Tøffe forhandlinger med Kina

Kinas rolle i Ukraina-krigen er komplisert. Fra første stund har Kina manet til forhandlinger, våpenhvile og en avslutning av krigen, og de har avslått russiske forespørsler om våpenkjøp. Samtidig har Kina avstått fra å stemme i alle saker som har med Ukraina-krigen å gjøre i FN, og i kinesiske medier får USA og Nato mye av skylden for krigen.

Kinesiske myndigheter har voktet seg vel for å bryte de økonomiske sanksjonene mot Russland. USA og EU er tross alt det viktigste markedet for kinesiske varer. Sam-tidig har handelen mellom Kina og Russland økt med over 30 prosent hittil i år. Kineserne kjøper nå russisk olje, gass og kull på billigsalg fra et presset Moskva, hvilket bidrar til å holde inflasjonen i Kina på et akseptabelt nivå.

Under toppmøtet mellom president Xi og president Putin i Samarkand i Usbekistan i midten av september, klaget Putin over at kineserne var tøffe forhandlere. På grunn av sanksjonene fra Vesten har russerne usedvanlig dårlige forhandlingskort på hånden.

Mens Kreml har forsøkt å presse EU til å betale for gass i russiske rubler, foregår stadig mer av handelen mellom Russland og Kina nå i kinesisk valuta.

Vennskapets grenser

For fire år siden forærte Xi Jinping Kinas aller første vennskapsmedalje til sin «beste og nærmeste venn», Vladimir Putin. Perlevennene har også feiret bursdager sammen – da Putin fylte 61, overrakte Xi ham personlig bursdagskaken.

To uker før invasjonen av Ukraina omtalte de to mektige statslederne vennskapet mellom Kina og Russland som «grenseløst».

Etter at Russland gikk til krig mot Ukraina, er dette grenseløse vennskapet satt på prøve. Da Putin nylig fylte 70 år, nøyde Xi seg med å sende telegram. Stormaktspolitikk handler først og fremst om nettopp storhet og makt.

Da Kina lå med brukket rygg under opiumskrigene på midten av 1800-tallet, benyttet den russiske tsaren anledningen til å presse den svekkede kinesiske keiseren til å skrive under på to grensetraktater som med noen pennestrøk gjorde det russiske imperiet én million kvadratkilometer større. «De ulikeverdige traktatene» er disse kjent som i Kina.

Nå er det Moskva som er presset, og Beijing kjenner selvfølgelig sin besøkelsestid. Ikke bare presser Kina ned prisene på russisk energi, landet er også i ferd med å overta førersetet i de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia.

Turen til Sentral-Asia i september var Xis første utenlandsreise etter pandemien. Før han satte seg på flyet til Samarkand for å møte sin «nærmeste venn Putin», gikk turen til nabolandet Kasakhstan.

Kasakhstans nye bestevenn

Nest etter grensen mellom USA og Canada er grensen mellom Kasakhstan og Russland verdens lengste grense mellom to land. Med sin enorme størrelse utgjør Kasakhstan alene over halvparten av territoriet Moskva «mistet» da Sovjetunionen gikk i oppløsning i 1991.

Dette gigantiske landet er imidlertid svært tynt befolket. Den samlede befolkningen er på rundt 19 millioner. Omkring en femtedel av innbyggerne er dessuten etniske russere, og flertallet av disse bor nær grensen til Russland.

For kasakhstanske myndigheter har det vært en vanskelig balansegang å unngå å vekke Kremls vrede og samtidig hevde sin egen uavhengighet. Kasakhstan har vært Russlands lojale bestevenn – nødt og tvunget. For hva om Kasakhstan ble neste land ut, etter Ukraina?

Etter det kinesiske statsbesøket i Kasakhstan i september er sjansen for at dette vil skje, lik null. I en usedvanlig klar og tydelig uttalelse lovet president Xi at Kina vil beskytte Kasakhstans «uavhengighet, suverenitet og territoriale integritet».

Dette kan ikke tolkes som annet enn en advarsel til Putin. Kasakhstan har fått seg en ny og enda mektigere bestevenn.

Fyller maktvakuum

Toppmøtet i Samarkand ble overskygget av blodsutgytelser i tidligere sovjetrepublikker. I utbryterrepublikken Nagorno-Karabakh brøt det ut harde kamper mellom Aserbajdsjan og Armenia. Kampene, som var de voldsomste på to år, kostet over hundre mennesker livet.

Etter krigen i 2020 har Russland hatt fredsbevarende styrker på plass i regionen, men mange av disse er nå sendt til Ukraina. Også på grensen mellom Tadsjikistan og Kirgisistan brøt det ut kamper, og også her kostet uroen over hundre menneskeliv.

De etniske konfliktene i Kaukasus og Sentral-Asia er blant de tikkende bombene Sovjetunionen etterlot seg, godt hjulpet av de intrikate grensene som ble tegnet opp under Stalin.

Da disse grensene i 1991 skulle danne utgangspunktet for uavhengige nasjonalstater, ble det bråk. Mange av krigene og konfliktene som fulgte i Sovjetunionens kjølvann, har aldri funnet noen permanent løsning, derfor blusser de opp igjen med ujevne mellomrom.

Tradisjonelt har Russland trofast troppet opp som fredsforhandler under disse konfliktene, og har ofte sjenerøst stilt soldater til disposisjon. Nå er disse opptatt på annet hold, og dermed kan Kina få en helt ny rolle i Sentral-Asia.

Allerede i fjor høst inngikk Kina en avtale om å opprette og finansiere en militærbase i Tadsjikistan. Det blir neppe den siste. Kina arbeider også for å utvikle den sentralasiatiske infrastrukturen. Under møtet i Samarkand underskrev Kina, Kirgisistan og Usbekistan en avtale om å bygge ny jernbaneforbindelse til Europa.

Denne ruten vil forkorte reisetiden betraktelig og dessuten helt omgå sanksjonsrammede Russland. I tillegg bugner de tidligere sovjetstatene i Sentral-Asia av olje, gass, verdifulle mineraler og vann – ressurser det folkerike Kina vil trenge mer av i årene som kommer.

En ny verdensorden

Tidligere denne måneden snakket Putin varmt om nødvendigheten av å utvikle en ny, multipolar verdensorden. Den nye verdensordenen er allerede underveis, men med Russland som en stadig mindre pol.

Apropos pol: Nordpolen smelter i et faretruende raskt tempo. Under den smeltende isen skjuler en femtedel av klodens olje- og gassressurser seg, i tillegg til svært tidsbesparende sjøruter.

Konsekvensene av denne økologiske katastrofen kan dermed, paradoksalt nok, bli en gullgruve for alle arktiske stater, også for Norge. Fremtidens territorialkamp kommer med stor sannsynlighet til å handle om nordområdene. Russland har allerede gjort krav på 1,2 millioner kvadratkilometer i Arktis.

Også Kina har ambisjoner om å bli en mektig arktisk stat innen 2030. Riktignok grenser ikke Kina til Arktis, men det gjør til gjengjeld Russland.

Med Putin i førersetet er Russland i ferd med å gjøre seg selv til en uregjerlig, kinesisk vasallstat.