Thimpu, Bhutan. Inneklemt mellom stormaktene India og Kina ligger det lille, buddhistiske kongedømmet Bhutan. Det er på størrelse med Sveits, og uten kystlinje, som Sveits – men med langt høyere fjell. Mens de mektige nabolandene kan skilte med befolkninger på over milliarden, bor det knappe 740 000 mennesker i Bhutan, bare marginalt flere enn det bor i Oslo.

Landet er av reisende blitt beskrevet som et Shangri-La, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Snødekte topper strekker seg mot himmelen, de bratte fjellsidene er dekket av rododendronplanter i rødmende blomst, luften er så ren at det nesten verker i lungene, og det er innført totalforbud mot reklameskilt.

Bhutan er ikke noe velstående land – bruttonasjonalproduktet pr. innbygger er på knappe 3000 dollar. I motsetning til de fleste andre land måler imidlertid ikke bhutanske myndigheter velferd i penger. De foretrekker å snakke om BNL, bruttonasjonallykke, fremfor BNP. Og det er her økologien kommer inn i bildet. Bruttonasjonallykke er nemlig ikke et fullt så svevende konsept som det kan høres ut som.

Alternativ utvikling. «Det handler ikke om flytende følelser eller øyeblikk av intens lykke, slik mange tror», forklarer Saamdu Chetri, direktør ved Bruttonasjonallykke-senteret i Thimpu, Bhutans hovedstad.

«Tvert imot handler bruttonasjonallykke om oppfyllelse av helt konkrete og grunnleggende behov. Vi har utviklet fire hovedpilarer som vi mener er uomgjengelige i et velfungerende samfunn: en bærekraftig og rettferdig sosioøkonomisk utvikling, å fremme og ta vare på kulturelle uttrykk, et godt styresett og, ikke minst, å ta vare på miljøet. For å oppfylle det siste punktet, er det bestemt at minst 60 prosent av landet skal bestå av skog (pr. i dag består ca. 80 prosent av landet av skog). Nasjonalparker og naturreservater utgjør halvparten av det totale arealet. Dersom vi hadde hugget ned all skogen, ville det økt bruttonasjonalproduktet på kort sikt, men det ville ikke gavnet barnebarna våre. Vi vil bort fra den kortsiktige profitt- og veksttanken, og tror det er bedre å tenke mer helhetlig rundt utvikling.»

Som ledd i bruttonasjonallykkeprogrammet kunngjorde Bhutans daværende landbruksminister, Pema Gyamtsho, i 2012 landets ambisiøse mål om å bli verdens første heløkologiske nasjon innen 2020. Nyheten vakte oppsikt verden over.

«Visjonen er faktisk nesten 20 år gammel», forteller Chetri. «Den var en del av Visjon 2020, et dokument som ble utviklet i 1996. På det tidspunktet var det oppstått økt oppmerksomhet rundt faren ved overdreven bruk av kjemikaler i landbruket. I grunnloven vår står det at vi er forpliktet til å beskytte og bevare Bhutans rike biodiversitet. Vi gikk derfor inn for at Bhutan skulle bli hundre prosent økologisk, og det var stor oppslutning rundt målet, både nasjonalt og internasjonalt.»

Neppe mulig innen 2020. Pr. i dag er bare litt over 1 prosent av Bhutans landbruksjord sertifisert økologisk. Målet om å bli verdens første heløkologiske nasjon synes langt unna.

«Jeg tror ikke vi vil nå målsetningen innen 2020», sier Ganesh Chettri, direktør for Bhutans landbruksdepartement. «Det er ikke konstruktivt å henge seg opp i en dato. Vi må ikke presse for hardt, for tidlig. Vi har allerede et lavt forbruk av plantevernmidler og kunstgjødsel, men tiden er nok ikke moden for å gi helt slipp på dem ennå. Klimaet har endret seg her i Himalaya, været er blitt varmere og fuktigere. Vi har derfor fått flere insekter og plantesykdommer å stri med, og disse kan kun bekjempes med plantevernmidler.»

Det bhutanske samfunnet har gjennomgått store endringer de siste tiårene. Frem til 1960-tallet var landet helt lukket for omverdenen. De siste 50 årene er samfunnet gradvis blitt åpnet opp, ett steg av gangen. Først i 1999 ble TV innført i Bhutan. De første mobiltelefonene kom ikke før i 2004.

«For bare noen tiår siden var 99 prosent av befolkingen bønder», sier Chettri. «Alle bhutanere drev da per definisjon økologisk jordbruk, uten at noen tenkte over det. Ingen brukte kjemikalier eller kunstgjødsel. Nå er bare 60 prosent av befolkningen bønder. De som produserer mat, må altså mette flere munner. Bhutan er et lite land, derfor er vi nødt til å bekymre oss over matsituasjonen. Det er et faktum at kunstgjødsel øker avlingene. Kanskje er tiden inne for å legge om til et mer intensivt jordbruk?»

Chettri vil ikke utelukke at Bhutan en dag kan nå målet om å bli verdens første heløkologiske nasjon:

«Visjonen er der, og vi strekker oss mot den. Men er det egentlig et mål å oppfylle alle visjoner ett hundre prosent?»

Bruker kunstgjødsel. Selv om flere nå tar høyere utdannelse og drømmer om en jobb i statsadministrasjonen, er de fleste bhutanere fremdeles bønder. I Phobjika-dalen dypt inne i landet møter vi 61 år gamle Sangay Dem. Hun er i full gang med å lage den tradisjonelle, bhutanske vinen «ara», og snakker ivrig i vei mens hun håndterer de rykende kasserollene:

«Vi fikk elektrisitet for to år siden, og da ble livet mitt helt forandret», forteller hun opprømt. «Nå kan jeg arbeide i ordentlig lys og se på TV! Hver gang det er nyheter, slipper jeg alt jeg har i hendene for å få med meg sendingen.»

Phobjika-dalen er det foretrukne overvintringsstedet for den sjeldne svarthalstranen. Som ledd i målsetningen om å bevare landets biodiversitet, besluttet myndighetene å føre elektrisiteten til innbyggerne i dalen via underjordiske kabler for ikke å utsette fuglene for unødvendig fare. Arbeidet har vært både dyrt og tidkrevende, og enkelte av gårdene har ennå ikke fått strøm.

Som de fleste andre i dalen er Dem og familien hennes selvforsynte med melkeprodukter, grønsaker og hvete. I tillegg dyrker de poteter som de eksporterer til India. Og som alle de andre bøndene jeg møter i Bhutan, har Dem og familien hennes gått over til å bruke den nitrogenholdige kunstgjødselen urea de siste årene.

«Vi bruker urea i potetåkeren for å få større avling», forteller hun. «Men i åkrene hvor vi kun dyrker grønsaker til eget forbruk, bruker vi fremdeles bare naturlig gjødsel», legger hun til. «Grønsakene smaker mye bedre når de er dyrket naturlig, uten kunstgjødsel.»

Har du hørt om myndighetenes plan om å gjøre Bhutan heløkologisk innen 2020?

«Nei, vi kvinner går aldri på landsbymøtene, så det får du spørre mannen min om! Og selv om det hadde vært kvinnenes jobb å gå i møter, ville jeg ikke hatt tid», sier Dem og ler hjertelig. «Det er altfor mye å gjøre her. Jeg jobber fra morgen til kveld. Jeg må være verdens lykkeligste menneske.»

Hun smiler bredt og bøyer seg over de dampende kasserollene igjen.

Fra enevelde til demokrati. Som i de fleste bhutanske hjem var veggene hjemme hos Sangay Dem tapetsert med bilder av kongefamilien. Det bhutanske monarkiet ble innført av britene på begynnelsen av 1900-tallet. Kong Jigme Singye, den fjerde monarken i Wangchuk-dynastiet, abdiserte i 2006. Da hadde han regjert landet i 34 år, helt siden han besteg tronen som 16-åring i 1972.

Det var Singye som utviklet tanken om bruttonasjonallykke, og det sterke fokuset på naturvern og økologisk bærekraft stammer fra ham. Singye overlot tronen til sønnen, Jigme Khesar Namgyel, på én betingelse: at det skulle innføres demokrati i landet.

I 2008 ble det første demokratiske valget avholdt. Bhutan Peace and Prosperity Party vant med overveldende flertall. Landbruksministeren, Pema Gyamtsho, som selv hadde bakgrunn som bonde, videreførte og utviklet kong Singyes økologiske program, og gikk i bresjen for at Bhutan skulle bli verdens første heløkologiske nasjon innen 2020. Etter den såkalte «rupikrisen» i 2011, da Bhutans statsbank gikk tom for valuta grunnet overforbruk, ble myndighetene tvunget til å stramme inn på importen. Krisen banet veien for opposisjonen, og i valget i 2013 halte People’s Democratic Party i land over halvparten av stemmene.

Flere av medlemmene i den nye regjeringen, med statsminister Tshering Tobgay i spissen, skal være kritiske til planen om å gjøre Bhutans landbruk heløkologisk.

Nisjeprodukter. «Problemet med Tobgay er at han er en teknokrat», mener den sveitsiske landbruksspesialisten dr. Hans Rudolf Herren. Herren, som vant Right Livelihood Award i 2013, er en av verdens ledende eksperter på økologisk jordbruk og er leder for Millienniuminstituttet i Washington.

Han var med på å utvikle bruttonasjonallykke-indeksen på 1990-tallet og har derfor god kjennskap til Bhutans målsetning om å bli verdens første heløkologiske nasjon:

«Tobgay er utdannet ingeniør og har ikke nok kunnskap om moderne jordbruksmetoder, som avlingsrotering, effektiv bruk av organisk avfall og målrettet bruk av mek-aniske hjelpemidler.»

Ifølge Herren utøver lobbyister fra kunstgjødselfirmaer og plantevernmiddelprodusenter nå et stort påtrykk på Bhutans myndigheter for å få dem til å gå bort fra visjonen om å bli heløkologiske:

«Mange utviklingsland har gått over til å bruke kunstgjødsel grunnet press fra produsentene», forteller Herren. «På kort sikt blir avlingene større, men kjemikaliene forurenser jorden og grunnvannet.»

Tror du Bhutan vil nå målet om å bli verdens første hel-økologiske nasjon innen 2020?

«Slik utviklingen er i dag, med stadig mer bruk av kunstgjødsel, tror jeg ikke det lenger er realistisk», svarer Herren. «Det er bare fem år til 2020. Det er imidlertid fullt mulig for dem å nå målet innen 2030, dersom bare den politiske viljen er der. Den nye landbruksministeren, Lyonpo Yeshi Dorji, er positivt innstilt til satsningen, og det er lagt planer for å kickstarte prosjektet Organic Bhutan i mange distrikter.» Herren mener at løsningen for Bhutan ligger i nisjeprodukter:

«Jordbruksarealet i Bhutan er så lite at det ikke er realistisk for dem å bli selvforsynt med mat. Det bør de ikke forsøke på en gang. Pr. i dag dyrker de mest ris og mais. Det er ingen spesielt god løsning. I stedet burde de spesialisere seg på grønnsaker og frukter som klimaet og jordsmonnet i Himalaya egner seg spesielt godt for, og eksportere disse. Det er stor interesse for slike nisjeprodukter i for eksempel Japan, Kina og India, samt i vestlige land», sier Herren.

«Med sine unike natur- og kulturrikdommer har Bhutan alle forutsetninger for å lykkes.»