Et gledelig funn

Nord i den russiske republikken Sakha i Sibir ligger flere av verdens største diamantgruver. To av dem, dagbruddene Mir og Udatsjnaja, er to av de største menneskeskapte hullene på Jorden. Mir, som betyr fred, ligger ved byen Mirnyj. Dagbruddet har en dybde på 525 meter og en diameter på 1170 meter på det bredeste. Udatsjnaja, som betyr heldig, er et enda større dagbrudd, med en dybde på 640 meter og en diameter på nesten 2000 meter på det bredeste.

En gruppe sovjetiske geologer ble på slutten av 1940-tallet sendt ut for å lete etter mulige diamantforekomster. En forskningsrapport lagt frem like før krigen antydet at det kunne finnes kimberlitt, en bergart som kan inneholde diamant-forekomster, i området. Kimberlitt, som første gang ble oppdaget i Sør-Afrika, vitner om en sjelden og særegen formasjon: vulkanske rør. Diamantene finnes i skorpen på innsiden av de loddrette, vulkanske rørene som er forsynt med magma fra Jordens mantel.

Gruppens undersøkelser var særdeles vellykkede. Området som den gang ble kalt Jakutia, hadde store menger kimberlitt. Etterkrigstiden var en økonomisk tung periode for Sovjet-unionen, så geologenes funn var gode nyheter. Og i 1949 ble gruppen tildelt Lenin-ordenen som en æresutmerkelse for sin innsats. I 1955 startet gruvedriften, og i 1957 ble de første diamantene tatt opp.

Tøffe arbeidsforhold

Den strenge kulden skapte vanskelige arbeidsforhold i dagbruddene. I de åtte vintermånedene måtte arbeiderne kjempe mot minusgradene. Stål kunne fort bli skjørt, og olje kunne fryse. Andre steder i verden var det vanlig å bruke vann i utvinningsprosessen, men det fungerte ikke i Sibirs kulde. Det måtte dynamitt til for å nå frem til diamantforekomstene.

Om sommeren kunne den frosne bakken oppløses og bli til gjørme og slaps. Om natten måtte gruvene dekkes til for å unngå at maskiner frøs til.

De store hullene var heller ikke ufarlige. En rekke menneskeliv har gått tapt ved oversvømmelser og ras.

Alle utfordringene til tross – gruvene var produktive og ga god profitt til den statlig eide virksomheten.

Og rundt gruvene vokste det frem små lokalsamfunn, Mirny og Udatsjnyj. Boliger, veier og flyplass kom på plass. Etter hvert ble byene videre modernisert, blant annet med lokal gass til oppvarming. Mirny har i dag rundt 35 000 innbyggere og Udatsjnyj har 12 000 innbyggere.

Lønnsom og fatal gruvedrift i Mir

De øverste delene av Mir-gruven hadde svært høy konsentrasjon av diamanter. I 1960-årene leverte gruven årlig 2000 kilo diamanter. 20 prosent av diamantene var av smykkekvalitet. Resten gikk til industriformål.

Konsentrasjonen av diamanter falt jo lenger ned i dagbruddet en kom. Ny teknologi ble stadig utviklet. Nye driller, automasjon og datavitenskap ble tatt i bruk. Gruvedriften haltet likevel på 1990-tallet da Sovjetunionen gikk i oppløsning. En oversvømmelse i den over 40 år gamle Mir-gruven gjorde heller ikke situasjonen bedre, og i 2001 ble produksjonen stanset. Man hadde imidlertid tidlig vært klar over at de åpne funnene ville ta slutt. Det ble derfor på 1970-tallet påbegynt en underjordisk tunnel. Denne sto klar i 1999.

I 2009 ble gruvedriften i Mir gjenåpnet. Fra nå skulle bare underjordisk gruvevirksomhet finne sted. Det var da nødvendig med et stabilt dagbrudd. Derfor ble bunnen av gruven dekket med et 45 meter tykt lag av grus.

I august 2017 ble Mir igjen oversvømmet på grunn av svikt i pumpeanlegget, og åtte personer mistet livet. Ifølge diamantselskapet Alrosa vil det koste rundt 1,3 milliarder dollar å rehabilitere gruven, men driften er planlagt gjenopptatt i 2024.

Offentlig og privat eierskap

Gruvedriften i Sovjetunionen var statsdrevet, som alt annet. Med Sovjetunionens fall tok også landets økonomiske plan en vending. I 1992 tok Alrosa over gruvedriften.

Alrosa er i dag Russlands største diamantfabrikant, med gruver også i Afrika. I 2011 ble Alrosa et åpent aksjeselskap. Den russiske føderasjon sitter med 33 prosent av aksjene, 34 prosent eies av private investorer, og de resterende til-hører administrasjonen i republikken Sakha i Sibir. 

Kilde: NRCan/Statista

Firmaet De Beers hadde fra slutten av 1800-tallet vært en av verdens største leverandører av diamanter. Konsernet ble etablert i Sør-Afrika av Cecil Rhodes i kolonitiden. På slutten av 1950-tallet så De Beers at de sovjetiske gruvene kunne bli en konkurrent. I 1959 inngikk de et samarbeid som etter hvert ble svært lønnsomt. De Beers kjøpte smykkestener fra de sovjetiske gruvene, bearbeidet dem og solgte dem videre på verdensmarkedet.

I 2009 ble imidlertid samarbeidet avsluttet etter pålegg fra den europeiske antimonopol-loven. Siden da har Alrosa selv stått for kutting, polering og salg til verdensmarkedet.

Alrosa, med hovedkvarter i Mirnyj og 19 460 ansatte, skal ha verdens største reserver av uslepne diamanter. I 2019 produserte selskapet 35,5 millioner karat upolerte diamanter. Salgsinntektene deres var i 2019 215,4 milliarder rubler (25,2 milliarder kroner), og selskapets markedsverdi var 621 milliarder rubler (72,5 milliarder kroner).

I likhet med store deler av økonomien stoppet også diamantmarkedet opp i forbindelse med koronapandemien.

Men ifølge Alrosa har etterspørselen nå tatt seg så mye opp at overskuddslagrene er i ferd med å tømmes, og prisene på diamanter går opp.

En billiard tonn diamanter under Jordens overflate

Forsker Ulrich Faul ved Massachusetts Institute of Technology er medforfatter av en studie publisert i 2018 som hevder at det mellom 150 og 250 km under Jordens overflate finnes en billiard tonn diamanter.

Hvordan vil dette påvirke markedet for diamanter?

Professor Rune Berg-Edland Larsen, ved geovitenskap ved NTNU forteller at disse opplysningene har vært kjent innen forskningsmiljøet i lang tid, men at tonnasjen er vesentlig mindre enn det Ulrich Faul hevder.

– Sannsynligheten for at disse diamantene skal kunne se dagens lys, er svært lav. Såpass langt ned i bakken vil temperaturen være over 1000 grader. Det finnes ikke teknologi for gruvedrift under slike omstendigheter. Denne studien vil nok ikke påvirke verdien av diamanter, sier Berg-Edland Larsen.

Professoren mener at det derimot vil bli mer og mer oppmerksomhet rundt merking av diamantene fremover.

– Hver gruve har sitt avtrykk, og det er mulig å spore tilbake hvor stenene er hentet fra. Dette blant annet for å forhindre såkalte blood diamonds (diamanter brukt til å finansiere krig e.l.).

Kilder: interestingengineering.com, alrosa.ru, natgeobloggen.no, miningtechnology.som, Wikipedia, professor Rune Berg-Edland Larsen ved geovitenskap ved NTNU