Kaya, Burkina Faso. Vi hører om skole-skytinger i USA, men det er i Vest-Afrika man finner verdens mest utsatte skolebarn. Vi besøkte den nordlige delen av Burkina Faso der 200 000 barn står uten skolegang etter at væpnede jihadistgrupper gjorde deres skoler til mål.

Læreren Soumaila Sawadogo glemmer aldri telefonsamtalen fra sin kollega Dienderé Sawadogo om ettermiddagen 5. april i 2019.

– De var nettopp her, nå er de på vei til dere!

Soumaila Sawadogo rakk å løpe ut for å advare elevene som spilte fotball i skolegården like utenfor byen Barsalogho i den nordlige delen av Burkina Faso. Noen minutter senere ble han og hans kolleger omringet av ti maskerte og tungt bevæpnede menn som ankom på motorsykler.

– De sa at de ikke ville drepe oss, men at det fra nå av kun var tillatt å undervise i islamsk lære. Så ga de oss 72 timer på å forlate området om vi ønsket å leve, sier Soumaila Sawadogo.

– De dagene før vi kunne dra derfra er de verste i mitt liv.

Antall internt fordrevne tidoblet på under et år. Soumaila og Dienderé tilhører den nær halve millionen burkinere som det siste året har flyktet fra sine hjem.

Bare i byen Kaya i det sentrale Burkina Faso, der vi treffer begge lærerne, befinner det seg nærmere 50 000 internt fordrevne. De som har flyktet hit, bor hos vertsfamilier som i de fleste tilfeller hadde lite plass fra før. Andre er innkvartert i hus som tidligere sto tomme, der det nå kan bo rundt 40 personer på noen titalls kvadratmeter.

Burkina Faso, et land uten kyst på grensen til ørkenområdet Sahel i Vest-Afrika, har siden selvstendigheten vært forskånet fra større konflikter. Frem til nå. Allerede i 2015 begynte jihadistgrupper, som siden begynnelsen av 2010-tallet har herjet over store områder i nabolandene Niger og Mali, å ta seg over landets nordlige grenser.

I løpet av 2019 har konflikten eksplodert med et hundretall angrep i landet. I Mali er det en fransk anti-terrorenhet og FN-innsatsen Minusma, der Norge har hatt et mindre, men mangeårig bidrag. I Burkina Faso står landets underutviklede hær alene og ute av stand til å håndtere de væpnede jihadistene.

Byer og samfunn angripes midt på lyse dagen, store områder er overlatt av staten og mer eller mindre tømt for sivilbefolkning. Konfliktlinjen flyttes stadig lengre sørover. En del hjelpeorganisasjoner har av sikkerhetsgrunner nylig flyttet sitt personale sørover til Kaya, en by som ligger bare ti mil fra hovedstaden Ouagadougou.

Det siste året har Burkina Faso tilsluttet seg rekken av land der barns utdanning er truet. Ifølge Unicefs rapport «Utdanning under trusler» er nå 1,9 millioner barn uten skolegang i Vest- og Sentral-Afrika.

I Burkina Faso er nærmere 2000 skoler tvunget til å stenge på grunn av direkte eller indirekte trusler fra jihadistgrupper som motsetter seg den sekulære utdanningen skolene bedriver. Tusenvis av barn er i Unicefs regi blitt forberedt på angrep mot deres skoler og har øvd på såkalte angrepssimuleringer. Over 6000 lærere som Soumaila Sawadogo og Dienderé Sawadogo, er blitt tvunget til å flykte fra arbeidsplassen sin, og 200 000 barn er frarøvet muligheten til en utdanning.

Heldige som fikk ny skoleplass. To av barna som har flyktet fra hjembyene sine i det nordlige Burkina Faso, er 14-årige Oumouratou Ouedrago og 12-årige Lassané Sawadogo. De er imidlertid noen av de få internt fordrevne i Kaya som har vært så heldige å få en plass på en lokal skole. Nå sitter de inneklemt blant sine nye klassekamerater på de overfylte benkeradene i Ecole Kougrin Louga A.

Det er deres tredje dag på en ny skole i en ny by. De beveger seg forsiktig og snakker med lav stemme, som for ikke å vekke oppmerksomhet.

I Kaya er det mye som er nytt: som at vann kommer ut av en kran, og at husene er bygget oppå hverandre, noe som ikke var tilfellet med de små tradisjonelle husene i hjembyen, forklarer Oumouratou Ouedrago. 

Lassané Sawadogo er vant til å bo sammen med hele slekten og daglig ha rundt hundre personer rundt seg. Det var en livsstil og en trygghet som ble knust den dagen i fjor vår da byen ble angrepet.

Alle flyktet i panikk, uten mulighet til å ta med seg sine viktigste eiendeler eller holde rede på familiemedlemmer. Mens han løp, så Lassané en mann ligge død på bakken, og han befant seg etterpå alene på flukt gjennom ørkenen.

– Jeg var så redd og ensom, men da vi fant hverandre og var sammen igjen, da kjente jeg en stor lykke. Vi gikk i tre dager og gikk fra hus til hus for å få noe å spise. Det var enkelte som hjalp oss, sier han.

I Kaya er familien splittet igjen, Lassané Sawadogo bor bare sammen med sine søsken. Men han er glad for at han har fått begynne på skolen.

– Jeg begynte å bli veldig lei av ikke å ha noe å gjøre, sier han.

Oumouratou Ouedrago er enig, til tross for nervøsiteten for å begynne på ny skole i et nytt miljø.

– Jeg var redd tidligere, men første dagen fikk jeg flere nye venner, sier hun og ler for første gangen under samtalen.

Frykt for en tapt generasjon. Men Lassané og Oumouratou er unntakene. Bare i Kaya er det tusenvis av unge internt fordrevne som venter på å kunne gjenoppta skolegangen.

Anne Vincent, leder for FNs barnefond, Unicef, i Burkina Faso, mener at skolegang for barn må prioriteres i den pågående flyktningkatastrofen. Barn som ikke har en skole å gå til, risikerer i større grad å bli giftet bort, utnyttet eller radikalisert. Også representanten for UNHCR, FNs flyktningkommisær, Ioli Kimyaci, er bekymret for konsekvensene.

– Mindre enn 50 prosent av Burkina Fasos befolkning kan lese og skrive. Disse barna kan bli en tapt generasjon, sier hun.

Den burkinske regjeringen har utstedt et dekret om at skoler må ta imot barn som er internt fordrevet. Det er imidlertid enklere sagt enn gjort i et av verdens fattigste land, der de militære utgiftene skyter i været og der FN-organene hittil bare har fått inn omkring en tredjedel av de rundt to milliarder kronene de trenger for å møte befolkningens akutte behov.

Skrikende behov for hjelp. Det er siste time før lunsj når vi titter inn i de dør- og vindusløse klasserommene på Ecole Kouimkouli i Kaya. Der inne sitter barna sammenklemt på smale benker i tette rader. Det vil si, de som får plass på benkene. I flere av klasserommene sitter opptil 20 elever på gulvet, så nærme den grønne tavlen at de må strekke nakken og se nesten rett opp i luften for å kunne se hva som står på den.

– Vi pleier å rotere hver tredje dag for at ikke de samme elevene skal måtte sitte på gulvet hver dag.

Rektor Idrissa Sawadogo har en bekymret rynke i pannen. Han rabler ned statistikken fra sine ulike klasserom: 110 førsteklassinger, 87 barn i annenklasse, 135 i tredje. Han peker stolt på et diplom på veggen som viser at elevene, til tross for forutsetningene, har oppnådd høye resultater på de nasjonale prøvene.

– Det er ikke lett å lære seg å skrive om man sitter så tett inntil klassekameratene sine at man ikke kan bevege armene. Men alle, både lærere og elever, gjør sitt beste hver dag.

Idrissa Sawadogo har lenge bedt om både flere lærere og større lokaler. I det minste ville han gjerne halvert antall elever pr. klasse. Nå skal skolen i stedet vokse med et hundretall nye internt fordrevne elever.

– Hvordan skal vi klare det? Vi har behov for å vurdere hver enkelt nye elev for å finne rett nivå, men vi mangler allerede personal. Jeg er veldig bekymret for hvordan det skal gå med barnas utdannelse, sier han med triste øyne.

– Det jeg sier nå, kommer fra dypet av mitt hjerte: Vi trenger virkelig hjelp.

Tyr til hjemmeundervisning. Vi møter lærerne Soumaila Sawadogo og Dienderé Sawadogo igjen. De skulle gjerne hjulpet til på skolene i Kaya, men venter fremdeles på nye ordre fra staten. Hjemme hos Soumaila treffer vi hans tiårige niese Nassiratou Dialla, et av de tusenvis av barna som er uten skolegang i Kaya.

Hun har kjøpt alt hun trenger: en blå skolesekk, en notisblokk og en krittavle. Hun har alt unntatt en ny skoleplass. Hun er likevel heldig som kan få hjemmeundervisning av sin onkel Soumaila Sawadogo.

Han skriver opp mattestykker på små tavler eller direkte på den lysegrå betongveggen, mens hun sitter på en lav pall på gulvet, bøyd over notisblokken.

Hverken Soumaila Sawadogo eller hans lærerkollega Dienderé Sawadogo makter å ta inn den situasjonen de er havnet i.

– For ett år siden var vi sammen med alle våre kolleger og møttes også etter jobb. Vi kunne aldri tro at det skulle gå så raskt som dette, sier Soumaila Sawadogo.

– Foreldrene til våre tidligere elever ringer og spør hvordan det skal gå med deres barns utdannelse. Jeg vet ikke hva jeg skal svare dem, sier Dienderé Sawadogo.