Wien. En reise i det sosialdemokratiske Europa kan med fordel starte i byen som har vært rød siden 1919. En vandring mellom de 400 kunstferdige boligblokkene som i mellomkrigstiden i offentlig regi ble vevet inn i Wiens sentrumsområde, er på mange måter et konkret uttrykk for den sosialdemokratiske bevegelsens historiske mandat: Den fullverdige integreringen av arbeiderklassen i det borgerlige samfunn.
Som en konsekvens av en sterk industrialisering mot slutten av 1800-tallet, bodde en voksende arbeiderklasse i stadig mer elendige «brakker» utenfor hovedstaden i det habsburgske riket. Etter første verdenskrig, da Østerrike ble skapt av restene etter imperiet, vant sosialdemokratene i Wien det første lokalvalget i den nye republikken.
Og siden skulle de holde seg ved makten i den langt på vei selvstendige delstaten helt frem til de østerrikske fascistenes kupp i 1934.
Partiet hadde rundt 400 000 organiserte medlemmer i byen og kunne med rette kalle seg det best organiserte sosialdemokratiske partiet i Europa. Det de bygget, skulle bli et mekka for datidens sosialdemokrater, også for skandinaviske partifrender som i samme periode for første gang kom til makten på nasjonalt nivå både i Norge og Sverige.
Det store offentlige byggeprosjektet som sikret 200 000 mennesker gode boliger, var også en måte å få bukt med arbeidsledigheten i etterkrigstidens Wien. I så måte var det et tidlig eksempel på et aktivt, sosialdemokratisk arbeidsmarkedstiltak.
Tar man seg ut til Karl Marx Hof, det mest berømte av boligprosjektene, blir det også fort klart at «Det røde Wien» handlet om langt mer enn boliger: Her ble barnehager, helsestasjoner, bibliotek og turnhaller en integrert del av den enorme bygningsmassen som strekker seg halvannen kilometer langs toglinjen inn mot Heiligenstadt stasjon.
Mellomkrigstidens prosjekt peker frem mot de østerrikske sosialdemokratenes storhetstid på 1970-tallet. Med rent flertall på nasjonalt nivå motvirket de høy arbeidsledighet gjennom store offentlige investeringer og sto for den endelige etableringen av en fullverdig, universell velferdsstat.
Krise i sakte film. I dag er Wien stadig en rød bastion i et land som med unntak av to perioder har hatt sosialdemokratene med i regjering helt siden 1945. Riktignok har Østerrikes sosialdemokratiske parti (SPÖ) på nasjonalt nivå måttet regjere sammen med det konservative Østerrikes folkeparti (ÖVP) gjennom store deler av etterkrigstiden, men SPÖ har likevel, med unntak av perioden 2000 til 2006, nå sittet sammenhengende med kansler-ansvaret helt siden 1970.
Og i etterkrigstiden er det bare de svenske sosialdemokratene som kan vise til større historisk velgeroppslutning enn SPÖ, selv om sistnevnte har hatt et mindre hegemonisk gjennomslag i politikken.
I etterkrigstiden er det bare de svenske sosialdemokratene som kan vise til større historisk velgeroppslutning enn SPÖ, selv om sistnevnte har hatt et mindre hegemonisk gjennomslag i politikken.
Men SPÖs nyere historie er en fortelling om stabil nedgang, og intet sosialdemokratisk parti har tapt mer oppslutning siden gullalderen på 1970-tallet. Siden siste parlamentsvalg i 2013 har partiet ligget rundt 25 prosent på meningsmålingene, hvilket er under halvparten av stemmeandelen Bruno Kreiskys SPÖ dro i land i alle valg på 1970-tallet.
Før valget 15. oktober lå partiet også tidvis ligget nede på tredjeplass etter både ÖVP og det høyrepopulistiske Østerrikes frihetsparti (FPÖ). (SPÖ endte på en annenplass, med 26,9 prosent av stemmene, knepent foran FPÖ med 26 prosent. ÖVP ble valgvinner med 31,5 prosent, red.anm.). Fornemmelsen av krise og et mulig liv i opposisjon har derfor vært tiltagende, ikke minst siden partiet røk ut i første runde av presidentvalget i fjor med bare 15 prosent oppslutning. Så hva er årsaken til denne historiske tilbakegangen?
Kritikk fra venstre. «Under storhetstiden stemte folk på SPÖ fordi de visste at de sto for ting som kvinnefrigjøring, større likhet i utdanningssystemet og sosial mobilitet», forteller statsviteren Tamara Ehs på en kafé like ved Universität Wien der hun underviser.
«Men hva står de for i dag? Det vet bare de eldre, de som alltid har stemt på dem og som vet at de vil beskytte pensjonen deres.»
Hun forteller så en etter hvert velkjent europeisk historie: Mens foreldrene med en langt lavere utdanning hadde sikre jobber og siden en god pensjon, lever den høyt utdannede akademikeren på fleksible arbeidskontrakter og vil i fremtiden måtte spe på pensjonen sin selv.
Å trekke på fortidens løsninger synes ikke lenger å være et alternativ for partiet ifølge Ehs: I en situasjon der landet nå har noe nær en rekordhøy arbeidsledighet på rundt 8 prosent, hvilket nesten er dobbelt så høyt som gjennomsnittet siden 1960, snakker partiet primært om behovet for lettere å kunne si opp folk og om at flest mulig må bli gründere med egne start-ups.
«Det er ikke akkurat tradisjonell sosialdemokratisk politikk», konstaterer Ehs. «Samtidig har de mistet mye av sosialpolitikken til det populistiske høyre. Det er FPÖ som nå primært snakker om velferdsstaten, på en svært nasjonalistisk måte.» Heller ikke det nå rødgrønne Wien, som delvis er i opposisjon til det nasjonale partiet, synes å ville trekke på byens mer radikale historie. Riktignok har de på nytt startet å bygge offentlige utleieboliger etter et lengre opphold, men er ifølge Ehs ikke i stand til mer drastiske inngrep i det trange boligmarkedet.
«De burde skattlegge leiligheter som står tomme, hvilket er et stort problem», sier akademikeren som selv betaler 40 prosent av lønnen i boligutgifter.
«Det ville i mine øyne vært en ekte sosialdemokratisk politikk som ville tvunget folk til å leie ut. Nå må partiet velge side: Enten er de på parti med arbeiderne og de med minst i samfunnet, eller så er de på parti med investorene. Det er deres indre kamp.»
Glem arbeiderklassen! For Anton Pelinka, en nestor innen europeisk statsvitenskap, ser løsningen på SPÖs problemer ganske annerledes ut. Det er ikke Jeremy Corbyns britiske Labour med sin fornyede forankring i fagbevegelsen som må være forbildet, men heller Tony Blairs New Labour på 1990- og 2000-tallet, mener han.
«Det kan synes brutalt, og ingen i SPÖ vil si det høyt, men de må glemme arbeiderklassevelgerne», sier han i resepsjonen til Hotel de France midt i sentrum av Wien. «De må akseptere at arbeiderklassen ikke kan vinnes tilbake fra høyrepopulistene, og uansett så er de demografisk sett på vei ut. De må heller fokusere på dem med høyere utdanning.»
Hovedargumentet er at EUs sosialdemokrater ellers fort kan forledes til å tro at deres mål i dag kan nås innenfor nasjonalstatens gamle arena.
«Arbeiderne ser nå den billige arbeidskraften fra andre EU-land som en trussel, hvilket gir sosialdemokratene problemer med å holde på sin tradisjonelle internasjonalisme», konstaterer Pelinka. «De fristes til å bli nasjonalister. Sosialdemokratiske partier som britiske Labour og tyske SPD tenker stadig på sosial rettferdighet innenfor nasjonens rammer. Men det er mot ideen om internasjonal sosialisme og uansett ikke videre realistisk siden kapitalen i dag er overnasjonal.»
For Pelinka, som over fire tiår har skrevet om østerriksk politikk, er det Alexander Van der Bellens grønne seier under fjorårets presidentvalg som staker ut fremtiden for sosialdemokratene. «Han fikk stemmene til en regnbue-allianse av unge, godt utdannede og Europa-orienterte velgere», sier han. «Det er modellen for hvordan sosialdemokratene kan forbli en vesentlig faktor.»
Mens byene og de mer økonomisk velutviklede, tradisjonelt konservative provinsene vest i landet stemte for Van der Bellen, var det primært de mindre utviklede østlige provinsene som stemte for FPÖs Norbert Hofer.
«Det er som i Frankrike», forklarer Pelinka. «De fattige delene av landet frykter immigrasjonen og globaliseringen, og er i ferd med å bli reaksjonære og anti-kosmopolitiske.»
Ifølge nestoren må SPÖ derfor enda tydeligere plassere seg høyt oppe på den nye politiske aksen som nå skjærer på tvers av høyre-venstre-dimensjonen: Åpen vs. stengt:
«Øverst er man pro-europeisk, transnasjonalt orientert og for åpne grenser», sier Pelinka. «Nederst forsvarer man nasjonalstaten, kontrollerer migrasjonen og benytter grensene som et viktig politisk instrument.»
SPÖ er i dag, på lik linje med fagbevegelsen som de historisk sett har stått nært, revet mellom disse to polene, der spørsmålet blir om man skal stå opp for alle arbeidere eller bare «nasjonale» arbeidere.
Ifølge Pelinka er den eneste fremtidsrettede muligheten å løfte hele politikken opp på et europeisk nivå. «SPÖ må gjøre langt mer for å promotere et sosialt Europa», sier han. Pelinka mener SPÖs sittende kanslerkandidat Christian Kern er på rett vei, men det er vanskelig for én mann å overvinne partiets indre motsetninger, og i mellomtiden synes partiet å nærme seg et historisk dårlig valg.
«Hvis de blir det tredje største partiet, vil det være en katastrofe selv om de skulle få 27 prosent oppslutning», sier Pelinka. «Det ville da være det verste valget siden 1918. Kommer de derimot på andre plass med en lavere prosent, så vil det kanskje på sin side ikke bli oppfattet som så håpløst ille.»
Ørnen lander. Østerrikes SPÖ er ikke alene. I de ti landene der sosialdemokratene gjennom store deler av etterkrigstiden har hatt en gjennomsnittlig velgeroppslutning på en tredjedel eller mer av elektoratet, har sosialdemokratiet de siste par tiårene tapt mye terreng. Verst har det gått i Hellas der det greske sosialdemokratiske partiet PASOKs noe nær politiske utslettelse har gitt et navn til forsterkingen av denne tendensen etter gjeldskrisen i 2008: Pasokifisering.
Det spanske arbeiderpartiet SPOE har fulgt opp denne trenden med en kraftig beskjæring til godt under en fjerdedel av stemmene, mens det også i de andre historiske kjerneområdene (Skandinavia, Tyskland, Østerrike og Storbritannia, i tillegg til Australia og New Zealand) har vært en utvikling mot at de sosialdemokratiske partiene nå bare er et vanlig parti og ikke lenger «ørnen» som svever over resten av partilandskapet. Hva skyldes denne tilbakegangen på bred front?
«Alle de etablerte partiene i Europa, inkludert kristendemokratene, de liberale og de konservative, er på vei nedover, men sosialdemokratene mer enn de andre», konstaterer Hans Keman, professor ved Vrije Universiteit Amsterdam og forfatter av den ferske boken «Social Democracy – A Comparative Account of the Left-Wing Party Family».
I sin sammenlignende analyse av 21 sosialdemokratiske partier og deres historiske velgeroppslutning peker han på en rekke generelle årsaker: Den relative demografiske nedgangen til tradisjonelle velgergrupper innen industrien og landbruket, konkurransen om tradisjonelle velgergrupper fra særlig høyrepopulistiske partier, og en faktor som fremveksten av den såkalte «sakspolitikken» med miljøpartiene som eksempel.
I sin sammenlignende analyse av 21 sosialdemokratiske partier og deres historiske velgeroppslutning peker han på en rekke generelle årsaker: Den relative demografiske nedgangen til tradisjonelle velgergrupper innen industrien og landbruket, konkurransen om tradisjonelle velgergrupper fra særlig høyrepopulistiske partier, og en faktor som fremveksten av den såkalte «sakspolitikken» med miljøpartiene som eksempel.
Men mer grunnleggende konkluderer han med at sosialdemokratenes historisk sett sterkeste kort i kampen om velgerne ikke lenger har samme politiske valør. «Velferdsstaten er ikke lenger den scoringsmuligheten det pleide å være», sier Keman. «Før kunne de si: ’Vi er de som tar vare på deg’. Men i dag kan du ikke finne et eneste parti som mener at vi kan klare oss uten velferdsstatens institusjoner.»
I boken finner han samtidig lite bevis på at sosialdemokratiske regjeringer i dag evner å motvirke effekten av globaliseringen og internasjonale kriser i form av for eksempel arbeidsledighet. «Hvis velferdsstaten ikke lenger er et tema som skiller like mye som før, og man samtidig ikke lenger har redskaper til å styre økonomien på en måte som utgjør en forskjell for folk, så er man i trøbbel.»
Særlig det siste er ifølge Keman «sosialdemokratiets akilleshæl», og skyldes ikke minst at manøvreringsrommet for en politisk økonomi av tradisjonelt sosialdemokratisk merke er blitt langt mindre siden 1990, særlig innen EU. «Da fikk vi dereguleringer, privatiseringer og en generell denasjonalisering av politikken», sier han. «Markedet fikk styre større deler av økonomien, staten solgte seg ut av mange bedrifter, og vi så starten på en større EU-integrasjon. Sosialdemokratiske partier kan prøve å kontrollere visse aspekter ved økonomien, men de kan ikke gjøre så mye som før.»
Den typen motsykliske sysselsettingstiltak som for eksempel holdt arbeidsledigheten nede i Wien etter første verdenskrig, og siden i Østerrike på 1970- og 1980-tallet, er for eksempel et redskap sosialdemokratene langt på vei har mistet, siden bruken av budsjettunderskudd for å rebalansere økonomien i dag holdes i sjakk av EUs stabiliseringspakt og ofte stramme nasjonale regler for budsjettbalanse.
Fortidens parti? I denne situasjonen hjelper det lite å rygge frem og tilbake langs høyre-venstre-aksen: Ifølge Kemans bok har de sosialdemokratiske partiene jevnt over vunnet lite rent stemmemessig på å bevege seg mot det liberale sentrum, selv om denne strategien siden 1990 har gjort dem til mer attraktive koalisjonspartnere og gitt avkastning i form av hyppigere regjeringsdeltagelse. Men samtidig har heller ikke en mer tradisjonell strategi rettet mot arbeiderklassen evnet å gi et «konkurransemessig fortrinn» som øker partienes stemmeandel.
Så selv om Kemans bok på mange måter er en bønn for sosialdemokratiet, der han gjennom omfattende statistiske analyser blant annet påviser at en sosialdemokratisk politikk stadig utgjør en forskjell, og faktisk fører til «bedre og snillere samfunn», har han lite tro på et nytt oppsving i partifamiliens politiske markedsandel.
«De tilhører fortiden», sier han dystert. «Det var en høyst nødvendig politisk bevegelse som mot slutten av 1800-tallet og i løpet av 1900-tallet kjempet for arbeiderne og de underprivilegerte, men disse gruppene finnes ikke lenger i samme form. Samtidig er nasjonalstatens økonomiske kontroll gradvis blitt svekket siden 1990-tallet av grunner langt på vei utenfor partiets styring. Så hva er det egentlig med sosialdemokratene i det 21. århundret som gjør dem forskjellige fra andre partier? Jeg har ikke evnet å finne et svar på det spørsmålet.»
«Hva er det egentlig med sosialdemokratene i det 21. århundret som gjør dem forskjellige fra andre partier? Jeg har ikke evnet å finne et svar på det spørsmålet.»
Er det dermed virkelig ingen vei tilbake til en dominerende politisk posisjon for Europas tradisjonsrike sosialdemokrater? Ifølge Keman vil kanskje en dyp krise kunne gi et nytt løft under ørnens vinger. Og det samme er ifølge Anton Pelinka forutsetningen for å få til et sosialt EU der sosialdemokratene ville kunne stå i spissen for et felles europeisk skattesystem og utviklingen av felles velferdsinstitusjoner, virkemidler de nasjonale statsoverhodene i Det europeiske råd pr. i dag ikke vil gi slipp på.
«Europa må inn i en langt dypere krise for å komme dit. Etter krisen i 1929 fikk vi fascismen i Europa og The New Deal i USA», konstaterer Pelinka.
«Det som skal til er en ny økonomisk krise, men med en versjon av Roosevelts New Deal som resultat heller enn fascismen. Men det utfallet er selvsagt langt fra sikkert.»