Europeisk nedtur. EU-toppmøtet i slutten av juni skulle skape ny tillit til euroens fremtid, men strømmen av dårlige nyheter ville tilsynelatende ingen ende ta. Nyhetene fra Spania ble karakteristiske for situasjonen: Regjeringen varslet nye kutt og nye skatteøkninger – og at underskuddet likevel blir større enn tidligere anslått. Arbeidsledigheten er på vei mot 25 prosent.

Etter to års sammenhengende kamp for å stanse eurokrisen, sprer nedturen i økonomien seg nordover og videre utover verdenskartet. Kina meldte i juli at veksten i hele økonomien synker på grunn av svikt i eksporten til EU.

Peter Praet, medlem av styret i Den europeiske sentralbanken (ESB), sa i begynnelsen av juli at krisen er mer grunnleggende («profound») enn etter konkursen i Lehman Brothers, som utløste finanskrisen i 2008.

Inntrykket av politisk rådvillhet er umulig å skjule.

September kan, kanskje, bli en avgjørende måned. Renteoppgangen i Spania og Italia i juli tvang Mario Draghi, sjefen for Den europeiske sentralbanken ESB, til å stille døren til hvelvet på gløtt. Han foreslo i begynnelsen av august at Italia og Spania kan få hjelp til å holde rentene nede, gjennom i prinsippet ubegrensede kjøp av statsobligasjoner. Forutsetningen var at landene først ydmyker seg selv og ber de europeiske krisefondene, EFSF og ESM, om hjelp. Det innebærer at spansk og italiensk politikk langt på vei vil bli diktert fra utlandet – som i Hellas.

Det smaker egentlig av å trykke penger, og forslaget er ikke lett å selge i Tyskland.

Ingen vet hvordan det vil gå. Men svaret haster. Samtidig som jakten på løsninger fortsetter, er også fordeling av ansvar og skyld hvis det går galt, alt i gang.

I klemme. Hvem har ansvaret hvis euroen går i oppløsning?

Hellas har lenge ligget nærmest til å bli utpekt som syndebukk.

Landet har en skakkjørt stat, men det er ikke noe nytt. Økonomien har virkelig gått i stå, og arbeidsledigheten har skutt i været etter at Hellas begynte på de desidert største budsjettnedskjæringene blant eurolandene.

Er dette et forvarsel om hva andre land kan ha i vente?

Flere og flere, i hvert fall utenfor Tyskland, synes å mene at Europa sparer seg til fant.

Men det er likevel en økende forståelse for at forbundskansler Angela Merkel sier nei til felles ansvar for gjeld og låneopptak. Statsgjelden i Europa er i ferd med å bli så stor at selv den tyske staten ikke kan bære den alene.

Hvordan har Europa havnet i denne forferdelige situasjonen?

Den korteste, men ufullstendige forklaringen er at innføringen av en felles valuta var en stor feil.

Den korteste, men ufullstendige forklaringen er at innføringen av en felles valuta var en stor feil.

Den daværende tyske forbundskansleren Helmut Kohl var en romantiker som, med sine erfaringer fra den annen verdenskrig, ville forankre et gjenforent Tyskland i et sterkt Europa. Derfor ga han etter for franske ambisjoner om at en europeisk sentralbank – og ikke den tyske sentralbanken – skulle styre renteutviklingen i Europa.

Maastricht-traktaten som ble fremforhandlet høsten 1992, gjorde det til en forpliktelse for alle EU-land med noenlunde orden i økonomien å innføre euroen.

Politisk drøm. Innføringen av euroen ble skjebnesvanger fordi det underveis hadde skjedd andre endringer i EUs virkemåte.

Gradvis er EU blitt en organisasjon for land som står lengre og lengre fra hverandre i økonomisk utviklingsnivå.

Kjernen i samarbeidet i EU har alltid vært økonomisk. Grensene skulle åpnes for fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, herunder rett til å etablere virksomhet i et hvilket som helst medlemsland.

Men et felles, indre marked var bare et virkemiddel. Målet var å binde land som hadde forholdsvis lik økonomi, men ikke stolte på hverandre politisk, nærmere sammen. Det gjaldt ikke minst erkefiendene Tyskland og Frankrike som i løpet av 75 år hadde utkjempet tre blodige kriger, de to verdenskrigene inkludert.

Dette fredsprosjektet, som også fremmet konkurranse og markedsøkonomi, ble en formidabel suksess.

Senere ble EU åpnet for alle rimelig demokratiske land i Europa nesten uansett hvor forskjellige de var økonomisk.

De tidligere diktaturene i Sør-Europa, Hellas, Spania og Portugal, ble tatt inn i varmen på 1980-tallet. Etter Berlin-murens fall i 1989 fulgte så vel tidligere kommunistland som nøytrale land etter.

Men symmetrien i samarbeidet forsvant. Åpne grenser skulle i stedet utløse svære økonomiske og sosiale forandringer i de land som lå lengst borte fra Brussel.

Samtidig fikk de politiske elitene i Europa
et nytt prosjekt. Et samlet Europa kunne bli en viktig aktør på verdensscenen. For tidligere og litt akterutseilte kolonimakter var dette litt av en trøstepremie.

Brussel ble hjemby for politikere og byråkrater med globale ambisjoner.

Med suksess følger stolthet og deretter ofte overmot – hubris på gresk. Den britiske historikeren Andrew Roberts, med nær forbindelse til EU-skeptikerne i det konservative partiet, siterer uttrykket «jordens stolte imperier går til slutt under».

Roberts poeng er at imperier typisk ikke går under fordi de blir slått av en overmektig motstander, men fordi de forstrekker seg. Blant hans mange eksempler er da Napoleon og Hitler lot sine hærer invadere Russland – og ikke trakk seg raskt tilbake.

Han spør når EU forstrakk seg? Når ble Brussel mer opptatt av ekspansjon, ære og hegemoni i stedet for hvordan borgerne har det i sitt dagligliv?

Dette stadiet ble nådd da euroen ble innført på tross av at traktaten (i første omgang) ikke fikk nødvendig oppslutning i alle de daværende EU-landene.

Danskene sa først nei, men godkjente innføringen av euroen i en ny folkeavstemning etter at Danmark selv ble tilbudt å stå utenfor. Ambisjonene om å skape en politisk og økonomisk enhet som etter hvert kanskje kunne bli like sterk som USA, måtte ikke stoppes av folkeavstemning i et lite land som Danmark, ifølge Roberts.

Slik fikk EU både en valutaunion og et felles kapitalmarked.

Men landenes forutsetninger for å delta var høyst forskjellige. Det var ikke tilfeldig at det var finansinstitusjoner i nord som fant kunder i Sør-Europa og ikke omvendt.

Den nye verden. Forbundskansler Helmut Kohl insisterte på 1990-tallet på at samarbeidet i Europa på samme tid kunne utvides både i bredden – til flere land – og i dybden.

Nå er pipen i ferd med å få en annen lyd. Målet er nå å innføre sentral kontroll fra Brussel over budsjett og låneopptak i medlemslandene. Da kan det, kanskje, også til slutt bli en form for felles ansvar for landenes gjeld – og mer stabile renter. Men først skal det ryddes opp etter lånegaloppen i Sør-Europa.

Spørsmålet er om pasienten vil overleve den kuren som nå foreskrives.

Publisert første gang i Aftenposten 14. juli 2012, oppdatert 17. august.