«Etter å ha klatret opp, ble grekerne innlosjert i en rekke landsbyer, som hadde en overflod av forsyninger. For det meste var det ikke noe her de syntes var merkelig, men bisvermene i nabolaget var tallrike. Og soldatene som spiste av honningen, gikk fra forstanden og led av oppkast og diaré, og ingen av dem kunne stå på bena. De som hadde spist lite, var som overmåte fulle mennesker, mens de som hadde spist mye, virket som gale eller til og med, i noen tilfeller, døende menn.»Xenophon, «De ti tusens marsj», 370 f.Kr.
Trabzon, Anatolia, Tyrkia
Hadde Özcan Demirag vært der da Xenophons soldater vendte tilbake fra sin ekspedisjon til Persia, ville han kunnet fortelle dem hva de måtte gjøre når de hadde svelget honningen.
«Lukk øynene, sitt stille. Hodet ditt er klart, men verden begynner å snurre rundt. Det er veldig viktig at du ikke beveger deg, fordi hvis du gjør det, vil hjertet ditt løpe av gårde, og du kan besvime.»
Som birøkter ved kysten av Svartehavet øst i Tyrkia, er Demirag kjent med symptomene disse soldatene opplevde for 2400 år siden. Det meste av honningen fra kubene hans er helt harmløs, men han må være forsiktig, spesielt i begynnelsen av sesongen.
De første honningtavlene har tar ut av bikubene, tester han: Mens han sitter helt stille, smaker han forsiktig på honningen og venter til han kjenner noe.
Tyrkia er verdens nest største honningprodusent, etter Kina. Øst-Anatolia og den nordlige kysten ved Svartehavet høster den beste honningen. Det var her sultanen i Det osmanske riket fikk honningen sin fra.
Men denne berømte honningen kommer med en viss risiko. Bisvermene forlater kubene om våren akkurat da de ulike artene av rododendron i fjellene ved kysten blomstrer.
Både den lillafargede vanlige rododendroen (Rhododendron ponticum) og den gulblomstrede asaleaen (Rhododendron luteum) produserer giftig nektar, og den gule er spesielt farlig.
Ettersom regn hindrer biene i å fly og vasker nektaren ut av blomstene, er det tørt vårvær som gjør at honningen blir giftig. På solrike, varme vårdager flyr biene – som er immune mot giftstoffene – ned til rododendronplantene i store svermer og tar den giftige nektaren med seg tilbake til kubene.
Avhengig av været og blomstringstiden for andre planter inneholder sesongens første asaleaer en varierende mengde grayanotoxin, som giften fra rododendronen kalles. Sannsynligheten for at honningen er giftig, er lav, men honningen som høstes om våren, utgjør likevel en risiko. Selv bjørnene som holder til i regionen, er kjent med fenomenet.
«Bjørnene som har spist den, legger seg vanligvis ned i en fjellsprekk og venter på at effekten skal avta», sier Demirag.
De fleste birøkterne lar med vilje honningtavlene fra våren stå igjen i kubene som mat til biene, eller de blander vårhonningen med den de høster senere for å redusere nivået av grayanotoxin.
Men det gjør ikke Demirag. Han leter aktivt etter Deli bal, galskapens honning.
Biologisk våpen
Om honningen var lagt ut med vilje langs ruten til Xenophons tropper som et forsøk på å forsinke dem, vil vi aldri få vite. Tre hundre år senere, i det første århundret f.Kr., finnes det imidlertid bevis for falskt spill. Troppene til den berømte romerske generalen Pompeius snublet over krukker med honning da de var på marsj. Krukkene ble satt ut etter ordre fra kong Mithridates av Pontus for å lure romerne til å spise galskapens honning. Ifølge den romerske historikeren Strabo ble de hjelpeløse romerske soldatene slaktet ned så snart de var blitt beruset.
Ifølge en bysantinsk historiker ble det samme trikset brukt tusen år senere av Olga av Kyiv. Regenten i Kyiv Rus, staten som ble grunnlagt av skandinaver og som er forløperen til både Russland og Ukraina, tok hevn på en nabostamme som hadde tatt livet av hennes mann, prins Igor. Olga inviterte disse drevljanerne til å sørge over tapet av hennes mann med seg, i et ritual som innebar å drikke store mengder honningmjød. Så fort drevljanerne var be-ruset, beordret hun sine tilhengere til å drepe ikke færre enn 5000 av dem.
Det er en skadelig substans, man kan ikke nekte for det. Men i likhet med nesten alle andre former for gift har denne honningen også noen positive effekter når den inntas i små mengder.
Afrodisiakum
Sommeren 2008 ble et par kjørt i hui og hast til Trabzon sykehus hvor de ble diagnostisert med grayanotoxin-forgiftning. De hadde begge ekstremt lavt blodtrykk og knapt merkbare hjerteslag, som først normaliserte seg etter at de fikk atropin.
Men hvorfor er det noen som risikerer hjertearytmi for en smak av honning? Lege Abdülkadir Gündüz ved Trabzon sykehus vokste opp ved familiens gård i fjellene. Siden nesten alle lokale gårder har bier, lærte han allerede i ung alder om hvor farlig honningen kunne være. Og han er ikke fremmed for dens nytelse heller – Deli bal er et afrodisiakum.
«Hos rotter ser man et økt nivå av testosteron etter at de spiser honningen. Og den samme effekten ser man hos mennesker», forklarer han.
I små mengder fungerer denne honningen som en slags fortidens Viagra – men ordet ‘små’ må understrekes her. I stedet for anbefalingen om én teskje hadde det uheldige paret tatt et par spiseskjeer av det klissete stoffet – noe som er en ekstremt farlig mengde.
«Det er ikke registrert noen dødsfall fra grayanotoxin-forgiftning, men jeg mistenker at den typen dødsfall kan ha blitt registrert som hjertestans eller hjerteinfarkt», sier Gunduz.
I 2014 ble nesten halvparten av de snaut 1000 innbyggerne i landsbyen Camili innlagt på sykehus på grunn av en spesielt giftig honning. Det hadde vært en veldig varm vår.
I tillegg til å fungere som afrodisiakum er honningen også egnet til annen medisinsk bruk. Den er en naturlig blodtrykksmedisin. Pasienter med høyt blodtrykk er blant Demirags lojale kunder.
Ved Trabzon sykehus studerer plastikkirurg Orden Gülbin bruken av Deli bal til leging av sår. Ifølge hennes resultater gjør peroksidinnholdet, i tillegg til andre ingredienser, at honningen er et like effektivt desinfeksjonsmiddel som det legemiddelet som brukes for øyeblikket.
Under disk
I tillegg til å bli brukt som våpen og medisin er Deli bal også et hallusinogen. Historiker og ekspert på antikkens vitenskap, Adrienne Mayor ved Stanford University, spekulerer over om transene til Pythia i det berømte greske orakelet i Delfi skyldtes giftig honning. Romerske skribenter hevdet at det var Pythias tygging av laurbærblader som førte til en transe, men den forklaringen virker mindre sannsynlig.
«Nøkkelen ligger kanskje i Homers ‘Hymne til Hermes’ (...). Den beskriver mystiske bie-orakler eller melissai, unge kvinner som avslørte fremtiden mens de var under påvirkning av fersk honning som gjorde dem ‘gale’.»
En ting er sikkert, og det er at romerne i høyeste grad var klar over effektene, og at honningen fra Svartehavsregionen var svært ettertraktet. Romernes tidlige beskrivelser av de hallusinogene egenskapene ble for-tolket som enkle tilfeller av grådighet og overforbruk. Det var få nedtegninger om dette etter Romerrikets fall.
Dermed var oppfatningen av honningens virkninger uforandret frem til 1700-tallet. Da dukket honningen opp i Frankrike som miel fou, som franskmenn tilsatte i drinkene sine for å oppnå en rus.
Det er fremdeles stor etterspørsel etter denne honningen. Deli bal koster nesten 50 euro pr. kilo. Det er dyrt også i sammenligning med vanlig honning fra denne regionen, som koster rundt 35 euro pr. kilo.
Galskapens honning som høstes fra spesielle kuber, kan kjøpes i løsvekt fra kanner som oppbevares i hemmelighet under disk i ulike butikker.
Hvis birøkterne hadde fått det som de ønsket, ville imidlertid Deli bal bli solgt som en lovlig, vanlig medisin.