Film fra sør. Anime og manga – japansk animasjon og tegneserier – har satt sitt preg på den norske senhøsten. Film fra Sør-festivalen hadde en egen seksjon med japansk animasjon på programmet, og skal dessuten i gang med en helårssatsing kalt «Mangapolis».

«Mangapolis» skal bli en portal for anime og manga i Norge, med jevnlige visninger av film og TV-serier, samt tegneserierelaterte arrangementer. En av samarbeidspartnerne blir Desucon, en årlig messe for fans av japansk populærkultur, science fiction og fantasy.

13. oktober arrangerte Desucon et såkalt cosplay i Oslo. Ordet er en sammentrekning av costume og play, og handler om å kle seg ut som en figur fra film, tegneserie eller spill.

I tillegg får animasjonsfilmen «Møte på valmueåsen» kinopremiere i november. Den er regissert av Goro Miyazaki – sønn av legendariske Hayao Miyazaki – og er produsert av velrenommerte Studio Ghibli.

Manga og anime er i vinden. Og har vært det en god stund. Men akkurat hvor lenge?

Mangfoldig bølge. Skribent, oversetter, tegneserieredaktør og mangaekspert Hans Ivar Stordal svarer:

«Det har vært en sakte voksende bølge som til dels har endret karakter og blitt bredere etter hvert. Manga og anime fikk sin første bølge av popularitet i Vesten tidlig på 90-tallet, særlig i forbindelse med filmen «Akira» (1988) og de første engelske mangautgivelsene. Mye av interessen skyldtes at disse tegnefilmene og tegneseriene – medier som ble forbundet med barn – var fylt med et svært voksent innhold.»

Den tabloide omtalen hengte seg gjerne opp i skildringer av sex og vold. Dette er imidlertid bare én side ved anime og manga.

Den tabloide omtalen hengte seg gjerne opp i skildringer av sex og vold. Dette er imidlertid bare én side ved anime og manga. 

Begge kunstformer kan skilte med en utrolig bredde. Vi finner alt fra filosoferende tendenser, til den særegent japanske smaken for det utstudert nusselige (kalt kawaii). Det enorme sjangermessige spennet fordeler seg på sportserier, såpeoperaer, historier om matlaging, politikk, agentserier, spillautomatserier(!), historiske dramaer, romantikk og fortellinger om følsomme guttepar (sistnevnte skal være særlig populært blant voksne damer), er bare noe av hva man finner i en japansk mangabutikk. 

Et element av shinto. En helt spesiell type anime er de såkalte «superdeformerte» charas (et lånord fra engelsk; Character). De omfatter både sukkersøte dukkelignende vesener og avskyelige monstre. Begrepet brukes om mer maniske og mindre uskyldige versjoner av eksisterende serier for barn.

Påvirkningen fra Japans shinto-religion har muligens bidratt til at anime og manga – selv science fiction – ofte er full av overnaturlige vesener. Demoner, ånder og dyremennesker blander seg gjerne inn i handlingen. Mer eller mindre forkledd i menneskelige kropper.

All denne mangfoldigheten har entusiaster i Vesten brukt tid på å få oversikt over. Rundt 1990 var det først og fremst den uvante omgangen med vold, skrekk og seksuelle innslag som fikk oppmerksomhet – og som gjorde anime og manga til et kultfenomen i Vesten.

Mot slutten av 90-tallet begynte imidlertid også titler rettet mot barn å slå bredt igjennom.

«Det er særlig etter at denne generasjonen har vokst opp, at manga og anime har begynt å ta av i popularitet. Men de dedikerte manga- og animefansene i Norge er nok fortsatt en subkultur, selv om Desucon samler 3–4000 personer i Oslo hvert år», mener Stordal.

«Den tredje tradisjonen». Om amerikanske tegneserier og animasjonsfilmer er den største og mest kjente «tegnetradisjonen», og den europeiske representerer den andre, så står Japan for «den tredje tradisjonen».

Det eksisterer ikke vanntette skott mellom disse tradisjonene, og de har heller ikke utviklet seg isolert fra hverandre.

Den japanske animasjonsfilmen ble født i møtet med importert fransk animasjon rundt 1914. De kommende tiårene fant japanske animatører inspirasjon hos både europeiske og amerikanske kolleger.

Det blir ofte påpekt at de japanske figurene har påfallende store øyne. Men mangapionéren Osamu Tezuka, som skapte denne tegnekonvensjonen på 60-tallet, var inspirert av amerikanske forbilder. Bare ta en titt på øynene til Bambi eller Betty Boop.

Påvirkningen har også gått den andre veien. Allerede i 1918 ble en anime, «Momotaro», vist i Europa. Og i 1959 vant Yabushita Taiji en pris for sin «Hakujaden» ved barnefilmfestivalen i Venezia.

Det stilistiske uttrykket vi i dag forbinder med anime, ble rendyrket i løpet av 60- og 70-tallet. Det var også på denne tiden flere av de mest profilerte animesjangerne ble skapt – akkurat i tide til 1980-tallets «asiatiske animasjonsinvasjon» på diverse kabelkanaler. 80-tallets studentgenerasjon kunne i tillegg glede seg over introduksjonen av video, som førte til at tilbudet og konsumet av film ble større, og gradvis mer variert. 

Anime ble en naturlig del av den utvidede menyen, og vestlige animatører lot seg inspirere. Det er lett å kjenne igjen den japanske innflytelsen i blant annet MTV-serien «Aeon Flux» (1991).

Et mer aktivt «kamera». Men det finnes selvfølgelig forskjeller mellom japansk og vestlig tradisjon. Når Hans Ivar Stordal blir spurt om å presisere, er det ikke store øyne han legger vekt på:

«De viktigste forskjellene ligger i historiene og måten de blir fortalt på. Manga er i all hovedsak karakterdrevne fortsettelseshistorier, nesten som såpeoperaer, der leserne i korte, ukentlige episoder følger favorittseriene sine over flere år. Dette er veldig annerledes enn både stripeformatet og tegneserieromanene som dominerer det vestlige seriemarkedet», sier han.

«Ellers bruker manga gjerne mange flere sider på å skildre et hendelsesforløp enn vi er vant med. Japanerne benytter seg også langt mer av stemningsskapende bilder av omgivelser. Eller av tause reaksjonsbilder av figurene. Man kan si at manga ofte har et mye mer aktivt og utforskende 'kamera' enn vanlige vestlige tegneserier», forklarer Stordal.

«Manga bruker gjerne mange flere sider på å skildre et hendelsesforløp enn vi er vant med. Japanerne benytter seg også langt mer av stemningsskapende bilder av omgivelser.» 

I tillegg mener han det er et sentralt poeng at en ny mangaserie som regel blir utgitt i en antologi, sammen med 10–20 andre serier.

Dette gjør det lettere å prøve ut sære eller krevende seriekonsepter.

Transformert. I dag omsetter manga og anime for flere titalls milliarder kroner om året på verdensbasis. Manga har tatt et sted mellom 20–30 prosent av markedet i de to andre store tegneserielandene USA og Frankrike.

Anime og mangas kommersielle gjennombrudd i Vesten kommer for øvrig til uttrykk i flere former enn de opprinnelige tegneseriene og animasjonene. Suksessen til «Transformers», først som tegnefilm på 80-tallet og nå nylig som spillefilmer, demonstrerer dette.

Den autonome kjemperoboten er en av arketypene innen anime. Mecha er en undersjanger innen japansk science fiction, hvor nettopp kjemperoboter gjerne har hovedrollene.

Nå har Hollywood gjort dem til sine.

Kilder/referanser: Film fra Sør, Helen McCarthy: «Anime!», Titan Books 1993, hansivarstordal.no/ Hans Ivar Stordal: «Manga og åndelighet», Strek 3-2008, desucon.no, Wikipedia, Anime.no, Anmano.no