Gammel rivalisering. Store områder i Sentral-Afrika er igjen hjemsøkt av vold. Grusomme borgerkriger i Den sentralafrikanske republikk og i Sør-Sudan har kostet tusenvis av mennesker livet – og tvunget nesten to millioner til å flykte fra sine hjem. Frykten for et mulig folkemord i Den sentralafrikanske republikk er blitt tatt opp av det internasjonale samfunn – og Sør-Sudan vekker internasjonal oppmerksomhet i det minste delvis fordi det er Afrikas nyeste uavhengige stat.

Men det er ikke første gang denne regionen er blitt kastet ut i voldshandlinger. Begge land ligger innenfor et større område som i løpet av de siste tiårene har opplevd vesentlig mer vold enn de fleste andre deler av kontinentet.

Det store flertall (godt over 80 prosent) av kontinentets 16 millioner døde i kriger og konflikter i de siste 50 år, skrev seg fra denne sonen – som dekker åtte afrikanske land. Landene i dette området, fra Sudan i nord til Angola i sør, har alle lidd spesielt høye tap i de siste halvt hundre årene. I en eller flere voldelige episoder i denne perioden har hvert av disse landene mistet noe tilsvarende mellom 3 og 7,5 prosent av sitt nåværende befolkningstall. 

Historiske fellesnevnere. Selvsagt har det både i Den sentralafrikanske republikk og i Sør-Sudan (og i tidligere tider saktens også i andre land i dette området) vært særlige lokale problemer, konflikter og drivkrefter. Men det finnes også historiske fellesnevnere som kan bidra til å forklare den spesielt høye graden av instabilitet og vold som har ødelagt så mye av det større landområdet Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan er en del av.

Historisk har en stor del av regionen i mange hundre år vært utsatt for en spesielt høy grad av vold og undertrykkelse – hovedsakelig gjennom to ytre faktorer: slavehandelen (både den arabiske og den transatlantiske) og deretter utplyndringen ved en særlig tyngende form for europeisk kolonialisme (det såkalte «konsesjonssystemet», hvor kolonimakter leiet ut hele områder og deres befolkninger til kommersielle virksomheter som fikk styre og utbytte dem som de fant det for godt).

De områdene som led mest under slavehandelen, var de som av geografiske årsaker var særlig sårbare for slaveekspedisjoner som ble foretatt – ofte av afrikanske statsdannelser – på vegne av arabiske eller europeiske slavehandlere

I mange hundre år var faktisk en av de viktigste «bruddlinjene» for disse slaveekspedisjonene en sentral kulturell og geopolitisk grense som fremdeles løper umiddelbart nord for Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan.

Tusen år med slaveekspedisjoner. Det er langs denne linjen at det ufruktbare, arabiserte nordlige Afrika møter det frodigere, svarte Sentral-Afrika sør for Sahara. Gjennom århundrene har dette møtet hatt en enorm og ofte destabiliserende påvirkning på regionen. 

Den viktigste grunnen til dette er at det arabiserte nord tradisjonelt så på det svarte sør som et område det var legitimt å hente slaver fra – delvis fordi det etter religiøs sedvane ikke var tillatt for muslimer å gjøre andre muslimer til slaver. Faktisk ble det etablert en rekke stater (som nå er forsvunnet) rett nord for denne geopolitiske skillelinjen som hadde slavejakten som sin viktigste økonomiske raison d’être. Dette førte til at anslagsvis åtte til ni millioner svarte afrikanere ble tatt til fange mellom det 9. og det 19. århundret, og brakt i handel nord- og østover til de store slavemarkedene i den arabisk/asiatiske verden.

Det ble etablert en rekke stater (som nå er forsvunnet) rett nord for denne geopolitiske skillelinjen som hadde slavejakten som sin viktigste økonomiske raison d’être.

Det fantes også en tradisjon for lokalt slaveri i regionen. Og fra det 16. til det 19. århundret ble da også minst 11 millioner afrikanere solgt vestover i den transatlantiske slavehandelen

Tusen år med slaveekspedisjoner gjorde både gjerningsmenn og ofre vant til vold som en politisk og sosial realitet. Det er en arv som kan hevdes at fortsetter å hjemsøke regionen i dag. Men hvis slavejegere skulle komme til å gjøre vold og lidelser til en del av livet i regionen, skulle ankomsten av europeiske kolonister i det 19. århundret vise seg som like katastrofal. 

Risikabel bosetting. Fordi Afrika rundt ekvator tradisjonelt hadde vært herjet av malaria, meningitt og gul feber, hadde de europeiske stormaktene større problemer med å bosette dette området med hvite kolonister – som ikke hadde noen immunitet mot tropesykdommer. Delvis som et resultat av dette, tilbød de den eksklusive retten til å utnytte spesifiserte landområder i et kolonialt fenomen som ble kalt «konsesjonssystemet» der private selskaper drevet av et relativt lite antall europeere var rede til å løpe risikoen for å bukke under for sykdommene.

Dette omfattet selve jorden, mineralressurser og alle de innfødte folkeslagene som bodde der. Og for å gjøre disse selskapene i stand til å utnytte sine konsesjoner maksimalt, ble de også ofte gitt administrative fullmakter og friheten til å danne sine egne «væpnede styrker».

Det var en billig form for kolonialisme, for den kostet ikke europeiske skattebetalere en øre. Men den førte til fremveksten av en rekke halvveis selvstendige kommersielle enheter som sto bak noen av historiens grusomste og mest voldelige koloniregimer. Systemet ble startet i Kongo av kong Leopold av Belgia, men ble snart imitert av franskmennene (og andre) i flere av deres afrikanske kolonier.

Konsesjonssystemet og jakten på profitt fra gummi og andre verdifulle ressurser førte til undertrykkelse i industriell skala – tvangsarbeid, henrettelser, pisking og til og med gisseltagning.

Akkurat som under slaveekspedisjonenes tid, ble hele befolkningsgrupper – deriblant folk i det som nå er Den sentralafrikanske republikk – vant til massevold, denne gangen vedvarende snarere enn sporadisk.

Akkurat som under slaveekspedisjonenes tid ble hele befolkningsgrupper – deriblant folk i det som nå er Den sentralafrikanske republikk – vant til massevold, denne gangen vedvarende snarere enn sporadisk.

Hva mer er: Deler av Sentral-Afrika er blitt svekket av økonomisk underutvikling.

Sårbare for nabolandenes krig. Tragisk nok har denne tradisjonen med fattigdom og vold fortsatt, og Den sentralafrikanske republikk og Sør-Sudan har vært herjet av indre konflikter i de senere tiårene.

Den sentralafrikanske republikk vant sin uavhengighet fra Frankrike i 1960, men folket der har likevel fortsatt å lide – ofte som et resultat av den volden som har rystet naboland og nærliggende stater.

I 2001 skapte kongolesiske opprørere ødeleggelser inne i Den sentralafrikanske republikk da en tidligere SAR-regjering ba dem om hjelp til å ta seg av interne politiske problemer. Både regjeringsvennlige og opprørske elementer fra et annet naboland, Tsjad, er tidligere gått inn i republikken i forbindelse med en tsjadisk borgerkrig.I 1983 opprettet sørsudanske opprørere under Sudans langvarige borgerkrig leirer inne i SAR, og i senere tid har væpnede opprørere fra den såkalte Herrens motstandshær i det nordlige Uganda også etablert baser øst i landet.

Fra Sudan er det kommet små hærer av tungt bevæpnede menn som plyndrer Den sentralafrikanske republikk for verdifull bambus (brukt som bygningsmateriale i Sudan) til en verdi av flere millioner britiske pund.

Banditter og organiserte kidnappingsgjenger – mange av dem fra Tsjad, Sudan og Kamerun – har lenge drevet et terrorstyre i den nordlige halvdelen av Den sentralafrikanske 
republikk. Dette har ført til dannelsen av lokale væpnede selvforsvarsgrupper med militær kapasitet til å delta i politiske konflikter. 

Utelukket fra velstand. Dessverre har den svært alvorlige økonomiske situasjonen i Den sentralafrikanske republikk bare bidratt til å gjøre tingene verre. Den ene regjeringen etter den andre har manglet tilstrekkelige ressurser til å belønne dem som brakte dem til makten, kjøpe ut rivaler eller overhodet finansiere hæren ordentlig – med en følge at landet igjen og igjen er blitt kastet ut i instabilitet.

Samtidig er sentrale agenter og hele folkegrupper blitt utelukket fra velstand, hvilket i sin tur gjentatte ganger har bidratt til ytterligere uro. Noe av dette er nå kommet til uttrykk i voldelige sammenstøt mellom kristne og muslimske militsgrupper. I Sør-Sudan døde opp mot to millioner i landets lange kamp for uavhengighet fra Sudan (1955–1972 og 1983–2005).

I en viss forstand var uavhengighetskrigene en moderne gjenspeiling av den eldre konflikten mellom det arabiserte nord og det ikke-muslimske og kulturelt mer svart-afrikanske sør. Men Sør-Sudan er også blitt herjet av interne konflikter mellom stammer – den umiddelbare årsaken til krisen der. Noe av hatet og rivaliseringen mellom stammene har for en stor del sin bakgrunn i kvegtyveriene som er utbredt i området – og hvor drivkraften ofte er bruken av kveg som betaling for brudekjøp. Nå forsøker det internasjonale samfunn fortvilet å stanse kampene i både Sør-Sudan og Den sentralafrikanske republikk.

Men arven etter århundrer av vold og undertrykkelse, ofte frembrakt utenfra, kan på middels til lang sikt gjøre dette til en usedvanlig komplisert og utfordrende oppgave.