Fysisk og åndelig føde. På 1980- og 90-tallet kom det en rekke filmer som feiret matkultur og presenterte mat som et symbol på alt det som er verdt å bevare hos mennesket. Noen av disse er blitt stående som klassikere, som Babettes gjestebud (1987) hvor en fransk kvinne bruker hele lottogevinsten sin for å tilberede et måltid som gir menneskene i en landsby på vestkysten av Jylland en åndelig opplevelse av tilhørighet, kjærlighet og nåde. Andre slike filmer er Hjerter i chili (1992) hvor tilberedning og spising av mat gir utløp for forbudt kjærlighet i Mexico under den meksikanske revolusjonen, Spis, drikk, mann, kvinne (1994) hvor nøye fremstilt asiatisk cuisine manifesterer alle følelsene den taiwanske familien har for hverandre, og Chocolat (2000) hvor kakaobønnen spiller en avgjørende rolle i å forandre livene til innbyggerne i en liten fransk landsby.

Noe av det som er verdt å merke seg her er at ingen av disse filmene er amerikanske. Det kan kanskje virke litt rart, ettersom amerikansk matkultur i dag er spredt rundt mesteparten av verden. Men samtidig er det godt kjent at amerikanere har et komplisert forhold til føden. Mens franske kvinner og menn forbinder ordet ’sjokoladekake’ med ’feiring’, assosierer nemlig flesteparten av amerikanere det med ’skyldfølelse’. Amerikanerne sliter med overspising og fedme og har gjort det i flere tiår. Dette har gjort noe med deres forhold til mat.

Mens franske kvinner og menn forbinder ordet ’sjokoladekake’ med ’feiring’, assosierer de fleste amerikanere det med ’skyldfølelse’.

I tillegg overflommes det amerikanske markedet av mat som kan betegnes som problematisk og som strengt tatt har lite med verken kultur eller mat å gjøre. Dette har også påvirket hvordan man betrakter føden, og de fleste matfilmene som vi ser fra USA har dermed et kritisk heller enn et feirende blikk på det man til enhver tid putter inn i munnen.

I løpet av de siste årene har dette fokuset blitt intensivert etter hvert som man ser nødvendigheten av å finne ut hva som er galt med amerikansk kosthold, og denne interessen vil sannsynligvis bare fortsette å øke dersom Obama-administrasjonens helseplan blir iverksatt.

Her i Norge har vi allerede sett Morgan Spurlocks Super Size Me (2004), som tar for seg de sjokkerende helsemessige problemene som følger av et kosthold som utelukkende baserer seg på måltider fra hurtigmatkjeden McDonald’s. Mens Spurlock var i en fysisk form som lå over gjennomsnittet da han begynte dette tretti dagers lange eksperimentet, fikk han mot slutten påvist leverskade og depresjon, i tillegg til at han la på seg elleve kilo (dette til tross for at han gikk fem kilometer hver dag, noe som er dobbelt så mye som aktiviteten til gjennomsnittsamerikaneren).

Enda nyere, og mer omfattende, er Robert Kenners dokumentarfilm Food, Inc. som kom på amerikanske kinoer i sommer. Denne retter et hardt blikk på hele matindustrien i USA og viser hvordan den ikke bare er miljøfiendtlig men også i overraskende stor grad helseskadelig.

I Food, Inc. setter man fokus på hvordan vi som forbrukere presenteres for et glansbilde med bugnende enger og kuer som beiter i grønne fjellsider, mens maten vi spiser egentlig har lite å gjøre med naturlige prosesser.

Kenner forteller blant annet om tomater som er så genetisk manipulert at de strengt tatt ikke lenger kan karakteriseres som en grønnsak. Man plukker tomatene mens de er grønne og sender dem deretter til den andre siden av verden for så å sprøyte dem fulle av kjemikalier for å sette i gang en modningsprosess.

Dermed har vi et produkt som ser ut som en tomat, men som ikke smaker noe og hvis helsemessige fordeler eller ulemper er ukjente. I filmen omtales de som ’ideen av en tomat’ heller enn selve grønnsaken.

Politisk føde. Samtidig som mange av disse problemene er typiske for et USA som helt siden Richard Nixon har hatt som hovedmål å kutte matvareprisene, er det ikke til å komme bort fra at en del av dem også har en relevans for vår egen virkelighet. I boken In Defense of Food (2008) utforsker nemlig Michael Pollan et av resultatene av Nixons politikk: At mesteparten av det vi spiser i dag ikke er mat. Pollan mener det heller bør karakteriseres som ’spiselige matlignende substanser’ levert i fargerike pakninger med store merkelapper som forteller oss hvor sunne og helsefremmende de er.

For Pollan er det her problemet ligger. Det er nemlig ikke lenger sånn at vi forholder oss til en matkultur eller spiser det foreldrene og besteforeldrene våre spiste. For å holde oss sunne, unge og friske går vi til næringsfysiologer og forskere som forteller oss at vi må unngå fett og karbohydrater, at vi må få i oss antioksidanter og Omega 3, samt en hel rekke vitaminer og mineraler. Industrien følger opp med å lage matvarer som blir tilsatt de aktuelle vitaminene, som for eksempel melk med D-vitamin.

Et tidlig eksempel på denne praksisen er hvordan vitenskapen og industrien i felleskap begynte å fjerne fett fra kostholdet vårt på begynnelsen av 1960-tallet. Fordi animalsk og mettet fett ble sett på som skadelig og helsefarlig, søkte man å bytte det ut med umettet fett. Som et resultat har det i løpet av de siste tyve årene blitt så mange som har kuttet ut mettet fett fra kostholdet sitt at verdens produksjon av vegetabilske oljer nå er mer enn fordoblet.

Det man i utgangspunket gjorde var å presentere forbrukeren for uekte mat som tilsynelatende var sunnere enn den naturlige varianten. På 1960-tallet ble margarin, et billig og holdbart produkt som lenge var blitt betraktet som annenrangs, nemlig lansert som et bedre alternativ enn smør, fordi det ikke inneholdt verken kolesterol eller mettet fett.

Slik fikk margarin sitt store gjennombrudd som det sunne valget, en merkelapp som har hengt ved det siden tidlig syttitall til tross for at nyere forskning viser at margarin også inneholder umettet transfett, som potensielt er mye mer skadelig enn fettet i smør. I tillegg er man nå usikre på om mettet fett er så usunt som tidligere antatt.

Interessant nok tar Pollan også opp et annet problem her, nemlig det han kaller for ’imitasjonsprodukter’. For mens margarin plasseres i smørdisken og har et utseende som ikke er så lett å skille fra smør, er det i virkeligheten noe helt annet.

Dette gjelder også en del andre produkter som i løpet av de siste tyve årene er blitt marginalisert fordi de inneholder for mye fett. Det mettede fettet som finnes i produkter som rømme, ost og yoghurt ble erstattet med andre ting, som for eksempel herdete vegetabilske oljer.

Dermed fikk vi en rekke lettprodukter som antas å ha samme næringsinnhold som deres mer fettholdige moderprodukter. Spørsmålet Pollan stiller er imidlertid om vi har nok kunnskap til å kunne gjøre denne antagelsen, og hva slags produkt vi egentlig ender opp med når vi forandrer maten ved å bearbeide den industrielt i vitenskapens og sunnhetens navn?

I boken The End of Overeating tar David A. Kessler denne problemstillingen ett hakk videre og diskuterer hva som skjer når matindustrien vender fokuset vekk fra det å lage ’sunne produkter’ og istedet bruker kreftene sine på å lage mat som får oss til å spise mer.

Kessler er spesielt opptatt av spiselige saker som, ved å kombinere fett, sukker og salt, stimulerer hjernens belønningssenter og automatisk skaper et behov for å spise mer.

Den mest imponerende varen i denne sammenheng er, ifølge Kessler, sjokoladen Snickers. Den er nemlig en perfekt kombinasjon av de tre magiske ingrediensene: Idet vi tygger sjokoladen oppløses sukkeret mens fettet smelter, og samtidig fanger karamellen peanøttene på en måte som gjør hele smaksopplevelsen eksplosiv og uimotståelig. Dette produktet er ikke mat.

Det er en kjemisk fremstilt ’spiselig substans’ som overstimulerer hjernen og skaper et behov som i stor grad er biologisk betinget. 

Dette produktet er ikke mat. Det er en kjemisk fremstilt 'spiselig substans' som overstimulerer hjernen og skaper et behov som i stor grad er biologisk betinget. 

Spis mat! Ifølge Pollan finner man lignende problemer knyttet til produkter som skryter av å være særlig sunne. Hans råd er at man unngår ethvert produkt som nevner ordet ’helse’ på merkelappen, fordi en slik deklarasjon fungerer som en sterk indikasjon på at maten ikke egentlig er mat, men en industrielt fremstilt ’spiselig substans’.

Hva er så løsningen i forhold til å ta vare på de helsemessige godene som maten inneholder, samt kunne nyte et måltid uten å være redd for å få kreft, hjertesvikt, diabetes eller ADHD?

Michael Pollan foreslår tre enkle grunnregler: Spis mat. Ikke for mye. Mest planter. For Pollan er dette veien til god helse, både på et fysisk og psykisk nivå. Det er blitt sagt at vitenskapen er det moderne menneskets overtro, og Pollan ser ut til å skrive under på dette utsagnet. Han mener at vi må ta tilbake kontrollen over hva vi selv spiser og lage mest mulig mat fra bunnen.

Å spise ting som ikke våre bestemødre ville kjent igjen er en sikker vei til dårlig helse, ifølge Pollan. Det samme gjelder mat som ikke råtner, men kan stå i supermarkedhyllene i år etter år, og produkter som inneholder mer enn fem tilsetningsstoffer.

Samtidig som Food, Inc. og In Defense of Food kan ha en desillusjonerende effekt i den grad de kan få det til å synes som alt vi omgir oss selv med er farlig og helseskadelig, har det også en viktig funksjon i å sette fokus på hvorfor det er sånn at brødet aldri mugner lenger – eller at det er mulig å kombinere bacon og ost på en tube. Og – viktigst av alt – de viser oss at det er mulig å si nei til mat som ikke egentlig er mat.

Dette synes ikke alltid like lett. Mediene har til stadighet artikler som fokuserer på at organisk mat er dyrere enn ’vanlig’ mat og i tillegg kan det synes både tid- og energikrevende å lage en blomkålssuppe fra bunnen når man istedet kan helle en pose oppi en gryte. Problemet er bare at vi også ser hvordan sykdommer som kreft og diabetes øker i omfang, samtidig som det i stadig større grad pekes på at disse er knyttet opp mot kosthold og livsstil.

Food, Inc. omtaler disse sykdommene som de ’skjulte kostnadene’ ved dagens mat(u)kultur. Filmen følger en familie med et matbudsjett på 11 dollar dagen og som samtidig har faste utgifter på 500 dollar i måneden til medisiner.

Det vi da bør spørre oss selv er om det kan være slik at selv om sunne måltider koster mye, både i form av energi, kreativitet, penger
og tid, så har kanskje den industrielt produserte maten en høyere, skjult pris?

Kanskje det er på tide å ta matkulturen tilbake?