Morsom mann – ansvarsfull kvinne I filmen «Knocked Up» er det Seth Rogens figur (i blå skjorte) som innehar den komiske byrden. Filmens kvinnelige hovedrolle spilt av Katherine Heigl (t.v.) er ikke morsom. Foto: United International Pictures/FILMWEB
«Bros before hoes». Tidligere i år skrev den kontroversielle feministen Germaine Greer en artikkel i den britiske avisen The Guardian som tok for seg den kjensgjerningen at kvinner ikke er like morsomme som menn. Hun sier at selv om kvinner er like intelligente, er det helt klart at de ikke mestrer klovneri, fiffige replikkvekslinger eller antydningens kunst i like stor grad som deres mannlige medmennesker.
Greer peker på at det er blitt fremsatt en rekke forklaringer på dette. Én av disse er at gleden over å få respons på en spøk ligner på mannens orgasme, noe som selvsagt gjør at han prøver å være så morsom så mulig så ofte så mulig. En annen teori er at det å få folk til å le er en form for hersketeknikk. Får man en gruppe mennesker til å le har man dem automatisk i sin egen lomme.
Greer selv tyr imidlertid til en sosial forklaringsmodell og sier at mens maskuline miljøer bruker spøken som et bevisst virkemiddel for å knytte dem tettere sammen som en gruppe, bruker jentegrupper andre typer verktøy, som overkommunikasjon og baksnakking.
Det Greer gjør her er ikke bare å fremstille kvinner som humørløse hespetre. Hun bekrefter også myten om at kameratskap mellom gutter er mer realt og tilforlatelig enn de kompliserte (og ikke udelt positive) båndene som eksisterer mellom jenter.
Interessant nok har kontrasten mellom mannlige og kvinnelige vennskapsforhold også fått et fokus i komedien, nærmere bestemt i den såkalte buddyfilmen, som retter søkelyset på relasjoner mellom menn. Dette er en sjanger som er blitt stadig mer populær de siste ti årene, etter at den er blitt foredlet av komikere som Owen Wilson, Ben Stiller, Will Ferrell, Vince Vaughn og, mer nylig, Seth Rogen, Jonah Hill og Jason Segel.
Filmer som Shanghai Knights (2003), Starsky & Hutch (2004), Superbad (2007) og Year One (2009) er alle drevet av det sterke båndet som eksisterer mellom to mannlige hovedpersoner.
Selv om det uttalte målet i disse historiene ofte er å erobre en (u)oppnåelig kvinne, er den egentlige drivkraften i plot’et det ubrytelige kameratskapet. Det er dette forhold som er basert på sanne følelser, og det er også her vi finner de gnistrende replikkvekslingene og det klovneriet som gjør at vi hele tiden lengter etter å se mer.
De romantiske scenene hvor heltene er i dialog med kvinnelige skuespillere er til sammenligning bare tidtrøyte. Og dette er ikke bare en tilfeldig konsekvens av god kjemi mellom to mannlige skuespillere. Credoet for enhver buddyfilm uttales med tydelighet av Vince Vaughn i Wedding Crashers: «With us it's always bros before hoes, man».
I love you, man. Noe som er interessant med buddyfilmen er at den ofte er blitt sett på som en avart av den romantiske komedien, bare at den har fortrengt den kvinnelige romantiske interessen til fordel for den mannlige kompisen. For i motsetning til buddyfilmen har den romantiske komedien alltid en kvinnelig og en mannlig hovedrolleinnhaver, som får opptre på lik linje. Dette burde dermed åpne opp for komikerkvinnen.
Problemet er bare at den kvinnelige rollen svært sjeldent er morsom. Selv om hun kan være nevrotisk og sjarmerende, er det mannen som skaper og utagerer de humoristiske situasjonene. Dette ser vi i alt fra klassikere som Woody Allens Annie Hall (1977) og Rob Reiners When Harry Met Sally (1989), til nyere romantiske komedier som Judd Apatows Knocked Up (2007).
Selv om hun kan være nevrotisk og sjarmerende, er det mannen som skaper og utagerer de humoristiske situasjonene.
I sistnevnte har Seth Rogen rollen som en lat, dum og umoden immigrant fra Canada, som livnærer seg på en skadeerstatning mens han innimellom jobber med en webside som gir informasjon om de eksakte øyeblikkene man kan se nakne bryster i forskjellige filmer. Mesteparten av tiden bruker han sammen med de virkesløse kameratene sine.
Motsetningen hans finner vi i filmens kvinnelige hovedrolle, som bekles av Katherine Heigl. Heigls karakter er en karrierebevisst kvinne som tar ansvar både i forhold til seg selv, miljøet og menneskene rundt. Når det er morsomt å se på det romantiske forholdet som utvikler seg mellom disse vidt forskjellige rollefigurene etter at Heigl blir gravid, og det så og si bare på grunn av de mannlige rollefigurene. Rogen har et entourage som består av komikere som Paul Rudd, Jason Segel og Jonah Hill, og det er ingen tvil om hvem som bærer den komiske byrden. Selv om både Katherine Heigl og Leslie Mann, som spiller søsteren hennes, helt klart har et komisk potensiale, er de ikke morsomme i denne filmen. De er ansvarlige, nevrotiske mennesker som er konfrontert med virkelige utfordringer og problemer. Men de er ikke morsomme. Så når Rogen møter Heigls utsagn om at hun er gravid med spørsmålet 'svanger med ... følelser?', er det hun som må virkelighetsorientere ham med svaret, 'nei, svanger med et barn'.
Dette rammeverket finner vi i de fleste romantiske komedier, og eksempler finnes i flere nye filmer. I en anmeldelse av den romantiske komedien Ghosts of Girlfriends Past, som har norsk premiere i slutten av juli, skriver journalisten i The New York Times at Jennifer Garners lavmælte rolletolkning viser at hun er fullt klar over sin egen rolle som rekvisitt. Komedien er forbeholdt Matthew McConaughey, som får boltre seg i rollen som en rundbrenner som innerst inne lengter etter den kvinnen som kan lege et blødende hjerte.
Filmen I Love You, Man, som hadde norsk premiere i slutten av mai, tar dette ett skritt lenger. Her ser vi at det som tilsynelatende ser ut til å være en romantisk komedie reelt sett er en buddyfilm. I filmen møter vi Paul Rudd som, idet han skal gifte seg, innser at han ikke har noen kamerater og dermed må avertere etter en i avisen. Til slutt finner Rudd Jason Segel, som viser ham 'herrehulen' sin hvor han har en widescreen TV, rockeinstrumenter og en mengde samleobjekter etter bandet Rush. Resultatet er at Rudd ender opp med å bli mer knyttet til Segel enn sin egen forlovede.
Om Rashida Jones, som spiller forloveden, igjen er sjarmerende og fin, er det Rudd og Segel som bærer filmen, og det er ingen tvil om hvilket forhold vi som ser på er mest interessert i. Her har man med andre ord tatt skrittet helt ut og erstattet 'romance' med 'bromance'.
En av gutta. Romantiske komedier ser dermed ut til å bekrefte Germaine Greers utsagn om at menn er morsommere fordi de bruker humor til å bygge opp og opprettholde sosiale relasjoner. Noe som er interessant her er imidlertid at denne teorien også kan brukes til å beskrive noen av de morsomste kvinnerollene vi har sett i løpet av de siste ti årene.
Ett eksempel er den amerikanske komikeren Tina Fey, som fikk heltestatus etter sine fantastiske imitasjoner av republikanernes visepresidentkandidat Sarah Palin i fjor høst, og som har gjort stor suksess med den intelligente sitcom-serien 30 Rock (NBC). Tina Feys rollefigur Liz Lemon er utvilsomt veldig morsom. Men denne rollefiguren besitter også få tradisjonelt kvinnelige egenskaper.
I motsetning til den stereotype kvinnekarakteren Jenna Muroney (Jane Krakowski) har Liz Lemon ingen interesse for mote eller utseende, noe som ofte blir understreket ved at hun går rundt med salatbiter i håret, og hun elsker nerdete science-fiction filmer som Star Wars. Lemons androgyne tilstedeværelse blir særlig understreket i samvær med sjefen hennes, Jack Donaghy (Alec Baldwin), som konsekvent tiltaler henne med etternavn og som ved første møte umiddelbart kategoriserer henne som lesbisk.
I episoden 'The Ones' er det Lemon som oppsøkes når sjefen Donaghy får kvinneproblemer, ikke fordi hun forstår kvinner, men fordi hun kan sympatisere med ham som mann, og Donaghy uttaler at 'du er det nærmeste vi kommer enn mann her på huset, Lemon'.
Et lignende eksempel finner vi i nittitallets største komiserie Seinfeld, hvor rollefiguren Elaine Benes (Julia Louis Dreyfus) var minst like morsom som de mannlige karakterene. Hvorfor? Fordi hun var en av gutta.
Interessant nok kommenterer serien på dette fenomenet selv i noen episoder hvor George Costanza (Jason Alexander) og Jerry Seinfeld skal lage en sitcom for NBC. De strever lenge med å få til et manuskript for en pilotepisode - og til slutt klarer de å skrible ned noe. Samtidig opplever de at de ikke klarer å skrive inn Elaine-karakteren, fordi de ikke aner hva en kvinne ville si. Løsningen blir til slutt at rollefiguren Elaine får lov til å være med fysisk, ved at hun kommer inn i en utringet kjole, noe som gjør at butleren som spiller hovedrollen blir så distrahert at han ikke klarer å gjøre jobben sin.
Dette eksempelet er interessant fordi det sier noe om hvem som skriver manuskriptene til amerikansk TV og film, samt prioriteringene de gjør i forhold til hvilke karakterer som får lov til å være morsomme og på hvilken måte. Serieskapere Larry David og Jerry Seinfeld og Tina Fey løste alle problemet med lite morsomme kvinner ved å lage en rollefigur som var en av gjengen og som ikke oppførte seg særlig annerledes enn en mann ville ha gjort. Resultatet i både 30 Rock og Seinfeld er at kvinner er morsomme på mannens premisser.
Morsomme kvinner? Disse seriene viser oss altså komedier hvor kvinner er morsomme sammen med andre menn i en sammenheng hvor deres kameratslige tone eller androgyne fremtoning sikrer at de har en universell appell. Interessant nok er vi her muligens også inne på grunnen til hvorfor kvinner ofte ikke er morsomme.
I et tilsvar til Germaine Greer skriver Lynne Parker, grunnleggeren av Funny Women, en organisasjon som jobber for å hjelpe kvinnelige komikere opp og frem, at Greer tar feil i sine sosiologiske teoretiseringer om hvorfor menn er morsommere enn kvinner. Ifølge Parker ligger problemet hovedsakelig hos arbeidsgiverne, som helst vil ha mannlige komikere. Ikke bare fordi de isolert sett blir betraktet som morsommere, men fordi de representerer en type humor som blir oppfattet som universell, mens kvinnehumor betraktes som en spesiell type segment som dreier seg mot emner som menstruasjon og slanking. Parker konkluderer med at kvinnelige komikere rett og slett har et stort problem i forhold til å selge seg selv til et bredt publikum.
Her er vi kanskje også inne på årsaken til at det lages få, om noen, buddyfilmer med kvinner i hovedrollen. Det er ikke sånn at de ikke finnes. Men de er ikke komedier. Filmer som tar for seg vennskap mellom kvinner, som Steel Magnolias, Thelma and Louise, Fried Green Tomatoes og Sex and the City er alle drama som, om de er ispedd noen komiske øyeblikk, i all hovedsak drives fremover av dialog og endeløse analyser av hovedpersonenes forhold til menn. Dermed holder både mannlige og kvinnelige buddyfilmer fast på myten om at menn er morsomme, mens kvinner overkommuniserer.
Her skal det imidlertid også nevnes at det finnes et eksempel på en kvinnelig buddykomedie, nemlig Baby Mama (2008) med Tina Fey og Amy Phoeler i hovedrollene. Til tross for disse to stjernene, begge med bakgrunn fra det populære amerikanske humorshowet Saturday Night Live, fikk filmen langt mindre oppmerksomhet og gjorde det langt dårligere enn en middels buddyfilm med mannlige hovedroller. Den tjente inn bare en tredjedel av beløpet til Wedding Crashers, med Vince Vaughn og Owen Wilson. Hvorfor?
Én grunn kan være temaet; Tina Fey spiller en karrierekvinne som ansetter en surrogatmor (Amy Phoeler) til å bære frem et barn for henne. Her har vi dermed opptil flere såkalte ‘kvinnetema’, som for eksempel graviditet og morsdrift. En annen grunn kan være Lynne Parkers poeng om at kvinner ikke selger. Ifølge journalist i LA Weekly, Nikki Finke, la sjefen for Warner Brothers, Jeff Robinov, i 2007 ned et generelt forbud mot å lage filmer med kvinner i den ledende hovedrollen, fordi han mener de rett og slett ikke kan bære en film kommersielt.
Hvem er best? Når alt kommer til alt er dermed ikke spørsmålet om kvinner er morsomme. Selvsagt er de det. Spørsmålet er heller ikke om menn er større komikere enn kvinner. Men det kan synes viktig å sette fokuset på hvorfor den ene sjangeren som faktisk garanterer kvinner en rolle ikke lar dem være morsomme?
Er det virkelig sånn at vi må presenteres for én morsom og umoden mann og én fornuftig og sjarmerende kvinne for at vi skal kunne skjønne at det er snakk om et romantisk forhold? Kan man ikke åpne for at begge er morsomme? Det finnes heldigvis noen få filmer som synes å fortelle oss at svaret på det siste spørsmålet er ‘jo, det kan man’.
Er det virkelig sånn at vi må presenteres for én morsom og umoden mann og én fornuftig og sjarmerende kvinne for at vi skal kunne skjønne at det er snakk om et romantisk forhold?
I Jason Reitmans Oscarbelønte dramakomedie Juno (2007) treffer vi Juno MacGuff (Ellen Page), som blir gravid mens hun går på gymnaset. Filmen skildrer adopsjonsprosessen som følger svangerskapet hennes, samtidig som den beskriver forholdet hennes til foreldrene, kjæresten Paulie Bleeker (Michael Cera) og de vordende foreldrene til barnet. Det mest spennende med denne filmen er at vi ser vi en ukonvensjonell romantisk komedie hvor alle parter får lov til å være morsomme, umodne, tøysete og menneskelige. Hvorfor?
Én hovedgrunn ser ut til å være at manusforfatter Diablo Cody ikke ser ut til å tenke på karakterene sine i forhold til kjønn. Hun klarer å lage en ensemblekomedie, hvor de fleste får beholde sin egen integritet. Samtidig inneholder også denne filmen en stereotyp kvinnelig figur, som også her bekles av Jennifer Garner. Garner spiller en kvinne som er ansvarlig, moden og karrierebevisst og hvis største drøm er å få et barn. Hun er selvsagt sammen med en mann som er umoden og ufølsom (portrettert av Jason Bateman), og som ender opp med å flytte fra henne rett før Juno skal føde.
Men den umodne mannen får ikke være morsom. Han dyttes heller tilside til fordel for et ungt par hvor den kvinnelige halvdelen er den munnrappe, oppfinnsomme og handlende parten, samtidig som også den mannlige rollen får lov til å være mer kompleks enn bare sjarmerende og fornuftig.
På den måten viser Juno oss at det er rom for mer enn bare én morsom part i en romantisk komedie, at det er mulig å selge en film som handler om tenåringsgraviditet (!).
Morsom mann – sjarmerende kvinne Woody Allens klassiker «Annie Hall». Foto: SF NORGE VIDEO/FILMWEB