De største slag gjenstår. Da han ble innsatt som president, erklærte Moon Jae-in at han skulle reformere de såkalte «chaebol», familiestyrte konglomerater som er altoppslukende giganter i Sør-Koreas økonomi, og som har vært med på å forme landet på godt og vondt. Ett år senere har Moon allerede vunnet noen viktige slag, men de største gjenstår.
På Sør-Koreas Liberation Day 15. august kommer chaebol-lederes enorme innflytelse over Sør-Koreas økonomi tydelig til syne. Denne da-gen har nemlig presidenten hatt for vane å benåde et utvalg prominente lovbrytere, som i 2008 da to ledere i næringslivets toppsjikt, gikk fri. Hanwha-sjef Kim Seung-yeon – dømt for bortføring og vold, og SK Group-sjef Chey Tae-won – dømt for regnskapsfusk med én milliard dollar, ble begge benådet av daværende president Lee Myung-bak.
| Ordforklaring |
* Chaebol(Direkte oversatt på koreansk: rikdomsklikk) antas å ha blitt influert av Japans zaibatsus – som har lik betydning og skrives med tilsvarende kinesiske tegn. Chaebol brukes i dag som benevnelse for de sørkoreanske industrikonglomerater – som regel familiestyrte. Chaebol ble en effektiv måte å ta del i Koreas økonomiske utvikling etter militærkuppet i 1961 da det ble innført et moderniseringsinitiativ basert på en «styrt kapitalisme», der myndighetene håndplukket utvalgte selskaper til å ta hånd om store prestisjeprosjekter for landet, ofte finansiert med statsstøttede lån. I dag passer 45 konglomerater til den tradisjonelle beskrivelsen av chaebol. Fem selskaper utgjør halvparten av den koreanske børsindeksen: Samsung, Hyundai, LG, SK og Hanwha, med Samsung som det desidert største (30 prosent).
|
Kanskje trodde Samsungs fungerende toppsjef Lee Jae-yong at han skulle få samme behandling 15. august 2017. Lee var tiltalt for bestikkelser og underslag i forbindelse med korrupsjonsskandalen som resulterte i at president Park Geun-hye ble avsatt i mars 2017. Noen hjelpende hånd fra Moon Jae-in fikk Lee aldri. I sin første tale til nasjonalforsamlingen etter innsettelsen erklærte Moon at «Under Moon Jae-in-administrasjonen vil forbindelsene mellom politikk og forretninger forsvinne … Jeg skal lede reformasjonen av chaebol».
I slutten av august 2017 ble Lee Jae-yong dømt til fem års fengsel. Han anket, og i februar i år ble han dømt til betinget fengsel i to og et halvt år med en prøvetid på fire år, og gikk fri på dagen.
«Vi har en ny president, men Samsung-republikken lever videre», uttalte Kwon Young-june, professor ved Kyung Hee University i Seoul, til Bloomberg.
Kilde til nasjonal stolthet. En gang i tiden var de familiestyrte konglomeratene en stor kilde til nasjonal stolthet. På 1950-tallet fikk de drahjelp av president Syngman Rhee, som blokkerte importen av tilsvarende produkter som de sørkoreanske selskaper produserte. Park Chung-hee, militærdiktatoren som styrte Sør-Korea fra 1961 til 1979, fulgte samme kurs som Syngman Rhee, men instruerte også konglomeratene til å begynne med eksport av varer. Selskapene måtte effektiviseres.
Fokuset på eksport førte til en enorm vekst i Sør-Koreas økonomi. I 1964 eksporterte landet varer for 100 millioner dollar. I 1977 hadde summen steget til 10 milliarder dollar. Sør-Korea reiste seg fra de katastrofale ødeleggelsene etter den tre år lange Koreakrigen, som etterlot en tredjedel av landets innbyggere uten tak over hodet, og ble en tigerøkonomi. Samtidig oppsto et avhengighetsforhold mellom den økonomiske og den politiske eliten i landet. Selskapene som mottok billige lån fra myndighetene for å kunne utvide sin virksomhet, betalte opp mot 10 prosent av lånene i bestikkelser, men så lenge vanlige sørkoreanere ble løftet ut av fattigdom, var det lett å se en annen vei.
Høy ungdomsledighet og lav fødselsrate. Nå har folket snudd. Konglomeratene har tilnærmet monopol på de klokeste hodene i landet, og stopper de mindre selskapene, som ofte også er deres leverandører, fra å konkurrere med dem. Noen sørkoreanere mener konglomeratene er ansvarlige for økte inntektsforskjeller på grunn av grepet de har om sine leverandører. Forbrukerne lider også. I 2010 ble det avdekket 3500 tilfeller av prissamarbeid.
I «Korea: The Impossible Country», tegner forfatter Daniel Tudor et bilde av konglomeratene som trær som er blitt så store at de stenger alt lyset ute fra skogbunnen, så ingenting kan vokse der.
De unge i Sør-Korea rammes særlig hardt. De kjemper om en liten gruppe eksklusive jobber i konglomeratene og må ellers ta til takke med dårligere betalte jobber i mindre selskaper. I mange tilfeller finner de ikke jobber i det hele tatt. Ungdomsledigheten er på nærmere 10 prosent. I et land som har en av verdens aller laveste fødselsrater og som opplever en eldrebølge, er det viktig å forbedre livssituasjonen til unge sørkoreanere.
«Det er sjokkerende at den sykelige sammensvergelsen mellom politikk og næringsliv mellom Koreas mektigste person, presidenten, og et konglomerat, ikke er et tilbakelagt stadium, men fortsatt pågår. Det kommer til å bli vanskelig å komme seg på beina etter dette tillitsbruddet.» Dommer Kim Jin-dong etter domfellelsen av Samsung-arvingen og de facto toppsjef Lee Jae-Yong, 25. august 2017. (Bloomberg)
«Chaebol-skarpskytteren». President Moon Jae-in fikk i 2017 Kim Sang-jo, som går under kallenavnet «Chaebol-skarpskytteren», ansatt som ny formann i Korea Fair Trade Commission (KFTC). Han har i mange år vært en forkjemper for å redusere konglomeratenes makt, og hadde en klar beskjed til dem før han tok fatt på jobben:
«Ikke begå lovbrudd. Reformene har to mål. Det ene er å forhindre den store konsentrasjonen av økonomisk makt, og den andre er å forbedre eierskapsstrukturene».
Kompliserte eierskapsstrukturer og ulike finurlige løsninger har latt familiene som grunnla konglomeratene beholde sin velstand og innflytelse. De nye tiltakene har som mål å gi mer makt til minoritetseiere og institusjonelle aksjonærer for å gjøre dem i stand til å presse gjennom tiltak som setter en stopper for at alt kun tjener interessene til de styrtrike familiene som står bak de mektige konglomeratene.
Ved å ha kontroll med styringen av KFTC, vil Sør-Koreas president gi kommisjonen bedre forutsetninger for å etterforske konglomeratene, i håp om å avdekke eventuelle urettferdige avtaler og begrense deres økonomiske makt.
Har kommet presidenten i møte. Noe av utfordringen til Moon Jae-in er at han er avhengig av støtte fra andre partier for å få gjennomført alle sine forslag til reformer. Konglomeratene kunne derfor ha sittet stille i båten og observert hvordan situasjonen utviklet seg, før de bestemte seg for hvordan de ville håndtere Moons reformkrav. Den strategien har de valgt ikke å benytte seg av.
Konglomeratene har nemlig delvis svart på tiltale. Noen av dem, som LG og Lotte, har endret selskapsstruktur og blitt holdingselskaper, men de to største gruppene, Samsung og Hyundai, har ignorert ønsket om mer transparente eierskapsstrukturer. Andre har satt av midler til å støtte leverandører og underleverandører, mens noen betaler ut rekordutbytte til tidligere forsømte aksjeeiere. Spørsmålet er om konglomeratene har gjort dette for å skape reelle endringer, eller om de bare forsøker å lette på trykket som nå kommer fra Moon.
For skal man skape reelle endringer i Sør-Korea, må landet gi unge sørkoreanere troen tilbake på at det er mulig å skape egne selskaper som ikke vil bli spist opp av de familiestyrte imperiene, og at deres fremtid ikke er uløselig knyttet til hvordan konglomeratene forholder seg til resten av landets økonomi, slik Daniel Tudor skriver i «Korea: The Impossible Country». Myndighetene må vise dem at det finnes andre reelle alternativer enn å kjempe om de mest prestisjefylte jobbene hos konglomeratene. Spørsmålet er om konglomeratene vil være villige til å gi fra seg noe av sin enorme markedsmakt.
Enn så lenge leder alle veier i Sør-Korea til chaebol.