Ensidig kost Isbjørnen er truet fra flere hold. Sjøisen i Arktis smelter, og i tillegg er den særlig sårbar for miljøgifter på grunn av sitt ensidige kosthold og store fettreserver. Foto: MARIE LIER
Det enkle spørsmålet uten enkelt svar. En gravid norsk kvinne ved ferskvaredisken. En inuitkvinne med dagens fangst fra mannen på kjøkkenbordet. Og ei isbjørnbinne med hodet over en sel på isen. For alle gjelder det samme dilemmaet: «Er maten min trygg?»
Et enkelt spørsmål krever et enkelt svar, men ikke engang overfor isbjørnbinna er det lett. I dagens Arktis er et kosthold bestående av store mengder sel utvilsomt skadelig. Men effektene av giftstoffene i selen kommer for sakte til at isbjørnbinna merker noe. På sikt vil de påvirke hormonbalansen hennes så hun får vanskeligheter med å få unger, og de vil svekke immunforsvaret hennes mot sykdom og infeksjoner.
Men hva skal hun ellers spise? Sel er den eneste tilgjengelige føden som kan gi henne store nok fettlagre for å overleve den lange perioden i hi til vinteren. Selv om hun hadde kjent til alle problemene kostholdet hennes fører med seg, ville hun ikke hatt noe alternativ.
Et vanskelig valg. Inuitkvinnen har et valg. For henne er det mulig å handle «siviliserte» matvarer på lokalbutikken. Men skal hun og mannen gi opp det tradisjonsbundne fangstlivet som alle deres forfedre har drevet før dem? Hvordan skal de da forsørge familien?
På butikken i Sør-Norge går den gravide kvinnen med lister i bakhodet over hva hun ikke bør spise. Etter at hun ble gravid, er de gode kostholdsrådene blitt mangedoblet, men det er ikke lett å huske detaljene. Det hjelper ikke at butikkene bugner av valgmuligheter – og motstridende reklame. Hva sto det for eksempel om torsk i avisen her om dagen? Var det ikke noe om at man ikke burde spise torsk fra … ja, hvor var det?
Fisken i butikken kommer heller ikke fra nærområdet, den er fraktet hit fra like langt nord som Middelhavet ligger mot sør. Barentshavet er spiskammers for store deler av Europa – «verdens reneste spiskammers» som den norske fiskeindustrien kaller det.
Det norske havforskningsinstituttet kaller Barentshavet mer nøkternt «et relativt rent havområde». De sammenligner det med de andre havområdene rundt Skandinavia, som har en trist miljøhistorie å se tilbake på.
Det norske havforskningsinstituttet kaller Barentshavet mer nøkternt «et relativt rent havområde». De sammenligner det med de andre havområdene rundt Skandinavia, som har en trist miljøhistorie å se tilbake på.
«Østersjøen har tidligere vært særdeles belastet med miljøgifter», forteller professor Ingvar Brandt fra Universitetet i Uppsala. «På 1970-tallet sto selbestanden i fare for å bli utryddet. Selene var nesten blitt sterile på grunn av høyt innhold av PCB og DDT. Etter at disse stoffene ble forbudt på 1980-tallet, har nivåene sunket til omtrent 10 prosent, men fortsatt er nivåene i Østersjøen høyere enn i Barentshavet.»
Den siste villmark. Polarområdene er blitt kalt de siste gjenværende villmarksområdene på jorden. Men isbjørn lever ikke lenger like isolert fra resten av kloden som tidligere. Miljøgifter er bare ett av problemene som eksporteres nordover. Giftstoffer renner ut i verdenshavene og slippes opp i atmosfæren, og transporteres nordover med hav- og luftstrømmer. De sterkeste strømmene peker mot Barentshavet, og derfor mottar dette havområdet relativt mye av den langtransporterte forurensningen. Sammenlignet med andre arktiske områder er ikke Barentshavet «relativt» rent lenger.
«På Svalbard finner vi høyere innhold av organiske miljøgifter i både isbjørn og polarmåker enn hva som er funnet i de samme artene i Alaska og Canada», sier Geir Wing Gabrielsen, forsker ved Norsk Polarinstitutt i Tromsø. «På grunn av klimaendringene venter vi også at dette mønsteret vil forsterke seg.»
Giftpyramiden. Om inuitfamilien nord i Canada skulle velge å fortsette med fangstlivet, må de forholde seg til miljøgiftproblemene som er knyttet til et «arktisk» kosthold. Kvinnen kjenner historiene, for eksempel fra områdene rundt de store nordamerikanske sjøene der minne- og språkutviklingen hos barn kan ha blitt påvirket av at mødrene deres spiste mye lokal fisk under graviditeten. Og historiene fra Øst-Sibir og Grønland om at miljøgifter har forårsaket en reduksjon i antall fødte guttebarn i forhold til antallet jentebarn.
Som isbjørnbinna, spiser inuitkvinnen mye fet mat fra havet – sel, hval og av og til isbjørn. Miljøgiftene lagres i fettet, og brytes ikke ned, men går i stedet ut i blodet når fettet forbrennes. Kanskje bør familien hennes begynne å spise mer mager fisk, for eksempel torsk? Isbjørnbinna kan definitivt ikke overleve på torsk. Som andre arktiske dyr har hun høyere forbrenning enn dyr lenger sør, så hun trenger mye fet mat. I perioder med overflod spiser hun derfor bare de aller mest fettrike delene av selen, for eksempel hjernen.
Når isbjørnbinna spiser en sel, følger miljøgiftene fra all fisken selen har spist med på kjøpet. Sel lever hovedsakelig av polartorsk, en liten, fet, arktisk fiskeart. Helt nede fra de mikroskopiske planktondyrene akkumuleres miljøgiftene i næringskjeden, som penger i en finanspyramide. Over hele verden sitter rovdyrene på toppen igjen med den største «avkastningen».
«Også i Østersjø-området er rovdyr hardt rammet», forteller Ingvar Brandt. «I tillegg til selstammen var også ørnen truet på 1970-tallet, på grunn av kvikksølv. Rovdyr i Arktis er imidlertid mer sårbare for miljøgifter enn rovdyr lenger sør. Dyr i Arktis spiser mer, det er en del av forklaringen, men hovedårsaken er en annen arktisk overlevelsesmekanisme.»
Et arktisk dilemma. Isbjørnbinna har en ekstra forklaring for sitt store matbehov. I november skal hun grave seg inn og tilbringe fem måneder i vinterhiet uten påfyll av mat og drikke. Ved juletider vil hun føde to bittesmå bjørnunger, som skal dies helt frem til de drar ut på drivisen til våren. Innen den tid vil binna ha gått ned omtrent 200 kilo fra en opprinnelig kroppsvekt på omtrent 500 kilo.
Store fettreserver kjennetegner de fleste arktiske dyr. Men i fettet ligger også miljøgiftene lagret. Hva skjer når isbjørnbinna faster i fem måneder?
«Så lenge dyrene ikke forbruker fettet, gjør ikke miljøgiftene noen skade. Men når de starter å tære på fettet, frigjøres miljøgiftene til blodet, og der starter de å ha sin virkning på kroppen», forklarer Wing Gabrielsen.
Den lange perioden i vinterhiet er en kritisk periode. Ungene får i seg mye miljøgifter gjennom den svært fete morsmelken, og moren opplever at giftstoffene begynner å virke i kroppen.
Den lange perioden i vinterhiet er en kritisk periode. Ungene får i seg mye miljøgifter gjennom den svært fete morsmelken.
«Giftstoffene er hormonhermere og påvirker reproduksjonsevnen hos begge kjønn. Både økt frekvens av spontanaborter og nedsatt sædkvalitet er et isbjørnproblem», forteller Jon Øyvind Odland, professor i samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø.
Det norske paradokset. Mange bekymrer seg over giftstoffer som moderne måleinstrumenter kanskje kan registrere i kroppen vår, men som folk flest ikke er i nærheten av å ha skadelige verdier av.
«Mager fisk som torsk og sei, har mye mindre giftstoffer enn fet fisk, bortsett fra i leveren som er svært fettrik», opplyser Odland, som mener den gravide kvinnen gjør rett i å ta kostholdet på alvor, men at hun med noen få unntak ikke trenger å bekymre seg for miljøgifter i sjømat.