Motreaksjoner. Jeg har vært engasjert i politikk i godt over 20 år, så du kan forestille deg hvor stolt jeg ble da jeg fikk vite at min nylig pensjonerte mor hadde meldt seg som frivillig hjemme i California under valgkampen i 2008. Men selv om hun lenge har vært republikaner, var det ikke overraskende at kandidaten hun jobbet frivillig for, ikke var det. Etter år som lojal mot «Grand Old Party», mente min mor at partiet kom i konflikt med hennes tro og verdier. I stedet for å jobbe for John McCain, fortalte hun meg at hun jobbet for Barack Obama.

Og min mor var ikke alene.

De siste ukene har Sarah Palin, Newt Gingrich og andre fremtredende republikanere høylytt gitt uttrykk for sin motstand mot planlagte Cordoba House i nærheten av Ground Zero på Manhattan. De har helt bensin på bålet i protesten, som siden har utviklet seg til å bli en generell kritikk av muslimske institusjoner i USA.

Men selv før den siste tidens kontrovers, hadde nær alle muslimer meldt seg ut av Det republikanske partiet. I 2008 stemte rekordmange av USAs mer enn syv millioner muslimer, og nær 90 prosent av stemmene gikk til Obama. Men det har ikke alltid vært slik.

I 2008 stemte rekordmange av USAs mer enn syv millioner muslimer, og nær 90 prosent av stemmene gikk til Obama. Men det har ikke alltid vært slik.

Muslimske amerikanere er stort sett konservative både sosialt og økonomisk. 61 prosent av dem ønsker å forby abort med mindre morens liv står i fare; 84 prosent støtter fritt skolevalg. En overvekt av muslimer støtter tradisjonelle ekteskap. Mer enn hver fjerde muslim, dobbelt så mange som landsgjennomsnittet, er selvstendig næringsdrivende og driver sin egen lille forretning, og de fleste av dem er for lavere avgifter og en avskaffelse av eiendomsskatten. Alt tilsier at de skulle være republikanere – og for ikke så lenge siden var de også det. To tredjedeler av de amerikanske muslimene stemte på George H.W. Bush i 1992. Og selv om like mange av dem stemte på Bill Clinton i 1996, fikk George W. Bush dem tilbake til republikanerne i 2000.

Hvis Clinton var USAs første svarte president, som forfatter Toni Morrison en gang spissformulerte det, var Bush, i alle fall midlertidig, landets første muslimske president. Så tidlig som i 1999 holdt han en rekke møter mellom muslimske og republikanske ledere, og han besøkte selv et islamsk senter i Michigan – den første og eneste presidentkandidaten som har gjort det. Republikanernes konvensjon i Philadelphia i 2000 var den første i de to partienes historie som inkluderte muslimsk bønn. Under valgkampen hyllet Bush troen til amerikanere som regelmessig går i «kirken, synagogen eller moskeen». En muslimsk leder fortalte Bush om sine bekymringer for sivile rettigheter i en lovtekst om innvandring fra 1996 som var godkjent av Clinton. Og etter dette kritiserte Bush selv denne i en debatt med visepresident Al Gore.

70 prosent av muslimske stemmer. Og anstrengelsene lønte seg. På valgdagen ble Bush støttet av åtte sentrale muslimske organisasjoner. Han oppnådde mer enn 70 prosent av muslimenes stemmer, inkludert 46 200 stemmer i Florida, noe som fikk den konservative aktivisten Grover Norquist – én av de få fremtredende republikanerne som har advart mot moskédemagogien – til å erklære i The American Spectator at «Bush ble valgt til president i USA på grunn av de muslimske stemmene».

Tragedien 11. september 2001 endret selvfølgelig alt. Men de første dagene etter terrorangrepet var det Bush som minnet amerikanerne på at «vi er ikke i krig mot en religion, og ikke mot muslimenes tro … Vi er i krig mot individer som hater alt det USA står for». Han møtte amerikanske muslimske ledere ved flere anledninger, han ble den første sittende presidenten som har besøkt en amerikansk moské, og han utnevnte muslimske amerikanere til flere fremtredende statlige stillinger. Og Bush var ikke den eneste republikanske politikeren som gjorde et klart skille mellom USAs krig mot islamistisk ekstremisme i utlandet og selve religionen. Sammen med Bush skrev de republikanske politikerne Denny Hastert, Jim Nicholson og Tom Davis i 2001 brev som oppfordret U.S. Postal Service til å gi ut et frimerke i forbindelse med Eid, den muslimske høytiden.

De første dagene etter terrorangrepet var det Bush som minnet amerikanerne på at «vi er ikke i krig mot en religion, og ikke mot muslimenes tro.

Men mens Bush’ første presidentperiode utspant seg, muliggjorde etterdønningene etter 11. september både Irak-krigen og skandalen med behandlingen av fangene i Abu Ghraib. De samme muslimske gruppene som hadde protestert mot krenkelsen av sivile rettigheter under Clinton-administrasjonen, var tilsvarende opprørt over «USA Patriot Act» og Bush-administrasjonens politikk i forbindelse med pågripelser og ulovlig avlytting. I valget i 2004 gikk over halvparten av de muslimske stemmene til demokraten John Kerry og kandidater fra andre mindre partier.

Og til tross for Bush’ forsøk på å skille mellom terrorisme og islam, var det stadig flere kommentatorer som ikke klarte å gjøre et slikt skille.

I oktober 2001 ble den konservative ekspertkommentatoren Ann Coulter sparket av National Review for å skrive om muslimer at «Vi burde invadere deres land, drepe deres ledere og omvende dem til kristendommen». Men noen få år senere var slike uttalelser dagligdags.

Colorados republikanske representant Tom Tancredo kommenterte i 2005 at USAs svar på terrorisme burde være å bombe muslimske hellige byer, inkludert Mekka.

Den republikanske representanten fra Virginia, Virgil Goode, klaget over at valget i 2006 av muslimske amerikanere, som for eksempel demokratenes representant fra Minnesota, Keith Ellison, understreket behovet for en reform av innvandringspolitikken (et underlig eksempel ettersom Ellison ble født i Detroit av katolske foreldre).

I 2007, etter at Bush påpekte islams posisjon ved siden av kristendommen og jødedommen som religioner etter Abrahams tradisjoner, spurte den konservative spaltisten Cal Thomas «Hvordan kan presidenten si at vi alle tilber samme Gud når muslimene fornekter Jesus’ guddommelighet?» Og da Kongressen vedtok å hedre ramadan i 2007, nektet 42 republikanske kongressmenn å stemme for, og stemte i stedet blankt.

Moralske kvaler. Som en muslimsk amerikaner og republikaner som tjenestegjorde i Bush-administrasjonen, har jeg alltid trodd at det antimuslimske tilbakeslaget var et lite antall kyniske fanatikeres verk, og ikke synet til det store flertall av rettferdige amerikanere. Men da det nærmet seg valget i 2008, medførte det stadig mer hjertesorg og moralske kvaler å delta i den politiske debatten.

Under republikanske valgmøter var skarpe utsagn om «muslimer» og «arabere» vanlig. Rod Parsley, en innflytelsesrik evangelisk pastor i Ohio og McCain-tilhenger, oppfordret kristne til å føre «krig» mot «den falske» religionen islam (McCain avviste til slutt Parsleys støtte).

Da det nærmet seg valget i 2008, medførte det stadig mer hjertesorg og moralske kvaler å delta i den politiske debatten. Under republikanske valgmøter var skarpe utsagn om «muslimer» og «arabere» vanlig.

Da tidligere guvernør i Massachusetts Mitt Romney ble spurt om å ha en muslimsk amerikaner i sin regjering, svarte han at han «ikke kan se at en ministerpost kan rettferdiggjøres» ut fra prosentandelen muslimer i landet.

Hvis de republikanske kandidatene behandlet muslimer som fienden, behandlet Obamas valgkamp dem som kasteløse, og holdt den demokratiske kandidatens muslimske tilhengere på en armlengdes avstand gjennom hele valgkampen. Da prominente muslimske og arabiske amerikanere, som Ellison og demokratenes superdelegat James Zogby, meldte seg frivillig til Obamas kampanje i nøkkelstater som Nord-Carolina og Iowa, ble de bedt om å holde seg unna. «Det er mange av oss som venter på at [Obama] skal si at det ikke er noe galt i å være muslim», klaget Ellison.

I stedet ga Obamas valgkampanje uttrykk for at det å bli kalt «muslim» var en fornærmelse da de på sine nettsider avviste de falske påstandene om at Obama praktiserte religionen, og omtalte det som en «svertekampanje». En muslimsk amerikaner som jobbet for Obamas kampanje, trakk seg da en journalist fra The Wall Street Journal, Glenn Simpson, spurte ham om hans religiøse bakgrunn. Under et valgkampmøte i Detroit i juni 2008 ble to muslimske amerikanske kvinner som satt bak podiet hvor Obama skulle tale, fjernet av Obamas frivillige valgkampmedarbeidere (noen høyere i valgkampsystemet beklaget dette senere).

Kun tidligere utenriksminister Colin Powell så ut til å være villig til å stå opp mot skremselspropagandaen. «Er det noe galt med å være en muslim i dette landet?» spurte han i et TV-intervju før valget. «Svaret er nei. Slik er ikke USA.»

Selv om de fikk en kald skulder fra demokratene, endte de fleste muslimske amerikanerne, som min mor, opp på Obamas side – og rekordmange av dem stemte, spesielt i vippestater som Florida, Michigan, Ohio og Virginia. Og selv om mange amerikanske muslimer er utålmodige med tanke på demokratenes mangel på fremgang angående sivile rettigheter, fred mellom Israel og Palestina, og den urettferdige behandlingen av muslimske veldedige organisasjoner, så forblir de i Obama-leiren. Hvorfor skulle de ikke det? Siden kontroversen rundt den såkalte «Ground Zero-moskeen» startet, har den republikanske guvernørkandidaten i New York, Rick Lazio, forbannet moskeens imam «som sympatiserer med terrorister», og Gingrich har kommet med uttalelser hvor han har satt likhetstegn mellom islam og nazismen.

Glimt av håp. I alle saker og i alle henseender burde muslimske amerikanere stemme på «Grand Old Party», republikanerne. Men det kommer de ikke til å gjøre før partiet finner ledere som slutter å spille på instinktene til sine mest sneversynte tilhengere. Jeg tror ikke det er umulig – for det første så har det allerede skjedd én gang, i republikanernes forhold til de latinamerikanske velgerne.

I alle saker burde muslimske amerikanere stemme på republikanerne. Men det kommer de ikke til å gjøre før partiet finner ledere som slutter å spille på instinktene til sine mest sneversynte tilhengere.

Republikanerne mistet den brede støtten fra disse velgerne – som i likhet med muslimske amerikanere generelt er konservative – i flere valg fra 1994. Da støttet Californias guvernør Pete Wilson Proposisjon 187, et lovforslag som ville hindre illegale immigranters tilgang til helsetjenester, utdanning og andre sosiale ytelser. Men etter at Bush strakk hånden ut til de latinamerikanske velgerne i 2000 og 2004, kom 45 prosent av de latinamerikanske velgerne tilbake til republikanerne – bare for å forsvinne igjen i 2008 under den retorisk ladede debatten om innvandringsreformer.

Det finnes tilsvarende glimt av håp for muslimske republikanere. Bush-administrasjonens tidligere riksadvokat Ted Olson, som mistet sin kone Barbara 11. september, uttalte 18. august at «folk av alle religioner har rett til å bygge [ …] steder for tilbedelse eller religiøse studier, hvor samfunnet tillater det ifølge reguleringsplaner [ …] Hatet som er rettet mot oss fra ekstremisters side, vil vi ikke gjøre om til intoleranse mot folk av en religiøs tro».

New Jerseys guvernør, Chris Christie, en fremadstormende figur i den konservative bevegelsen, advarte nylig mot å overreagere på terrortrusselen og å stemple «hele islam» som terrorisme. «Vi må samle folket», sa han.

La oss håpe at innsiktsfulle stemmer som guvernør Christies, og ikke de som taler for mistro og frykt, vinner frem.

Denne artikkelen sto første gang på trykk i magasinet Foreign Policy 23. august 2010.