Nilen avgjørende for maktbalansen. For første gang er Egypt i ferd med å miste kontrollen over sin hovedpulsåre.

I dag har omtrent 23 prosent av den etiopiske befolkningen tilgang på elektrisitet. Etiopia er også preget av stadige strømbrudd, noe som gjør det vanskelig å drive stabil industri. Styresmaktene har derfor lenge ønsket å utnytte det enorme potensialet for vannkraft i landet. Ved hjelp av kinesiske investeringer har Etiopia prosjektert og bygget en rekke demninger både til jordbruk og kraftproduksjon, til stor frustrasjon for Egypt.

Politiske og økonomiske endringer i Etiopia fra 1990-tallet har gitt Etiopia mulighet til å utfordre Egypts hegemoni over Nilen.

Egypt er plassert midt i Den nubiske ørken og er helt avhengig av vannet Nilen fører med seg, både til drikkevann, jordbruk og industri. Jevn tilgang på vann har gitt Egypt muligheten til å oppnå sin posisjon som det politiske og kulturelle maktsenteret i Nordøst-Afrika. Politiske og økonomiske endringer i Etiopia fra 1990-tallet har gitt Etiopia mulighet til å utfordre Egypts hegemoni over Nilen, og et skifte i maktbalansen er underveis.

Afrikas nye batteri. Etter flere mindre demningsprosjekter overrasket Etiopia hele verden med å starte reisingen av Afrikas største vannkraftverk, The Grand Ethiopian Renaissance Dam (GERD), plassert i Den blå Nilen ved grensen til Sudan.

Prosjektet ble holdt hemmelig helt frem til byggestart, noe som førte til at blant annet norske bistandspenger gikk tapt til unødvendig prosjektering av andre demninger i samme område. Prosjektet er kontroversielt, og derfor har Etiopia i stor grad vært avhengig av egenfinansiering.

Den enorme demningen vil ved ferdigstillelse i 2017 ha en installert effekt på hele 6000 MW, omtrent fem ganger mer enn Norges største vannkraftverk. Allerede nå jobbes det med å bygge infrastruktur som vil gjøre det mulig for Etiopia å selge elektrisitet til nabolandene, og Etiopia er på vei fra å være Afrikas vanntårn til å bli Afrikas batteri.

Reaksjoner fra Egypt. Da Etiopia offentliggjorde sitt storstilte demningsprosjekt i 2010, reagerte Egypt med overraskelse og sinne. Egyptiske myndigheter mener prosjektet er i strid med landets «historiske rett» på vannet i Nilen, og går imot den kontroversielle vannavtalen fra 1959. Det fryktes at demningen vil redusere vannføringen i Nilen, ettersom vannmagasinet vil gi betydelig fordampning. Vannføringen vil uansett reduseres under oppfylling av magasinet. I tillegg er det rimelig å anta at Egypt vil være ukomfortabel med en situasjon der et annet land kontrollerer vanntilførselen inn i landet.

Det er rimelig å anta at Egypt vil være ukomfortabel med en situasjon der et annet land kontrollerer vanntilførselen inn i landet.

Etiopiske myndigheter på sin side argumenterer for at demningen vil ha positive ringvirkninger for Sudan og Egypt, siden den vil regulere den årlige flommen Nilen er kjent for, og gi jevn tilgang på vann store deler av året. I tillegg forsikrer Etiopia at demningen kun vil bli brukt til vannkraft, og at ikke noe vann vil gå tapt til jordbruk.

I 2012 fikk Egypt nok et skudd for baugen da Sudan, Egypts tradisjonelle allierte i spørsmål om Nilen, endret mening og støttet byggingen av GERD. Den jevne tilgangen på vann som demningen fører med seg, vil gi Sudan mulighet til å drive mer effektivt jordbruk, samt redusere flomskader betydelig.

Oppfylling av GERD. Den første oppfylling av vannmagasinet til GERD vil kreve en betydelig reduksjon i gjennomsnittlig vannstrømning nedenfor demningen i flere år, noe som kan bli dramatisk for Egypt og Sudan. Magasinet kan bli fylt opp på to måter. Det kan enten bli en sakte oppfylling, der store deler av vannet slippes videre nedstrøms. Etiopia går glipp av inntekter fra kraftproduksjon, men Sudan og Egypt blir skånet fra vannmangel. Dette tilsvarer en oppfyllingstid på rundt syv år.

Etiopia kan også velge en mye raskere oppfylling, noe som drastisk vil endre vannføringen nedenfor demningen i oppfyllingsperioden. Egypt og Sudan blir skadelidende, men Etiopia får mulighet til å tjene inn sin egen investering mye raskere.

Fra trusler til diplomati. Konflikten har ført til munnhuggeri fra både egyptisk og etiopisk side. Formann i det egyptiske Frihets- og rettferdighetspartiet (daværende president Mohamed Mursis parti), Saad al-Katatni, sa i juni 2013 at de ville ty til alle muligheter man kunne tenke seg for å beskytte egen vannsikkerhet:

«For oss er vannsikkerheten et spørsmål om liv og død», sa Katatni til et fullsatt egyptisk parlament. Etiopia kalte Egypts utrop for propaganda, og trakk på skuldrene av truslene. I en uttalelse fra Etiopias utenriksdepartement samme måned står det at Etiopia ikke vil la seg avskrekke av denne voldelige retorikken:

«Vi vil ikke godta noen form for avtale fra egyptisk side som vil hindre eller forsinke byggingen av demningen», bekrefter det etiopiske utenriksdepartementet i sin uttalelse.

To år senere er retorikken en helt annen. Abdel Fattah al-Sisi har tatt over rollen som president i Egypt, og Egypt har nå søkt en diplomatisk løsning på konflikten.

Løsningsmal? 23. mars undertegnet Egypt, Sudan og Etiopia en foreløpig avtale som danner rammeverket for videre samarbeid.

«Jeg kan bekrefte at byggingen av Renaissance Dam ikke vil påføre våre tre stater noen skade, spesielt ikke det egyptiske folk», forsikret Etiopias statsminister Hailemariam Desalegn da. Landene er nå blitt enige om å gjennomføre en ny konsekvensutredning som skal brukes som grunnlag for de videre beslutningene.

«Vi har valgt å samarbeide og stole på hverandre for utviklingens skyld», uttalte Sisi, og han forsikret om at avtalen vil bli fullført.

Det er foreløpig ikke klart når den endelige avtalen vil foreligge. Etiopias oppfylling av magasinet skal etter planen starte i 2018, og en endelig avtale bør ligge på bordet innen den tid.

Vann er i økende grad en kilde til konflikt, og det er spådd at fremtidens kriger vil føres om tilgang på ferskvann.

Vil vi se en løsning på denne konflikten som kan bli et rammeverk for fred i andre deler av verden?

Publisert i Aftenposten 30. april 2015.

Artikkel­forfatterne er sivilingeniørstudenter ved NTNU. Artikkelen er opprinnelig skrevet i forbindelse med emnet «Eksperter i team – Waterworld» våren 2015. Artikkelen er oppdatert.