullelg. I stedet inngikk vi en avtale med kanadierne. De får beholde verdens største elg, mot at vi kan promotere verdens vakreste elg, forteller ordføreren. 

Stor-Elvdals sølvelg er i hovedsak laget som et trafikksikkerhetstiltak, i likhet med de mange elggevirene i forskjellige farger som er hengt opp i trærne langs samme vei. Dette for å få bilister til å bli mer oppmerksomme når de kjører riksvei 3 gjennom kommunen. Antall elgpåkjørsler vinterstid er gått betraktelig ned.

– Sølvelgen er også et symbol på at vi har en stor elgstamme i kommunen. Vi har en kvotetildeling på over 700 elger, noe som har stor næringsmessig betydning for mange av skogeierne i kommunen og ikke minst stor rekreasjonsverdi for mange av kommunens innbyggere.

– Bestanden måtte ned. – Forvaltning av elg er ikke bare lett, sier Stian Engen Giæver, rådgiver utmark i Stor-Elvdal kommune. Han sier han har forståelse for at enkelte synes det er lite elg og spesielt storokser.

– Alle interesserte har sin egen mening. Det er mange hensyn å ta, og siden Stor-Elvdal er en skogkommune, har skogen større verdi i kroner og øre enn elgen. Likevel prøver vi å gjøre det beste ut av situasjonen. På 1980- og 90-tallet hadde vi en for stor elgbestand. Derfor er det naturlig at det ble skutt og observert flere store okser den gangen. Beitetrykket på småskogen ble for stort, og vi hadde rundt 100 elgpåkjørsler i løpet av en vinter. Elgbestanden måtte ned, sier Engen Giæver.

– Grunnlaget for beslutningen om økt avskyting var sammensatt, men en av hovedårsakene var et ønske om å redusere beiteskadene på furu, sier han.

Når det gjelder produksjon av furuvirke i god kvalitet ligger smerteterskelen for beitegrad på rundt 25–30 prosent. Overstiges dette, vil beitet kunne redusere kvaliteten på tømmervirket i en slik grad at det fører med seg betydelige økonomiske konsekvenser for skogeier og næringen for øvrig.

Det er spesielt rogn, osp og selje, de såkalte ROS-artene, som tradisjonelt sett beites svært hardt av elgen. Beitetaksten for Stor-Elvdal grunneierforening viste i 2010 en beitegrad på ROS-artene på 88 prosent, mens den for hele kommunen utgjorde 13 prosent.

– Vi vet at ROS-artene er viktige for en rekke fugler og insekter, og det fremstår derfor som tydelig at omfattende elgbeiting vil kunne ha konsekvenser for naturmangfoldet, samt gi økonomiske konsekvenser for skognæringen. Tatt dette i betraktning var det nok både riktig og viktig å gjennomføre en reduksjon av elgbestanden i Stor-Elvdal, sier Engen Giæver.

I 2017 ble det opprettet et kontaktutvalg for viltforvaltning i Stor-Elvdal. Dette for å få jegerstanden mer på banen og skape en felles møtearena hvor grunneiere og jegere kan utveksle erfaringer. Hensikten er å skape en mer felles forståelse av hvordan en kan løfte frem større elgokser og dra i samme retning.

Gevirdommeren. – Stor-Elvdal har lange tradisjoner når det gjelder store elggevir, forteller gevir-dommer Jens H. Engan.

– Elgoksen som presten Asbjørn Olafsen skjøt på Messelt i 1903, ligger fortsatt som nummer 23 på topp 50-listen i Norge, og blir av mange regnet som et av Norges vakreste elggevir. Hele syv gevirer fra Stor-Elvdal ligger på topplisten. Genene vi finner i dette området er derfor utrolig bra, sier Engan.

De siste årene har det imidlertid vært svært få gullgevir fra dette området, noe som Engan mener henger sammen med at avskytningen har vært hard og til-delingen av okser for stor.

– Hensynet til å løfte frem store okser, virker for tiden å være fraværende, sier gevirdommeren.

Snittalderen på elgokser i Stor-Elvdal var på starten av 2000-tallet 5–6 år. I dag er den 2–3 år. Dermed er disse for unge til å få satt et skikkelig gevir. Oksene må oppnå en alder på minst seks år (gjelder også de andre hjorteviltartene, unntatt rådyr som når toppen tidligere) dersom geviret skal få den formen som trengs for å passere dette kravet.

– Noen få okser med gode gener kan sette gullgevir tidligere, men dette er unntaket, og slike burde helst fått leve noen år til. Under bedømmelse av gevirer i enkelte andre europeiske land får man rødt merke på trofeet dersom det er stort og tilhører et ungt dyr. Noen land gir også bot for dette. Den er riktignok ikke så stor, men å ha et rødt merke hengende på trofeet gir ingen status som god jeger. I tillegg kan de oppleve å få slengkommentarer fra andre jegere, sier Engan.

Skyter man derimot en eldre og mindre elgokse, får jegeren – og forvalteren – grønt merke for god seleksjon.

– Hvis det hadde blitt utdelt røde merker i Norge, ville nok Stor-Elvdal fått mange slike i løpet av de siste årene, sier Jens H. Engan.

Men Stor-Elvdal er ikke alene om en synkende elgbestand. I store deler av Sør-Norge skjer det samme. Blant unntakene er Vikna kommune og traktene rundt Dovrefjell. Takket være en mer restriktiv forvaltning, har Dovre og Folldal kommuner sterke elgstammer.

I de få områdene med mer målrettet besparelse av okser i mellomklassen (okser fra åtte til femten tagger i geviret) fører dette til at flere okser får utvikle seg videre fra konfirmasjonsalder og normalt bygge et større og mer praktfullt gevir, gitt at genene finnes i området.

I de få områdene med mer målrettet besparelse av okser i mellomklassen (okser fra åtte til femten tagger i geviret) fører dette til at flere okser får utvikle seg videre fra konfirmasjonsalder og normalt bygge et større og mer praktfullt gevir, gitt at genene finnes i området.

Statistikken viser at det er skutt gullokser i alle fylker, unntatt Rogaland, Hordaland og Vestfold. Berggrunn, klima, alder og matforhold burde dermed ligge til rette over det meste av landet for å skape store gevir.

– Det er ikke sikkert alle store gevir blir bedømt, men det er blitt stadig mer vanlig. Så når det blir skutt over 30 000 elger i løpet av en jakthøst, og kun seks til ti av disse blir bedømt til gull, må det derfor være lov å stille seg kritisk til forvaltningspraksis, sier gevir-dommer Engan.

Vil ha grunneierne bak rattet. På slutten av 1980-tallet møtte Agder-fylkene utfordringene med altfor tette elgstammer, men har lykkes rimelig godt med å gjøre dem mer bærekraftige.

– I lille Vest-Agder var det før nedskytningen hele 442 elgvald med svært løse interne avtaler, og en slik grunneierorganisering kom det lite bestandsrettet forvaltning ut av. Men i tett samarbeid mellom fylkesmennenes viltforvaltere og Agder Skogeigarlag (nå AT-skog) klarte man i løpet av noen få år å redusere antall vald og skape gode, flerårige bestandsplaner, forteller Tor Punsvik, pensjonert viltforvalter hos Fylkesmannen i Vest-Agder, senere Agder.

Han mener forutsetningen for en god elgforvaltning er at rettighetshaverne sitter bak rattet, og ikke kjeftende i baksetet.

– Viltbestander har ingen eier og er således vårt felles arvesølv. Men etter at det offentlige har sagt sitt, så er det rettighetshaverne som har jaktretten og kan bruke den til å bestemme sammensetningen og produksjons-evnen i bestandene, sier Punsvik.

Hva kan gjøres for å få en bedre forvaltning av skogens konger?

– Jeg har ofte opplevd at elgjegere snubler i hva som er mål og virkemidler. Mange har oppfattet høy andel kalveskyting som et mål, men det er jo kun et virkemiddel til å holde oppe alder og produksjonsevne i bestanden. Også når det gjelder å få mange store flotte elgokser i bestanden, ble det altfor lenge lagt ensidig vekt på å spare store kuer, uten tanke på at snittalder i oksebestanden ble så lav at bedekkingen langt på vei ble overlatt til ungokser som burde konsentrert seg om å bli store nok, sier den erfarne viltforvalteren, som synes det pussig at man samtidig i forvaltningen av villrein i flere tiår har hatt fokus på å sikre tilstrekkelig med storbukker.

– For å rekruttere godt med storokser, må valdene naturligvis sørge for at tilstrekkelig med yngre okser får lov til å bli store. Da vil de også sikre de mest stabile dyrene som har draget på damene og stimulerer dem tidligere til brunst. Kalver og halvannetåringer er derimot meget labile og kan være over alle hauger året etter, sier Punsvik.

– For å rekruttere godt med storokser, må valdene naturligvis sørge for at tilstrekkelig med yngre okser får lov til å bli store. Da vil de også sikre de mest stabile dyrene som har draget på damene og stimulerer dem tidligere til brunst. Kalver og halvannetåringer er derimot meget labile og kan være over alle hauger året etter, sier Punsvik.

– Det finnes flere veier til Rom, men virkemidlene må legges i de flerårige bestandsplanene til rettighetshaverne. En god elgforvaltning over tid tilsier at jaktuttaket omtrent reflekterer hva som er til stede i stammen før jakt.

Jegeren får skylden for å skyte viltbestander i filler. Men er det ikke forvalteren og grunneierne som har ansvaret for å gi jegerne gode regler å forholde seg til?

– Der det forvaltes etter flerårige bestandsplaner, bør det ikke være noe problem for rettighetshaverne å nå sine mål basert på dagens kunnskap om elg og den gode innsikt i bestandene som både Miljødirektoratets Sett elg-registreringer og beitetakseringer gir. Verre er det naturligvis for vald som får direkte kvotetildeling fra kommunen og hvor jegerne stimuleres til å søke de største dyrene innen tildelt kategori.

– Mange steder er det ennå en lang vei å gå før en er i mål, og krav til overordnet kvalitet må naturligvis staten mene noe om. Innen villreinforvaltningen er det i flere områder blitt betraktelig større storbukk-andeler, og forhåpentlig vil man se dette også i elgskogen.

I dag virker det som det bare er Dovrefjell-området med Dovre og Folldal i spissen i sørlige deler av Norge, samt de nordre deler av Trøndelag og enkelte steder nordover, som kan skilte med store okser. Burde det ikke være mulig å løfte opp oksene også andre steder i landet?

– Naturligvis, og det er godt det finnes lokomotiver som kan dra. Jeg har erfart at misunnelsen kan være nyttig å spille på. Det ingen får til, kan overses, men når noen lykkes, kan det oppleves som en utfordring for de øvrige. Så god markedsføring av suksess er viktig, sier Punsvik.

En studie* viser at kyr er bedre enn sau til å beite gjengroende mark med høyere tetthet av busker. Hvordan ser du på husdyr som sau og ku kontra elg, har dette noe å si for viltforvaltningen?

– Generelt er det en stor utfordring globalt at det blir færre ville, og flere tamme, dyr i naturen, slik det ble poengtert av FNs naturpanels rapport i mai. Bergene av sau og gris hoper seg opp på fryselagrene. Der det er mangel på vier og urter, og hvor det gror til mer av den ikke beitbare planten finnskjegg, gir vitnesbyrd om lang tids hard sauebeiting. Jeg ser også manglende politisk vilje til å gjøre grep med sauebestanden i Nordfjella for å hindre spredning av skrantesyke. Dessuten kunne kyr og geiter bidratt langt mer effektivt enn sauen i å hindre uønsket gjengroing.

Vil løfte frem de store. – Utmarka er en ressurs ikke ulikt innholdet i sauefjøset mitt, sier Hans Olav Arnekleiv, bonde og leder i Dovre elgutvalg.

– Dersom jeg ikke tar vare på og satser på de beste dyrene i fjøset mitt, blir ikke økonomien så god som den ellers kunne blitt. Slik er det også i utmarka. De største og flotteste dyrene setter de beste genene. Derfor gjelder det å bygge opp og ta vare på disse, og det synes jeg vi så langt har lykkes bra med i Dovre, noe som blir tydelig når man ser over til andre kommuner hvor det nesten ikke finnes skikkelig stor elg igjen, sier Arnekleiv.

– Dersom jeg ikke tar vare på og satser på de beste dyrene i fjøset mitt, blir ikke økonomien så god som den ellers kunne blitt. Slik er det også i utmarka. De største og flotteste dyrene setter de beste genene. Derfor gjelder det å bygge opp og ta vare på disse, og det synes jeg vi så langt har lykkes bra med i Dovre, noe som blir tydelig når man ser over til andre kommuner hvor det nesten ikke finnes skikkelig stor elg igjen, sier Arnekleiv.

Det var midt på 1990-tallet at elgutvalget på Dovre begynte å diskutere hvordan de skulle løfte frem store elgokser, som det begynte å bli få av.

De det var blitt flest av, var okser med stanggevir fra fem til åtte tagger, mens en større okse med rundt 20 tagger kun dukket opp en sjelden gang, og da på svært utilgjengelige steder.

Potensialet var dermed tydelig til stede, men det ville kreve en endring av forvaltningsmodellen:

Oksene måtte få leve lengre.

– Elgutvalget endte opp med å se til villreinfjellet, der bukkekvoten var delt i to: kløftbukk (med inntil to tagger i toppen på gevirstengene) og fritt dyr (valgfri størrelse). Spørsmålet var om vi kunne klare å overføre dette til en delt oksemodell i elgskogen? Noe som ville sette større krav til jegeren og kreve mer selvjustis dersom han ikke fikk sett geviret skikkelig. Å telle tagger på geviret til en elgokse som kommer i full fart gjennom tett skog, er ikke like lett som til en rein på det åpne fjellet. Men vi vurderte det til at det også for en elgjeger i skogen burde være mulig å holde igjen et skudd, sier Arnekleiv.

– Elgutvalget endte opp med å sette skillet mellom stor og liten okse på seks tagger.

Det skulle gå bare et par år etter at denne nye regelen ble innført, før det kom rapporter om okser med 12 tagger og fjølgevir. Nå er det blitt mer vanlig enn uvanlig å treffe på flotte elgokser fra 15 til litt over 20 tagger. Av en kvote på 70 dyr i Dovre sist høst, ble det skutt tre elgokser som holdt til gullkravet.

– Jegere rundt om i landet har fått med seg at vi har klart å bygge opp en sjelden stor og flott oksestamme. Når statsallmenningen legger ut ledige elgjaktterreng, ser vi en voldsom økning i antall søknader på våre terreng, sier Arnekleiv.

Han forteller om en økende interesse også fra turister som vil være med på elgsafari, og bidrar til å pynte på omsetningen for turistbedriftene.

– Men forvaltning handler ikke bare om å ta vare på store okser. Også bestanden av elgkyr og å gjøre dem stedegne, er viktig. Når jegerne i Dovre har unnlatt å skyte kalveførende elgkyr, har det gitt belønning i form av at selv små jaktterreng nå har eldre, stedegne elgkyr, sier Arnekleiv.

Om artikkelforfatteren: Bjørn Brendbakken er naturfotograf, journalist og foredragsholder, bosatt i Folldal, der han stiller ut egne bilder i sitt Galleri Snøhetta og arrangerer elgsafari. Jobbet i 15 år med jakt- og naturoppsyn i Tynset og Folldal.