Dhaka/Jhenaidah/Tahirpur/Chittagong/Sundarbans, Bangladesh

I en solrik hage i utkanten av byen Jhenaidah vest i Bangladesh er det lagt ut store grå blokker av leire som skal danne grunnmuren til et hus. Noen bøtter og en tung klubbe står ved siden av.

– Det er jeg som har gjort det meste. Jeg har banket og slått hver eneste blokk, forteller Selina Kabir, en kvinne i femtiårene.

Mannen hennes, læreren Alamgir Kabir, viser andre ting paret har bygget. En stor fisketank for fisk fanget i elven ved siden av, et utekjøkken med utsikt i alle retninger. Et enkelt skolebygg med åpne vegger av bambus, hvor Alamgir underviser barn som ikke har råd til å gå på en god skole. Så går han tilbake til grunnmuren av leire og peker på en liten åpning. Det er en hemmelig dør, så liten at bare barn kan bruke den.

– Datteren vår elsket ideen da hun så den, sier han.

Hele familien er del av en bevegelse i Jhenaidah som har fått mye oppmerksomhet den siste tiden. I fjor høst mottok de en gjev arkitekturpris, Aga Khan Award for Architecture, etter å ha rustet opp en ødelagt elvebredd i byen. Arkitekten Hasibul Kabir er en av hovedpersonene i bevegelsen.

– Vi arkitekter er bare her for å følge folket, ikke lede dem. Alt handler om deres ønsker og drømmer, sier han.

Avtrykket deres kan sees mange steder i byen. Et offentlig toalett er blitt forvandlet med grønne vekster og innslipp av lys. Under pandemien ble flere små hager anlagt slik at byens barn kunne dyrke mat.

Og langs elven går den lange, oransje mursteins-promenaden som har høstet stor anerkjennelse.

Så naturlig som mulig

Rundt i Bangladesh finnes det mange eksempler på denne typen arkitektur, hvor menneskene står i sentrum. Bangladesh er et lite land med en stor befolkning, nærmere 170 millioner mennesker på et areal som er mindre enn halvparten av Norges størrelse. Ingen andre land, bortsett fra byer og øyer som Singapore eller Malta, kommer en gang i nærheten av befolkningstettheten i Bangladesh.

I tillegg er to tredjedeler av landet et delta, hvor orkaner og oversvømmelser er en del av livet. Få andre steder i verden rammes like hardt av klimaendringene. For arkitekter betyr dette utfordringer – men også muligheter.

– Jeg spør meg alltid hvordan vi kan bygge så naturlig som mulig og samtidig være smarte og nyskapende, sier Marina Tabassum, en av Bangladeshs ledende arkitekter.

Hun sitter på kontoret sitt i første etasje i et stort mursteinshus i bydelen Dhanmondi, et steinkast fra en liten innsjø omgitt av promenader og markedsboder som selger tekstiler og blomster.

Flere av byggene hennes har vunnet internasjonale priser. Blant annet fikk hun i 2016 den samme Aga Khan-prisen som arkitektene i Jhenaidah, for en minimalistisk moské med fascinerende lysinnslipp.

Hun har til og med bygget boliger på steder der naturen nesten helt dikterer livet: langs elver og på det som kalles «chars», øyer som dukker opp og forsvinner med de årlige oversvømmelsene.

– Elvene våre er så mektige at det eneste man kan gjøre, er å lære seg å leve med dem, sier hun.

Må tåle oversvømmelse og sterk sol

I den aller nordligste delen av Bangladesh, der elven Surma leder vann ned fra fjellene i India, ligger landsbyen Tahirpur. Mesteparten av året er det mulig å gå eller kjøre motorsykkel til landsbyen, over sanddyner og vidstrakte beitemarker. Men minst én gang i året, iblant flere ganger, renner elven over sine bredder, og landsbyen forvandles til små øyer. Husenes grunnmur og hager forsvinner under overflaten.

– Vannet kommer opp hit, sier Rakiba Begum, en av landsbyboerne, og viser med hånden langt over midjehøyde.

– Vi pleier å ta med oss alt og bor i båter på den tiden, sier hun.

Men ved neste oversvømmelse kan hun og flere andre i landsbyen bli boende i et av de såkalte Khudi Bari, «minihusene», som Marina Tabassum har tegnet. De ser ut som små trekantede tårn med blikktak, bygget på påler.

– De er som et møbel, du skal kunne ta med deg huset når du flytter, sier Tabassum.

Noen få hus unna står en annet Khudi Bari, like ved elvebredden. Akkurat nå er vannet lavt, og de fargerike båtene som er befolket av turister i høysesongen, ligger tomme og stille. En jente i tiårsalderen klatrer med raske skritt opp bambusstigen til det lille huset. Omtrent 50 slike Khudi Bari er bygget så langt, og snart skal det bygges 50 til.

Husene bygges med så enkle midler som mulig, for å minimere miljøavtrykket. Slik har man alltid bygget boliger her, og mange nye arkitekter mener at det er slik vi må gjøre det i fremtiden.

– Vi må glemme alt vi lærte under utdanningen, sier Neaz Rahman, en arkitekt som jobber som byplanlegger.

Han sitter på verandaen som omgir huset han har bygget på landsbygda noen timer fra Dhaka. Huset er bygget utelukkende i murstein, med omkringliggende grøntområder og overhengende tak som gir skygge hele dagen.

– Vi gjorde en kardinalfeil her i Bangladesh da vi begynte å bruke så mye glass. Det er greit på kjølige steder, men ikke her. Det stenger inne varmen og hindrer ventilasjonen, sier han.

I stedet har han bygget huset sitt i tråd med nedarvede prinsipper: store verandaer, gårdsrom med nedgravde dammer, vegetasjon som gir skygge. Og huset er bygget for å innby til et naturlig luftdrag, i stedet for klimaanlegg.

– Man er nesten aldri innendørs her. Vi kaller ikke rommene våre for «living room» fordi vi bor ikke innendørs, vi bare sover der, sier han.

Benytter lokalkunnskap

Flere nye boliger er bygget etter lignende ideer. Huset «Aynas jungel» nord i Bangladesh, oppkalt etter en kvinne som bodde på det viltvoksende stedet, har vegetasjon som strekker seg inn fra utsiden. Et arkitekttegnet hus i nærheten av byen Chittagong har dekorative bassenger både innendørs og utendørs, en slags oppgradering av den tradisjonelle dammen.

Et av Marina Tabassums aller første prosjekter, en leilighet i sjette etasje i Dhaka, har flere vegger helt åpne mot utsiden.

Byggene har alle én ting til felles. De er av murstein, et materiale som har vært brukt i Bangladesh i uminnelige tider. Forklaringen er enkel: Det finnes knapt stein her. Leire derimot, som blir pakket og brent til rektangulære steiner, er det mer enn nok av. Alt fra hinduistiske tempelruiner til Dhakas praktfulle parlamentsbygning, tegnet av stjernearkitekten Louis Kahn, har mursteinsfasader.

Helt sør i Bangladesh, nær den store mangroveskogen i Sundarbans, ligger en annen bygning som har høstet stor anerkjennelse. Sykehuset Friendship, som er tegnet av arkitekten Kashef Chowdhury, vant RIBA-prisen (Royal Institute of British Architects) for verdens beste nye bygning i 2021.

En kanal med form som et lyn renner rett gjennom sykehuset, som er bygget for å viske ut grensen mellom ute og inne. Hjørnene er skarpe, en kontrast til de omkringliggende grøntområdene. I takt med solens gang endrer mursteinene farge, fra kjølig oransje om morgenen til ildgul om ettermiddagen. Utenfor bygget står en stige lent mot fasaden. En mann har klatret opp for å reparere noen av mursteinene. De er behandlet for å tåle saltvann, men må jevnlig kontrolleres.

Nesten uansett hvor du er i landet, er slik kompetanse tilgjengelig. Bangladesh, med sin store befolkning, har mye håndverkskunnskap.

– Man finner alltid arbeidskraft. Noen steder er det båtbyggere, andre steder er det håndverkere som bygger med tre, bambus eller murstein, sier Marina Tabassum.

Bedre boliger for flyktninger

Fjorårets Aga Khan-pris, den samme som ble gitt til Jhenaidah, ble også tildelt tre unge arkitekter for hus de bygget sammen med rohingya-håndverkere i flyktningleirer i Cox' bazar sørøst i Bangladesh. Nærmere en million mennesker bor der, siden de flyktet fra Myanmar i 2017. En av arki-tektene er Khwaja Fatmi.

– Ettersom det ikke er lov å bygge noe permanent i leir-ene, har vi jobbet med bambus. Jeg hadde aldri jobbet med det før, så jeg lærte mye av håndverkerne, sier hun.

Et av husene de har bygget, er et museum over rohingya-kulturen. Blant gjenstandene er detaljerte broderier av ulike medisinplanter, og utskårne miniatyrkopier av tradisjonelle båter og hus. Selve bygningen har vegger av lange bambusstokker og flettet gress, og taket har en åpning for at regnvann skal kunne vanne planter som er plantet på gårdsplassen.

– Synet på arkitektur har endret seg siden vi kom hit. Ingen så poenget med å ansette arkitekter før, men nå er vi 15–20 som jobber i leirene, sier en av dem, Rizvi Hassan.

Khwaja Fatmi forteller at flere av hennes rohingya-kolleger kommer til henne for å få råd.

– De spør hvordan de skal innrede kjøkkenet sitt. Selv om de bor i en flyktningleir, ser de poenget med design, sier hun.

Generelt er dette skiftet i synet på arkitektur og bygninger kanskje det mest spennende med Bangladeshs nye arkitekter. Tanken er at det er mulig å skape mye av lite, og å bygge genuint bærekraftig med materialer som er tilgjengelig lokalt.

– Mye har endret seg de siste årene. Det skjer mye mer interessant nå enn da jeg begynte å jobbe i 1986. Da var det vanskelig å finansiere ulike prosjekter, sier arkitekt Taimur Islam.

Tilbake til røttene

Bangladesh har hatt en imponerende økonomisk utvikling siden uavhengigheten i 1971, ikke minst de siste 20 årene. I 2031 er landet ventet å gå fra å være et lavinntektsland til et mellominntektsland. Men den økte velstanden har kommet samtidig med en vanvittig urbanisering. Hovedstaden Dhaka har nå flere innbyggere enn hele Skandi-navia til sammen. Marina Tabassum kaller byen «umulig å bo i». Mye av det som er blitt bygget, har vært like blokker, bygget tett inntil hverandre, fullstendig i strid med tradisjonell bangladeshisk arkitektur. Kanskje er det mulig å finne tilbake til denne og gjøre som de nye arkitektene.

Hasibul Kabir og hans kone Suhailey Farzana, som også er arkitekt, har nettopp kommet tilbake fra en konferanse i Nepal. Der ble alle imponert over hvor sterkt forankret ideen om «community architecture» er i Bangladesh, der arkitekter er en del av lokalsamfunnet.

– Det viktigste er folk som disse, sier Hasibul Kabir og peker på Selina og Alamgir Kabir.

Han forteller at Alamgir Kabir har startet en gruppe for gatevandringer. Hver helg drar de til steder i byen der de ønsker å se nye møteplasser og veier, og de går opp stiene selv mens de venter på at politikerne skal handle.

– Denne familien har alltid tid, de er alltid tilgjengelige. Vi skulle alle vært som dem, sier han.