Livet i rustning. Leddyrene er den helt dominerende dyregruppen på planeten, med insektene og edderkoppdyrene på landjorda og krepsdyrene i havet. Flere andre, mindre grupper finnes også, som tusenbein og skolopendere. Det typiske bygningstrekket hos leddyrene er at de har et solid panser på utsiden. For å kunne bevege seg med det harde, ytre panseret, er både kropp og ben oppdelt i ledd med tydelige skjøter. Løsningen minner om en rustning, og panseret gir god beskyttelse mot fiender.

For mer enn en halv milliard år siden blomstret en rikdom av større livsformer opp i havet i løpet av en ganske kort periode i geologisk målestokk. Denne hendelsen tidlig i jordens oldtid er kjent som den kambriske eksplosjonen. Livet var i støpeskjeen, økosystemene ble mer innholdsrike, med jegere og byttedyr. Tiden var inne for å trekke i rustning, og blant livsformene som utviklet seg, var leddyrene.

En stor og velkjent gruppe leddyr fra jordens oldtid, er trilobittene. De var dekket av et solid, tredelt skall – hodeskjold, kroppsskjold og haleskjold. Også på tvers var de tredelt – i tre opphøyde felter eller lober. Derfor navnet trilobitter.

Trilobitter med smekklås. Med sitt solide, ytre panser var trilobittene godt beskyttet mot fiender, og det pansrede forsvaret ble forbedret ved at mange kunne rulle seg sammen til en nesten uangripelig kule. Hos mange arter føyde hode- og haleskjold seg tett sammen slik at bena og den sårbare undersiden var helt beskyttet. Noen hadde til og med strukturer som holdt kuleformen lukket og låst, en slags forhistorisk smekklås. Med denne løsningen kunne de holde stillingen lenge og først åpne seg når fienden var borte.

Ikke sjelden er forsteinede trilobitter rullet sammen i et siste forsøk på å forsvare seg. Hendelsen som førte til at de døde, kunne være at de raskt ble tildekket av slam under en storm eller et undersjøisk skred.

I tropeskogen på Madagaskar finnes et stort kuletusenbein, (slekten Sphaerotherium), som med sin korte, brede kroppsform minner om en trilobitt. Det har absolutt noe forhistorisk over seg når det ruller seg sammen og ligger urørlig og beskyttet på skogbunnen. Når faren er over, gløtter det langsomt på rustningen, og snart begynner det å åpne seg. Fasettøyne og ben kommer til syne, og snart er det igjen på vandring. Det er som en demonstrasjon av trilobittenes gamle forsvar i vår tid.

Tusenbein og skrukketroll. Også i norsk natur finnes et tusenbein som kan rulle seg sammen til en fullstendig lukket kule, kuletusenbeinet Glomeris marginata. Kuleskrukketrollet (slekten Armadillidium) er et krepsdyr som har tilpasset seg et liv på fuktige steder på land. Noen av dem kan rulle seg sammen, men vanligvis ikke så tett lukket som kuletusenbeinet.

Det er altså flere ulike grupper leddyr som har utviklet det samme forsvaret uavhengig av hverandre gjennom et enormt tidsrom på 500 millioner år. Kuletusenbein og kuleskrukketroll har begrenset utbredelse i Norge, i de sørligste landsdeler. Men det finnes mange andre arter av tusenbein og skrukketroll i norsk natur, fine eksempler på leddyr med et ytre panser.

Både tusenbein og skrukketroll er viktige nedbrytere i naturen – de omformer råtnende plantemateriale til jord.

Kanskje blir du kjent med noen av dem under arbeid i hagen …