Måtte ty til Australia

Hverken Qatar, som består overveiende av ørken, eller andre omkringliggende, ørkentunge land som Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater eller Egypt har kunnet bidra med sand til asfalteringsmaskinene og betongblanderne som de siste årene har jobbet på spreng for å komme i mål med de gigantiske bygge-arbeidene i Qatars hovedstad Doha, samt fire andre byer der det spilles kamper under VM.

Arrangørlandet har måttet ty til Australias store sandreserver. Qatar importerer sand fra down under for over 6 milliarder dollar årlig.

Emiratet rakk akkurat å ferdigstille alle de betong-avhengige arenaene, veiene, broene og hotellene til å kunne ta imot fotballfans fra hele verden i november. Siden landet i 2010 ble tildelt VM, har det enorme sandbehovet imidlertid kun vært én av en rekke ut-fordringer for arrangøren. Mens problemene i global skipsfart førte til stadige forsinkelser i leveranser både av sand og andre essensielle importvarer, ble Qatar stilt til ansvar for det som i verdens øyne er langt mer alvorlige problemer: Misbruk av importert arbeidskraft, menneskerettighetsbrudd, kjønnsdiskriminering og en kneblet, lokal presse.

Ørkenlandet på 11 610 kvadratkilometer skilter imidlertid mer enn gjerne med sine sanddyner i turistreklamen, der det fristes med romantiske safarier på kamel og jeep-rånekjøring i solnedgang.

Så hvorfor kan ikke Qatar eller andre ørkenland hente sine sandkorn på hjemmebane? 

Svar: Mye av klodens ørkensand er for glattslipt, småkornet og pudderaktig til å egne seg som blandeelement i betong. Og etterspørselen er større enn noen gang til forvandlingen av stadig større deler av spesielt asiatiske storbyer til en asfalt-, glass- og betongjungel. Sanden som først og fremst en umettelig global bygningsbransje etterspør, er fremfor alt sand skapt av elver og innsjøer. Det anerkjente tidsskriftet Science kaller det en «kommende tragedie … med enorme sosiopolitiske, økonomiske og miljørettede implikasjoner».

Tallene ruver: Verdens totale forbruk av sand, grus og kalkstein ligger nå på rundt 50 milliarder tonn i året, og forventes å stige til 83 milliarder tonn i 2060, mer enn halvparten av all materialbruk.

Ingen annen råvare øker mer. Betongproduksjonen alene svelger årlig rundt 8 milliarder tonn, og står for 9–10 prosent av verdens totale klimautslipp.

Ifølge den oppsiktsvekkende dokumentarfilmen «Sand Wars» er 70 prosent av klodens strender truet. Og etterspørselen bare stiger.

Største mangelvare, etter vann

Siden 1900 har den internasjonale byggebransjens sandforbruk i snitt økt med 2,8 prosent årlig, en fordobling hvert 25. år, ifølge miljøorganisasjonen Greenpeace. I 2015 utgjorde dette en økning på 13 milliarder tonn. I 2030 forventes den årlige økningen å stige til 20 milliarder tonn, ifølge OECD Global Material Resources Outlook.

Bivirkningene er også omfattende: Tap av jordsmonn, bio- og artsmangfold, innhugg i sårbare strender og elveløp, upålitelige brospenn og folke-helsemessige konsekvenser. «En bærekraftfiendtlig utvikling», mener Pascal Peduzzi, medforfatter av en FN-rapport om de internasjonale tvekampene som dreier seg om mangelvaren sand.

Singapore, der en tredjedel av landet ligger lavere enn 5 meter over havet, er en av verdens storimportører av sand. Den brukes til å beskytte infrastruktur mot stigende havnivå, men også til å utvide landets beskjedne landareal på 728 kvadratkilometer fordelt på 63 øyer. I løpet av 50 år har lilleputtstaten vokst i størrelse med nær en fjerdedel. Innen 2030 har Singapores myndigheter en ambisjon om å romme drøyt 775 kvadratkilometer. En armada av landets lektere støvsuger bokstavelig talt sanden fra et tjuetalls øyer tilhørende omkringliggende land som Malaysia, Vietnam og Indonesia. De er sterkt kritiske til Singapores sanduttak, men benytter selv store mengder sand i betongkrevende storbyutvikling.

En livstruende industri

Det foregår også en utbredt illegal jord- og sandgruvedrift over hele verden, til tross for de ødeleggende kort- og langsiktige konsekvensene av slik ressursrelatert miljøkriminalitet. I Indonesias Aceh-provins hentes det ulovlig ut store mengder til utbyggingen av ekspanderende storbyer i Sørøst-Asia. I land som India og Italia har organiserte kriminelle grupper dukket opp som fremtredende illegale leverandører av jord og sand. Blant konsekvensene er skrumpende innsjøer og eroderte våtmarker – og dødsfall blant dem som er modige nok til å protestere.

«Organisert kriminalitet i stor skala». Det lød en overskrift i European Journal of Criminology, som ga eksempler på hvordan mafiatilknyttede firmaer både i Asia og Europa i årevis har tjent grovt på bygging av infrastruktur, som motorveier, broer og andre betongprosjekter. Flere hundre mennesker, mange av dem barnearbeidere, dør hvert år som følge av farene ved å hente ut sand i livstruende omgivelser.

Sandforbruket i de destruktive frackingmetodene ved oljeutvinning i noen av USAs mest sårbare økosystemer, utgjør kanskje den største miljøtrusselen.

FNs miljøprogram (Unep) roper varsko om at miljøkonsekvensene brer seg, og etterlyser strengere lover og en snarlig og helhetlig innsats i overvåkingen av sanduttak. De viktigste tiltakene vil være å redusere omfanget av nybygg i betong, resirkulere eksisterende infrastruktur, finne alternative byggematerialer samt innføre et mer miljøvennlig lovverk og strengere straffer for overtredelser.

Kynisk konkurranse

Mens fotballkamper spilles sent på natten i Qatars luftavkjølte arenaer (landet har verdens største utslipp av drivhusgasser pr. innbygger), utkjempes sandkonflikter verden over. Konkurransen om de gylne kornene er hard og kynisk. Egennytte og grådighet trumfer miljømessige og samfunnsnyttige hensyn. 

Sand omgir oss overalt: i bygningen vi bor i, veien vi kjører på, vinduet vi stirrer ut av, mobilen vi er blitt avhengig av. Men når vil timeglasset renne ut?

Slipper vi opp for sand, forsvinner store deler av vårt livsgrunnlag. Når sand på fast grunn og strender, innsjøer og elver tar slutt, står verdenshavene antagelig for tur.

Først av relativt ny dato er vi blitt ekstra oppmerksomme på at enda en livgivende ressurs på kloden er truet. Mange av naturkatastrofene vi hittil har stått overfor, har vi om ikke annet vært forberedt på fordi vi er blitt gjort oppmerksom på dem i «god tid». Til tross for at den utgjør en kritisk global mangelvare og miljøtrussel, er kunnskap om sand først nå begynt å sive inn.

«I hvert eneste sandkorn finner vi jordens historie», skrev Rachel Carson, miljøaktivisten og forfatteren av klassikeren «Den Tause Våren». Fordufter sanden, trues også vår eksistens.

Egypts nye sandslott

President Abdel Fattah al-Sisis drøm om et enormt «sandslott» i ørkenen realiseres nå som landets nye «administrative hovedstad».

 
I faraoenes fotspor

Al-Sisis planer om å skrive seg inn i historien ved å reise gigantiske byggverk i ørkensanden – også her av kinesiske selskaper – føyer seg naturlig inn i de mektige faraoenes fotspor.

Faraoene hadde råd til det. Egypts statskasse har derimot vært bunnskrapt i lang tid. Hittil har 59 milliarder dollar gått med til å forvandle 700 kvadratkilometer ørken (på størrelse med Singapore) til en ny hovedstad. Ifølge The New York Times har al-Sisi måttet oppta tre lån fra Det internasjonale pengefondet IMF på totalt 20 milliarder dollar.

Mange egyptere mener at presidentens urbane ørkendrøm også er et miljøfiendtlig selvmål – og at pengene dessuten burde vært brukt til restaurering av Kairos forfalne slumstrøk, eller på reparasjon av landets nedslitte infrastruktur. Og som all rundkornet ørkensand, egner heller ikke sanden i Egypt seg til betong. Al-Sisi har derfor måttet hente sand fra sårbar natur andre steder i verden.

Høyeste afrikanske bygg

Inspirert blant annet av Emiratenes arkitektur, bygges 24 gigantiske skyskrapere, deriblant det 394 meter høye Iconic Tower, som blir det høyeste bygget på det afrikanske kontinentet.

Da en representant fra Egypts myndigheter ble konfrontert med at skyskrapere er en svært uegnet type bygg i et ørkenlandskap, kvitterte han slik:

«Skyskrapere skaper jo mye skygge».

Grønland – storeksportør av sand?

På Grønland følger man også nøye med de raskt stigende sandprisene på verdens råvaremarkeder. Tre av fire* grønlendere mener man bør utnytte sanden som blir igjen etter den raske oppsmeltingen av kjempeøyas isbreer.

 
Godt egnet sand

De fleste ønsker at Grønland selv står for utvinningen, og er skeptisk til å sette den forventelig lønnsomme jobben bort til utlendinger.

Spesielt interessant er det, ifølge septemberutgaven av Arctic Business Journal, at grønlandsk sand egner seg særlig godt som byggemateriale, og hvis potensielle eksportverdi representerer halvparten av Grønlands BNP. Det** tilsvarer det firedobbelte av hva øya mottar i årlige økonomiske subsidier fra Danmark. 

Professor Aart Kroon ved Københavns Universitet anbefaler å holde hodet kaldt og ikke se seg blind på etterspørselsøkningen:

«Global oppvarming innebærer en myriade av utfordringer», sier han, og minner om at sanden som breene etterlater seg, også skal fraktes et sted. Som for andre verdifulle råvarer, som olje og gass, er det den stadig dyrere transporten som bestemmer totalbeløpet sluttbruker må ut med. Dette har ført til at flere sandleverandører, også av miljøgrunner, nå nøler med å selge sin dyrebare råvare på verdensmarkedet.

Nasjoner som India forbyr i dag ut-vinning av sand til eksport. De trenger knapphetsgodet på hjemmebane, til bruk i sine voksende millionbyer. Av samme proteksjonistiske grunn har flere asiatiske naboland fulgt etter.

Samtidig er forskere verden over iherdig på sporet etter lønnsom gjenbruk og alternative byggematerialer.

* Basert på en spørreundersøkelse av tusen innbyggere, gjennomført av McGill University i Montreal i september 2022.

** Prognosen er konservativ, da den ikke tar høyde for den raskt økende bresmeltingen som ifølge FNs klimapanel vil skje i dette århundret, og en forventet fordobling av i sandens verdi som knapphetsgode i de neste 25 år.