Kinesisk forbud. Nylig proklamerte kinesiske myndigheter at de vil stanse all handel med elfenben i løpet av 2017. Betyr det at krigen mellom naturvoktere og krypskyttere i Afrika nærmer seg slutten?

Nyheten tas uansett imot med glede hos dyreelskere verden over; eksperter anslår at 50–70 prosent av all elfenbensimport havner på kinesiske hender, videresolgt med skyhøy fortjeneste. Handel og bearbeiding vil ifølge kinesiske myndigheter fases ut i løpet av året, og et formelt forbud ble gjort gjeldende fra 31. mars.

Mens Hongkong er den viktigste import-havnen i Asia, er Mombasa i Kenya den største utskipingsbyen. I 2014 var gjennomsnittsprisen på elfenben i Kina 12 600 kroner pr. kilo, men ferske undersøkelser viser at prisen er på rask vei ned og var mer enn halvert i februar, og lå da på rundt 6200 kroner pr. kilo.

Et stort antall land og organisasjoner har i årevis lagt stort press på Asias myndigheter, fremfor alt de kinesiske, for å sette en stopper for den fatale utviklingen, som truer verdens elefantbestand.

Tegn tyder nå på at omverdenen for alvor er i ferd med å våkne til dette grusomme skuespillet. I Hongkong gikk for noen måneder siden 28 tonn elfenben og horn fra neshorn opp i røyk. Verdi: 400 millioner kroner. Det samme, i mindre skala, har i løpet av de senere årene funnet sted i USA, Filippinene, Frankrike, Sri Lanka, Togo og et titall andre land, inkludert Kina.

Det hittil desidert største bål med elfenben ble påtent av Kenyas president Kenyatta i Nairobi i april 2016 – 106 tonn gikk opp i røyk. Hensikten var også her å vise verden at elfenben er uten verdi når det ikke er på elefantene. Et salg av elfenben ville bare stimulere etterspørselen ytterligere.

Kinas beslutning kom i etterkant av at USA innførte nye regler som bidrar til å strupe det amerikanske markedet for elfenben, som følge av en avtale gjort mellom ekspresident Obama og Kinas president Xi Jinping.

Korrupte politikere. Nye tall viser at det finnes knapt 400 000 elefanter igjen i Afrika, en reduksjon på over 100 000 dyr det siste tiåret. Bestikkelser og politisk kaos i store deler av regionen bidrar til problemet; korrupte politikere bruker inntektene fra organisert krypskyting til å kjøpe våpen til enten å beholde makten, eller kvitte seg med politiske motstandere.

Drapstallene varierer fra land til land. Mosambik har i løpet av det siste tiåret mistet halvparten av sine elefanter; nå er bestanden nede på rundt 10 000 dyr, ifølge Wildlife Conservation Society (WCS). Verst er situasjonen i den store Niassa nasjonalpark, der antall elefanter er redusert til 4400, redusert fra 12 000 dyr i løpet av kun fem år. Halvparten av de drepte dyrene er blitt funnet som skrotter, med støttennene hakket vekk. Et ikke uvanlig syn er elefant- unger som fremdeles klynger seg til sin mors kropp når veterinærer og parkvakter dukker opp, i det som altfor ofte blir en delvis forgjeves jakt på lovbryterne.

Selv om mørketallene er store, er det ingen tvil om at inntekter fra ulovlig handel med elfenben er med på å finansiere militsbevegelser i ulike afrikanske land. Nabolandet Tanzania rapporterte i fjor om en nedgang i elefantbestanden på 60 prosent i løpet av få år, og det er åpenbart at folk i sentrale posisjoner har vært involvert i det som bare kan betegnes som en organisert, massiv nedslakting.

Korrupsjon, fattigdom og bevæpnede gjenger som dreper på bestilling, er de viktigste truslene.

Drapsmåten varier fra krypskyting med maskingevær fra helikopter til giftpiler, spyd, cyanid kastet i vannhull, eller forgiftede vannmeloner utlagt langs elefantenes ferdselsstier. Samtidig blir smuglernes teknikker stadig mer utspekulerte: Elfenben pakkes ofte sammen med ansjos eller chili for å skjule lukten for politihundene. Forfalsking av dokumenter som «beviser» at innkjøp er gjort før 1989 – og dermed anses som antikviteter som er unntatt i det kinesiske forbudet – blir stadig mer sofistikert.

Men lyspunkter finnes: Noen land makter å holde elefantbestanden relativ stabil, som Rwanda, Kenya, Namibia, Botswana, Sør-Afrika og Uganda. Men av disse er det bare Botswana som kan sies å ha god kontroll over sin villdyrbestand. «Godt vakthold og et lavt antall safariturister er vår suksessformel», ble jeg fortalt av turistministeren for noen år siden. Men dyrene er ikke for alle. I hovedstaden Gaborone spurte jeg noen av barna om de noensinne hadde besøkt et storviltreservat. De ristet  på hodet, som om jeg snakket om en tur til månen. 

Kinas utstrakte hånd. Petter Granli og Joyce Poole er reisende ambassadører for klodens største landdyr. Gjennom sin organisasjon ElephantVoices samarbeider paret nært med myndigheter, nasjonalparker og dyrevernsorganisasjoner verden over.

De forbereder seg i disse dager til et nytt opphold i Gorongosa National Park i Mosambik, hvor de har vært engasjert siden 2011. I samme tidsrom har de også jobbet med et stort verneprosjekt for elefanter i Masai Mara naturreservat i Kenya. Begge steder har de vært involvert i dokumentarfilmprosjekter i regi av National Geographic, blant annet for å spre sitt budskap om elefantenes fantastiske egenskaper og hvor viktig de er for turisme, arbeidsplasser lokalt og naturmangfold.

De ser med forsiktig optimisme på Kinas utstrakte hånd.

«Vi må tro kineserne mener alvor når de endelig har bekreftet at de stopper all innenlands handel med elfenben. Det er synd at de har utelatt antikviteter fra forbudet, men de har lovet en sterk kontroll for å unngå at noen utnytter dette som et mulig smutthull. De burde for lenge siden ha tatt konsekvensene av at egne landsmenn har dominert den svært destruktive handelen med elfenben, men det forhindrer ikke at vi nå er svært fornøyd», sier Granli.

«Vi skal også huske at nedslaktingen de siste årene har medført at mange av disse fattige landene må bruke store ressurser til å beskytte dyrene. Forhåpentlig vil det kinesiske initiativet stimulere til at presset reduseres», sier Poole, som er en av verdens mest erfarne forskere på elefantadferd. Hun peker på den økte kinesiske tilstedeværelsen i Afrika som en av forklaringene:

«Det er godt mulig at Kinas løfte er en konsekvens av senere års økte nærvær av kinesisk arbeidskraft i Afrika, og parallelt den sentrale rollen kinesere har i den ulovlige smuglingen av elfenben østover. Denne situasjonen er ikke akkurat egnet til å fremme landets interesser og goodwill i Afrika.»

«Vi skal også være klar over at det er mer enn piler og kuler som truer elefantene i Afrika. Kontinentets høye befolkningsvekst reduserer områdene hvor elefanter og andre ville dyr kan bevege seg, og dette øker trusselen både mot menneskets og dyrenes overlevelsesevne. Kampen om knappe ressurser som vann og mat gjør at konfliktnivået stadig øker. Viktigste mottiltak er gjennomtenkt arealplanlegging, hvor mennesker og dyr i største mulig grad er separert. Dette perspektivet er grunnleggende for vårt arbeid», sier Granli.

Iain Douglas-Hamilton, en annen av verdens fremste elefanteksperter, ser også lys i tunnelen, ikke minst fordi det inntil nylig var nærmest umulig å få kinesiske myndigheter til å innrømme sin del av skylden. Andre er derimot mer skeptiske, og mener at Kinas erklæring bare er et skalkeskjul for deres ønske om å kjøpe seg goodwill.

Granli og Poole mener USA har spilt en rolle for at Kina nå har beveget seg så langt som til å innføre et forbud: 

«Kina har utvilsomt reagert på presset fra andre land, ikke minst fra USA under Obama-administrasjonen, som tok flere skritt i riktig retning.»

«Signalene fra et USA under Trump bekymrer oss, men vi håper resten av verden nå vil være seg sitt ansvar bevisst. Det er jo ikke bare elefantbestanden på under 400 000 dyr som er truet, men også turisme, arbeidsplasser og biomangfold på et helt kontinent», sier han.

Kan de reddes? FN omtaler nedslaktingen av elefanter som «en miljøkrise av store globale dimensjoner», og kanskje er det for tidlig å feire. Hovedutfordringen er: Forblir kiloprisen høy, vil interessen for elfenben være høy. Bare en lav etterspørsel (og derav lav pris) vil kunne beskytte og fremme den globale elefantbestanden. Så lenge elfenben forblir et statussymbol, som smykke eller som bruksgjenstand blant verdens rike, forblir elefanten et truet vesen globalt.

Hovedutfordringen er: Forblir kiloprisen høy, vil interessen for elfenben være høy. Bare en lav etterspørsel (og derav lav pris) vil kunne beskytte og fremme den globale elefantbestanden. Så lenge elfenben forblir et statussymbol, som smykke eller som bruksgjenstand blant verdens rike, forblir elefanten et truet vesen globalt.

Parallellen til narkotikahandel er nærliggende, og lite egnet til å oppmuntre. Hverken forbud eller lange fengselsstraffer har klart å ta knekken på en økende etterspørsel internasjonalt, styrt av mafianettverk og mektige karteller med dødelige våpen i sitt arsenal.

Interpol anslår at militsgrupper i Afrika tjener mellom 25 og 80 millioner dollar hvert år på krypskyting av elefanter og ulovlig handel med elfenben. Lederen for FNs program mot miljøkriminalitet Rapid Response Unit, danske Christian Nellemann, har uttalt: «Hvorfor skal man deale med narkotika, som du får mange års fengsel for, når du kan drive med langt mer lønnsom miljøkriminalitet uten særlig risiko?»

Det nytter ikke bare å angripe den ulovlige handelen land for land. Selv om Kina dominerer den ulovlige handelen med elfenben, vil det kinesiske forbudet miste mye av sin effekt dersom naboland som Filippinene, Vietnam og Myanmar ikke følger etter. Dagens forflytting av varer skjer i hovedsak gjennom skipscontainere og flytrafikk, noe som krever et mer omfattende og svært kostbart kontrollnettverk.

Miljølovgivning verden rundt lider i tillegg under manglende oppfølging og hånd-heving av straffetiltak, i form av preventive, hardhendte fengselsstraffer og bøter. Gapet er ofte stort mellom lovgivning og implementering. Det finnes eksempler i flere land på korrupte offentlige tjenestemenn, der vage regelverk misbrukes for en andel av importverdien, eller at de selv er med på å organisere smugling og handel.

Hva kan vi gjøre? Som fotosafariturister kan vi spille en aktiv rolle, ved å reise med miljøbevisste tur- og campoperatører som er engasjert i vern og sikring av områder som er viktige for elefanter og andre ville dyr. Norske Basecamp Explorer har gått i bresjen her, sammen med velrenommerte selskaper som AndBeyond, Wilderness Travel, og Intrepid, for å nevne noen. Mange har de siste årene ansatt tidligere krypskyttere som viltvoktere og turistguider.

Heldigvis gjør en rekke frivillige organisasjoner en god og viktig jobb i arbeidet for å sikre at også fremtidige generasjoner kan oppleve ville elefanter. De trenger støtte i sitt internasjonale arbeid, som er viktigere enn noensinne.

Ute i bushen, under Afrikas himmel, skjer det noe med oss ved synet av en elefantflokk på vei over savannen. Det fører oss tilbake til vår egen opprinnelse, til menneskehetens vugge. Elefanten rører noe innerst inne i oss: En hunnelefants bevegelser med sin hyperfølsomme snabel for å beskytte sine små; dyrets legendariske hukommelse; elefantens evne til å kommunisere med artsfrender over lange avstander; de talløse eksemplene på familiemedlemmer som kommer på gjenvisitt for å ta en siste hilsen med et familiemedlems døde kropp.

Mange er også eksemplene på at elefanter har hjulpet hverandre med å trekke spyd ut av slektningers sår, eller blitt hos unge dyr født med livstruende skavanker. Forskning har vist at elefanter kan gjenkjenne lukten av ulike folkeslag, og dermed også vite hvem som er venn eller fiende.

Petter Granli er bekymret over at vi i Vesten ofte har et overfladisk forhold til betydningen av ville dyrs vitale plass i store økosystemer:

«I Afrika forstår de fleste at ville dyr har sin fortjente plass i naturen. Den forståelsen synes jeg ofte mangler i norsk villdyrdebatt, om det gjelder ulv, gaupe eller ørn.»

Jo flere store villdyr vi feller på Afrikas savanner, jo mindre blir det igjen av vårt menneskeverd.

Elefantens skjebne kan også bli vår egen.

Trenger vi elefanten?

Fremfor alt er elefanter en såkalt «hjørnesteinsart». Det betyr at dersom den forsvinner fra et økosystem, vil dette i mange tilfeller bli radikalt svekket, eller kollapse.

Verdens største gjenlevende landdyr er en fantastisk «gartner» som gjør nytte for seg nærmest døgnet rundt. Elefanter spiser store mengder gress og annen vegetasjon hver dag, hvorav mye kommer ut bak delvis ufordøyd.

Samtidig vandrer elefanter ofte over store avstander i løpet av et døgn, og sprer gjennom dette frø og gjødsel av stor betydning for mangfoldet i mange økosystemer.

«Men elefanten er et viktig symbol for alle naturens skapninger. Dersom vi ikke klarer å ta vare på et så karismatisk, sosialt og intelligent dyr som elefanten, hva da med de mange andre artene som er mye mindre kjent og synlige?» spør elefantekspert Joyce Poole.

 «Historie og kultur i mange land i Afrika og Asia er nært knyttet opp til elefanter og deres styrke, følsomhet og intelligens», legger Petter Granli til. Spesielt, forteller han, har asiater et sterkt emosjonelt og religiøst forhold til elefantene. Dette ser vi blant annet gjennom bruken av elefanter i templer og ulike religiøse seremonier, men også i kunst, myter, sagaer og folklore. 

Dessverre er forholdene disse elefantene lever under ikke på noen måte forenlig med akseptabel dyrevelferd – det samme gjelder for dem som blir tvunget til å arbeide i turistindustrien.

At rekrutteringen til et trist liv i fangenskap skjer gjennom kidnapping fra naturen, utgjør faktisk en stor trussel mot gjenværende bestand av ville elefanter i land som Thailand og Sri Lanka.