Narendra Modi sier at India nå befinner seg midt i amrit kaal, en gullalder. I løpet av de siste ti årene har statsministerens skryt vist seg å være populært blant velgerne. Og skrytet har bare økt i omfang ettersom han søker regjeringsmakt for en tredje periode i valget som avholdes 19. april til 1. juni. Men er det samsvar mellom hans regjeringstid og retorikken?

Indias usammenhengende statistikker gjør det vanskelig å vurdere merittene hans. Ved å bruke tilgjengelige kilder har imidlertid The Economist laget ti diagrammer for å vise hvordan Modi og hans parti Bharatiya Janata Party (BJP) har prestert sammenlignet med tiåret før, da Kongresspartiet hadde makten.

Start med økonomien

Modi knytter regelmessig Indias stilling i verden til landets økonomiske resultater. I så måte har han mye å skryte av. India er en av de raskest voksende store økonomiene i verden.

Landet blomstrer når man ser på dets andel av global produksjon (se figur 1).

Landets brutto nasjonalprodukt (BNP pr. person, justert for kjøpekraft) har årlig vokst med et gjennomsnitt på 4,3 prosent under Modi, lavere enn de 6,2 prosentene under hans forgjenger, Manmohan Singh, selv om dette gapet delvis gjenspeiler effekten av pandemien.

Et av Modis store løfter har vært å industrialisere India og skape jobber som er bedre betalt. Men arbeidsledigheten er knapt endret i løpet av hans to perioder. (Den var på 8 prosent ved slutten av Singhs tiår sammenlignet med 7,3 prosent i 2022.)

Tallene er dårligere for dem mellom 15 og 24 år, hvorav mange mangler den kompetansen Indias arbeidsmarked etterspør (mer om det nedenfor). Ungdomsledig-heten økte fra 14 prosent til 22 prosent under Singh og er ikke blitt mye bedre siden (se figur 2).

Økonomien på landsbygda er enormt viktig for India, siden mer enn 40 prosent av den indiske arbeidsstyrken jobber på gårder. Indias regjering samler derfor regelmessig inn data om lønnsnivået på landsbygda. Justert for inflasjon har bøndenes lønninger knapt steget det siste tiåret. I 2004–05 tjente den gjennomsnittlige jordbruksarbeideren 3 dollar pr. dag, justert for inflasjon. Det økte til 4,80 dollar da Modi tok over, og har siden ligget på samme nivå. Det skyldes til dels at inflasjonen økte under pandemien, men den største faktoren er trolig svak økonomisk vekst på landsbygda.

Når man skal bedømme økonomisk fremgang, er det én målestokk som er viktigere enn de fleste andre i India: hvor mange mennesker som er blitt løftet ut av fattigdom. Å måle det er også vanskelig. (Et generelt fattigdomstall er ikke blitt publisert siden 2011.)

Mange samfunnsvitere bruker i stedet FNs Multidimensional Poverty Index, som benytter ti ulike parametere, fra ernæring til sanitærforhold, til å regne ut fattigdomsnivået på. I 2005 ble rundt 55 prosent av inderne ansett som fattige ifølge denne målemetoden. Et tiår senere var andelen halvert, til 28 prosent. Den er nå på 16 prosent.

Situasjonen for Indias fattige har fortsatt å forbedre seg, takket være BNP-vekst og velferdsutgifter.

Mange av disse velferdsutgiftene har kommet i form av subsidier. Disse har skutt i været siden pandemien, da regjer-ingen satte i gang et matvareprogram for å hjelpe mennesker gjennom harde nedstengninger. Til tross for kampanjer for å stramme inn utgiftene til statlige subsidier fra 2014, har Modi omfavnet dem.

Han har innført nye velferdsordninger og digital utbetaling av enkelte stønader. Han har imidlertid også sørget for å ta æren for dem – og en rekke ordninger er blitt endret eller omdøpt så de nå inkluderer navnet hans.

Den sjette grafen handler om infrastruktur. Mellom 2014 og 2023 ble ut-giftene til transport mer enn tredoblet i andel av BNP. Det har bidratt til å fikse mange av Indias humpete veier og skranglete jernbaner.

Denne pengebruken har ikke vært begrenset til fysiske oppgraderinger. Modis regjering har også investert i digital infrastruktur for å forbedre den økonomiske inkluderingen. Rundt fire av fem indere har nå en bankkonto, ifølge Verdensbanken. Dette har forbedret effektiviteten på velferdsprogrammene og redusert korrupsjonen.

I tiåret frem til 2014 kom omtrent 13 prosent av elektrisiteten produsert i India fra fornybare kilder – en andel som siden har økt til 23 prosent. Modi håper at en investering i ren energi og billig kraft kan bidra til å trekke produksjonskjeder fra Kina til India.

Regjeringen har satt et mål om å generere 500 GW fra fornybare kilder, tilsvarende halvparten av den anslåtte totale kapasiteten, innen 2030. Kull er fortsatt en viktig del av energimiksen, spesielt i fattige delstater som er sterkt avhengige av kullinntekter.

Skitten kraft forklarer en del av Indias forurensningsproblem. Mange av landets byer er blant de mest forurensede i verden. Andelen mennesker som dør på grunn av den giftige luften, har knapt endret seg på mer enn to tiår, selv om andre land har klart å få bukt med problemet (se figur 8).

Forsøk på å redusere luftforurensningen er blitt hindret av dårlig regjeringspolitikk og strid mellom regionale og sentrale myndigheter om hvem som har ansvaret.

Et annet vanskelig problem er utdanning (se figur 9).

I dag går nesten alle indiske barn på skolen. Problemet er at de ikke ser ut til å lære så mye. Ifølge data fra Pratham, en frivillig organisasjon, kan bare 43 prosent av elevene i femte klasse (10–11 år) på landsbygda lese en tekst beregnet for andre klasse (7–8 år). I 2005 var andelen 53 prosent. Tallet ble ikke mye bedre i løpet av Singhs regjerings-periode; prosentandelen har sunket raskere under Modi.

De pandemirelaterte nedstengningene spiller en viktig rolle i dette. Men mye av problemet ligger i pedagogikk og dårlig styring. Lærere møter ofte ikke opp til timen. De som gjør det, må forholde seg til en rigid læreplan som er uegnet for mange barn, spesielt førstegenerasjonselever (barn med foreldre som ikke har gått på skole).

Globalt skryter Modi ofte av Indias «urokkelige tillit til demokratiet». På hjemmebane er denne tilliten imidlertid i ferd med å erodere under hans hindunasjonalistiske prosjekt og sterke ledelsesstil. Det har oppmuntret radikale og gitt mindre rom for dissens. Minoriteter – spesielt muslimer – er blitt trakassert og angrepet. Det samme er aktivister, presse og politikere i opposisjonen.

Alt dette gjenspeiles i globale demokratimålinger. Forskere ved tankesmien V-Dem anslår at Indias demokrati var betydelig sunnere enn det globale gjennomsnittet i 2014.

I dag er ikke India bedre enn gjennomsnittet (se figur 10).

Modis nye India er kanskje rikere, men det er også mer autoritært.

Til sammen gir disse grafene et blandet bilde. Når det gjelder for eksempel økonomisk vekst og fattigdom, har India fortsatt å gjøre solide fremskritt. På andre områder, for eksempel infrastruktur, har BJP varslet raskere endring. Utdanning, arbeidsledighet og forurensning er fremdeles store problemområder.

Det er ikke helt amrit kaal likevel.

Publisert i The Economist 26. januar 2024.