Aberdeen, Sierra Leone. I desember 2013 startet ebolaepidemien i det stille, en toåring fra Guinea ble syk og døde. Bare guttens far overlevde av familien på fem, men først i mars 2014 ble det klart at gutten hadde hatt ebola. Viruset hadde dukket opp på et uventet sted, og nabolandene Liberia og Sierra Leone ble raskt rammet.

Sierra Leone har alle kjennetegn på den nådeløse betegnelsen failing state: 11 år med brutal borgerkrig, godt fyrt opp av store diamantressurser, tok slutt i 2002. Diamantene merker statsøkonomien lite til. Korrupsjonen er endeløs og fattigdommen enorm. Levekårsindeksen er nær bunnpunktet, og barnedødeligheten er nest høyest i verden. Men de siste årene har gitt noen lyspunkter, fred og en viss økonomisk vekst.

Så kom ebola.

Ingen kjærlighet i ebolaens tid. Da utbruddet tok av for fullt, ble det raskt klart at helsedepartementet var sjanseløst. Forsvaret overtok styringen. Soldater ble satt til å håndheve massive kontrolltiltak som reiserestriksjoner, veisperringer og forbud mot folkeansamlinger.

Alle skoler og universitet ble stengt. Mange lærere ble satt til å jobbe med ebola, og flere skoler ble omgjort til behandlingssentre. Markeder ble tomme, handel stoppet opp, og levebrødet forsvant.

Neste offer for ebola er gjerne de som tar seg av de syke – omsorg og nærhet straffer seg. I Sierra Leone ble håndhilsning og fysisk kontakt frarådet; det var ingen plass for kjærlighet i ebolaens tid.

Stengte sykehus. Snart var sykehusene fulle av ebolapasienter. Andre pasienter ble smittet. Det samme skjedde med hundrevis av helsearbeidere: Sykehusene ble smittespredere, og de fleste måtte stenge. Leger og sykepleiere ble utplassert på ebolasentre med ekstrem smittebeskyttelse, men kapasiteten var langt på etterskudd.

Kjernetroppen i responsen har hele tiden vært lokalt ansatte, og Leger uten Grenser var også raskt på plass. Sent høsten 2014 kom også andre frivillige organisasjoner, FN-organer og delegasjoner fra alle verdenshjørner i gang. Verdens helseorga-nisasjon (WHO) har fått kraftig kritikk for sin treghet, og kritikken rammer de fleste aktører i global helse. Først da ebola hadde krevd et tusentall liv og dukket opp i stadig flere land, gikk alarmen.

Stengte sykehus hadde sin pris: Fødende kvinner fikk ingen hjelp. Malaria, lungebetennelser og trafikkulykker tok ingen pause. Barnesykehuset i hovedstaden Freetown holdt stengt i flere uker. Tre barneleger ble til to – én døde i november, smittet av ebola på jobb. Barnedødeligheten økte med minst 20 prosent, tilsvarende 8–9000 barn. Men bare en tiendedel skyldtes ebola. 

Viruset reiser. De kjente, store epidemiene – svartedauden, kolera, influensa og hiv – er en studie i migrasjon: Smittespredningen følger transportårer. Tidligere var ebola kontrollerbart, avgrenset til avsidesliggende landsbyer i Sentral-Afrika. Utbruddene ble kontrollert ved å isolere de syke og unngå transport.

Da utbruddet tok av i Guinea, reiste syke over grensen til Sierra Leone for å få hjelp hos en kjent healer. Hun ble selv syk og smittet andre som søkte hjelp. Begravelsen av den berømte healeren var godt besøkt, og etter tradisjonen ble liket vasket og kysset for å vise respekt. Hundrevis av nye tilfeller oppsto. Epidemien fikk en brå start i et nytt land.

Forsøk på å kontrollere transport innenfor de tre rammede landene var lite effektive. Snart hadde viruset reist til hovedstedene i Guinea, Sierra Leone og Liberia. Internasjonale flyruter ble stanset, og flere land nektet adgang for reisende som hadde vært i Vest-Afrika. Nabolandene var i alarmberedskap, men mindre utbrudd i Nigeria, Mali og Senegal ble raskt kontrollert.

Fiskerne i Aberdeen. Tidlig i februar var optimismen stor i Sierra Leone: 500 nye tilfeller i uken hadde falt til 50, ebola var på retur! Presidenten lettet på restriksjonene, «Getting down to zero» var slagordet. Tre fiskere kom tilbake etter to uker på tokt – én kastet opp blod. I Aberdeen, et tettbebodd slumområde i nabolaget til de beste hotellene i hovedstaden Freetown, spredde det seg raskt: 28 ble smittet, halvparten døde. Flere hundre ble satt i karantene, sperringene voktet av soldater, og stemningen var amper.

En butikkeier i Aberdeen ved navn Koroma, kjente symptomene og ante uråd. Hans egen søster var akkurat død av ebola. I stedet for å bli isolert på et sykehus, ble tradisjonell medisin i hjemlandsbyen Rosanda løsningen. Han kom seg ut av karantenen, reiste tre timer i taxi, og oppsøkte flere healere underveis. I landsbyen ble 42 smittet av en døende Koroma. En ny bølge av utbruddet var i gang.

Etter tre uker uten nye tilfeller i Aberdeen, kunne karantenen heves. Fiskebåtene kom på sjøen igjen, og familiene fikk levebrødet tilbake. Men langs kysten ble det meldt om flere tilfeller etter besøk av de tre fiskerne: Ebolaviruset hadde funnet en ny spredningsrute – sjøveien.

Ebola economy. Risikoen med å jobbe med ebola har sin pris: Alle lokalt ansatte i direkte eller indirekte kontakt med ebola får et risikotillegg tilsvarende dobbel lønn. Strømmen av penger gir grobunn for mer av uvesenet Sierra Leone kjenner fra før – korrupsjon.

Flere granskninger er i gang. Katastrofen kan også utnyttes, og penger har forsvunnet på veien. Epidemien har gjort landet mer avhengig av givere enn noen gang. Tilstrømmingen av humanitære organisasjoner og FN-delegasjoner gir jobb til servicenæringene. En hel business av støttefunksjoner har grodd opp: Ebola economy, ifølge generalen som leder ebolaresponsen.  

Livet etter ebola. Nå er utbruddet under kontroll, men fortsatt registreres enkelte tilfeller hver uke. De fleste smittede kommer fra kjente smittekjeder, og i store deler av landet har det stilnet helt. Skolene åpnet igjen i april, sykehusene tar imot sine pasienter. De fleste ebola-klinikkene er stengt, og team av norske og andre utenlandske helsearbeidere er reist hjem.

Men noe er nytt: Alle som kan tenkes å ha ebola, må gjennom en slags kontrollpost der full beskyttelse gjelder helt til ebola er avkreftet. Mange velger å holde seg hjemme når de merker starten på en infeksjonssykdom. Tilliten til helsevesenet er sviktende, malaria og meslinger øker, og langt flere dør av malaria enn av ebola. Et svakt helsesystem har fått en ny utfordring. Det siste året har vist at epidemien kan blusse opp etter en enkelt begravelse på tradisjonelt vis, og stadig oppdages viruset først ved undersøkelse av døde. Flaggermus gir viruset et trygt skjulested, og kan forårsake nye utbrudd.

Forsøk med både nye medisiner og vaksiner er i gang. Forskningen har vært laber frem til den store epidemien: Fattigfolks sykdommer gir lite avkastning for legemiddelindustrien. De neste månedene skal hundretusener tilbys vaksine i et storstilt forsøk, kanskje kan ebola kontrolleres først med effektive vaksiner.

Utfordringene er enorme: Handel og næringsliv er satt tilbake. Samtidig har krise i eksporten av jernmalm rammet hardt. Verdensbanken forventer et fall i økonomien for 2015 på 20 prosent. For en gryende turistindustri er ebola en utrivelig gjest. Én av 20 helsearbeidere er døde; et svekket helsevesen krabber seg frem til startstreken.

Hva skjer når de tre fattige landene ikke lenger truer verdens helse, og Sierra Leone post ebola blir en av de glemte krisene?