Håp om demokrati. I 2010 skjedde det utenkelige i Zimbabwe. Den autoritære staten var på randen av demokrati, og regimet slapp inn en dansk regissør for å være flue på veggen.

Resultatet ble dokumentarfilmen «Democrats» av Camilla Nielsson, som følger prosessen med å skrive ny grunnlov i kjølvannet av presidentvalgene i 2008 og dannelsen av en koalisjonsregjering mellom Mugabes ZANU-PF og det opposisjonelle partiet MDC-T ledet av Morgan Tsvangirai.

Det var eufori og nølende håp. En ny grunnlov var på trappene, og i spissen for arbeidet sto Douglas Mwonzora fra MDC-T og Paul Mangwana fra ZANU-PF.

Det var et prosjekt like ambisiøst som det var dyptfølt. Vanlige zimbabwere møtte frem på torg og i møtelokaler for å si sitt. Landet sydet av aktivitet, blant annet på de over 5800 offentlige høringene. Innspill og men-inger fra land og strand rundt ble samlet inn av de to juristene, mens kameraet fulgte dem i tolv runder med 400 timers filming over en fireårsperiode.

For alle som ser filmen, må det være en komplett gåte at Mugabe fortsatt er ubestridt enehersker i Harare.

Politisk vår. 35 år etter at han ble Zimbabwes første svarte president, er det i grunnen bare én ting man lurer på: Hvorfor er ikke mannen blitt styrtet?

Det er mange nok som har forsøkt:

Før valget i 1980 prøvde britene å likvidere ham. Få år etter sendte Sør-Afrika inn infiltratører for å støtte de hvites kontrarevolusjon. Deretter var det Mugabe og hans utfordrer Joshua Nkomo som føk i tottene på hverandre, førstnevnte med støtte i shonafolket og sistnevnte med base i Matabeleland. 20 000 ndebeler ble slaktet ned i den runden, og Nkomo ble tvunget inn i folden til ZANU-PF.

Først etter årtusenskiftet skulle en ny slagkraftig opposisjon se dagens lys, utgått fra landets fagforeninger og støttet av kirkeledere, menneskerettsaktivister, advokater og lærere. Også denne skulle gå under.

Mens Mangwana og Mwonzora dro i gang et haltende samarbeid for å gi landet en grunnlov i 2010, brøt volden ut. Reformene ble satt på vent, og Mugabe fortsatte å insistere på at han eide landet og skulle ha makten til evig tid. En ny forfatning ble riktignok vedtatt etter hvert, men opposisjonen måtte svelge kravet om at Mugabe ikke skulle omfattes av en ny tidsbegrensning for hvor lenge en president kan sitte ved makten.

Anno 2015 sitter presidenten tryggere enn noensinne, tross korrupsjon, udugelighet, økonomisk kollaps og regelrette massakrer. Men Mugabe har også vært en politisk manipulator av første klasse. Enhver trussel er blitt møtt med en vellykket motaksjon. Nye allierte har erstattet gamle, og det politiske og økonomiske vanstyret har sjanglet videre fordi altfor mange har interesse av å bevare det.

Et britisk plyndringstokt. Da misnøyen i folket nådde sitt klimaks mot slutten av 1990-tallet, satte Mugabe i verk det han er mest kjent for i dag: fordrivelsen av de hvite bøndene. I løpet av noen år var 5000 farmer blitt okkupert av såkalte krigsveteraner, og deres hvite eiere var blitt jaget på flukt.

Det var en reversering av politisk urett: et svar på at britene hadde stjålet landet under kolonitiden. For det er ikke bare Mugabes politiske paranoia, hans hensynsløshet og griskhet som har kjørt Zimbabwe til bunns. Han arvet også et land som var blitt totalt utplyndret gjennom nesten hundre år.

Det er ikke bare Mugabes politiske paranoia, hans hensynsløshet og griskhet som har kjørt Zimbabwe til bunns. Han arvet også et land som var blitt totalt utplyndret gjennom nesten hundre år.

Kampen om landet på slutten av 1800-tallet var et større plyndringstokt enn det Mugabe initierte i 2000. Under oppsyn av ikke ukjente Cecil Rhodes tok hvite settlere den jorden de ønsket, og resultatet var at de i 1931 satt på 200 millioner mål av den mest fruktbare jorden.

Spekulative kapitalister stakk av med mesteparten, men den katolske kirken lå ikke langt etter i løypa. Hvite misjonsbyer grodde opp og okkuperte en tredjedel av de stjålne landområdene. Svarte landeiere ble slått og pisket vekk fra jorden de hadde dyrket i generasjoner.

Da Zimbabwe fikk sin uavhengighet i 1980, var mønsteret stort sett det samme. 6000 hvite farmere satt på 39 prosent av jorden, mens fire millioner svarte levde på 41 prosent av landets areal. Ved årtusenskiftet var lite eller ingenting endret. I februar 2000 ble rollene snudd. Landets svarte befolkning tok tilbake jorden i strid med avtalen Mugabe hadde inngått med London om frivillig ekspropriering, og i strid med Zimbabwes domstoler som slo fast at okkupasjonene var ulovlige og mot all økonomisk fornuft.

I løpet av de neste årene skulle nesten 200 000 hvite flykte og ta den økonomiske livsnerven med seg. Millioner av svarte fulgte etter, mange fra landets økonomiske og intellektuelle elite.

Nesten 200 000 hvite flyktet og tok den økonomiske livsnerven med seg. Millioner av svarte fulgte etter, mange fra landets økonomiske og intellektuelle elite.

I 2008 hadde inflasjonen nådd 231 millioner prosent. Hvis den økonomiske situasjonen sier mer om et lands styre enn noe annet, så var dommen avsagt. Misnøyen var sydende, også innenfor partiet.

Etter at Mugabe kuppet grunnloven og deretter klarte å vinne valget på nytt i 2013, var alle drømmer om en bedre fremtid knust. Mugabe var blitt møtt av jublende folkemasser i 1980, men nå var han blitt landets Nemesis. Så hadde kanskje britenes egen diktator Ian Smith rett?

Satans apostel. Rhodesias hvite hersker pleide å omtale Mugabe som Satans apostel. Budskapet fra Smith var krystallklart: Rhodesia skulle bevares hvitt. Landet måtte også fristilles fra koloniherrer som hadde kommet i skade for å gi altfor mange konsesjoner til det svarte Afrika.

Budskapet fra Smith var krystallklart: Rhodesia skulle bevares hvitt. Landet måtte også fristilles fra koloniherrer som hadde kommet i skade for å gi altfor mange konsesjoner til det svarte Afrika.

Gud hjelpe ham: London hadde endog gitt noen av koloniene rett til å frigjøre seg.

Smith ville ikke ha noe av det, og en borgerkrig fulgte. Men selv et Nietzsche-menneske kunne ikke stanse historiens store hjul. I 1980 ble han tvunget til å gi fra seg makten.

Var det da, idet Smith og Mugabe sammen entret det nye parlamentet, at Zimbabwe kunne ha haket seg fast i den frie verden?

Til tross for det tidligere fiendskapet, ble hvetebrødsdagene mange og lange. Mugabe fremsto som en for-soningens mann, og selv Smith var imponert over hans storslåtte tale etter seieren der han mante til nasjonal enhet. Både hvite og svarte begynte å nære håp om at landets blodige historie var en tilbakelagt epoke.

Men Joshua Nkomo og hans ZAPU var misfornøyd. Represaliene i Matabeleland gjorde det klart at landet hadde fått en ny hensynsløs elite.

Mens Mugabes folk overtok Harare og klatret over hverandre i forsøket på å berike seg, led vanlige folk mer enn noensinne. Da år 2000 dukket opp i horisonten, var zimbabwerne verre stilt enn de hadde vært før uavhengigheten: Lønningene var falt med 22 prosent og arbeidsløsheten var tredoblet til 50 prosent for å øke til 80 prosent noen år senere. Offentlige tjenester var en vits, og levealderen hadde falt til rundt 40 år.

91 år – og presidentkandidat. I 2007 besluttet Mugabe at han skulle rydde opp i slumbyene. Det var som en følge av at hundretusener av forhutlede mennesker var overlatt til seg selv i vinterkulden at biskopene sendte et brev til presidenten:

«Hvis våre unge ser sine ledere forfalle til hatefull, rasistisk, korrupt, lovløs, urettferdig, grådig, uærlig og voldelig oppførsel i den ene hensikt å klynge seg til maktens og pengenes privilegier, så vil de også begynne å oppføre seg slik. Konsekvensen av et slikt åpent korrupt lederskap som vi er vitne til nå i Zimbabwe, vil hjemsøke oss i mange år, kanskje tiår, fremover.» 

Kanskje er det dette brevet som best oppsummerer Mugabes regjeringstid. En hatets arv, i generasjoner fremover?

Under ZANU-PF-kongressen i desember ble Mugabe igjen partiets presidentkandidat foran valgene i 2018. Da vil han være 94 år. I tilfelle hans død, blir hans kone Grace satt til å overta.

Farsen i Zimbabwe fortsetter.