Ensom gjør sterk. Et kraftig klask på skulderen. Jeg skvetter, kaster meg rundt. Stirrer inn i et ukjent ansikt. Skjeggete, skittent. Fingrene hans er svarte mot den lyse skjorten min. Han åpner en tannløs munn. Det lukter sprit og urin av ham.

«Ensom gjør sterk», sier han alvorlig. Stemmen er ru, øynene blanke og blodskutte. Han sier det én gang til. Ensom gjør sterk. Og så lar han armen falle, øynene svømmer, han snur seg bort, begynner å gå, snubler, og det er så sørgelig at tårene sprenger seg frem i øynene mine. Han er ikke sterk. Bare ensom. Men han er i det minste ikke alene om å være alene.

Soloeksperiment. De siste 50 årene har menneskeheten gått løs på et forbløffende sosialt eksperiment. På alle kontinenter, i alle samfunnslag, i alle aldre, går horder av mennesker over fra tosomhet eller flokkliv til å leve alene. I den nye boken «Going solo: The extraordinary rise and surprising appeal of living alone», peker den amerikanske sosiologen Eric Klinenberg på at det i 1950 var fire millioner mennesker i USA som bodde alene. I dag er tallet 31 millioner. Det har eksplodert.

Og så kan vi kanskje tenke at dette er Amerika, og at alt er annerledes i Norge. Amerika er jo kaldt, Norge varmt, alle skal med, ingen gå aleine. Men sannheten er at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder andel aleneboere i befolkningen. Av alle norske husholdninger huser nå 40 prosent bare én person, ifølge SSB. Overraskende, ja, men det interessante er dette: Stadig flere velger å være alene.

Finne deg sjæl. Ideen om et fullverdig liv på egne ben er ikke ny. I tusener av år har askese og isolasjon vært en snarvei til guddommelighet. Men trenden vi ser i dag, med et stort antall mennesker som velger alenelivet fremfor fellesskapet, har korte røtter. Med boken «Sex and the single girl», markerte Helen Gurly Brown i 1962 startskuddet for en bølge av kvinnelige individualister, folk som fulgte drømmene sine og på ingen måte ønsket å bli bundne treller av familielivet.

Omtrent samtidig begynte Hugh Hefners Playboy å promovere samme livsstil for unge menn. De ville ha frihet til å gjøre hva de ville, når de ville, på sine egne betingelser. De elsket kvinner og hatet koner. Og så skjedde det mye på en gang, forklarer Klinenberg.

Skilsmissestatistikken eksploderte på 1970-tallet. Kvinnefrigjøringen skjøt fart. Folkestrømmen gikk fra bygd til by. Menn ble alene på bygdene, kvinnene i byene. Levealderen økte parallelt med antallet enker. De siste 15 årene har kommunikasjonsteknologien tatt et kvantesprang. Arbeidsmarkedet har strammet seg til. Den som er alene, er mer fleksibel. Kan studere uten å bekymre seg for familieøkonomi. Reise i jobben. Komme tidlig. Jobbe overtid. Nettverke på kveldstid.

Drømmer du om karrière og god økonomi, er å gifte deg ung det dummeste du kan finne på.

Drømmer du om karrière og god økonomi, er å gifte deg ung det dummeste du kan finne på. 

Enkeltvis betyr ikke noen av disse faktorene all verden. Men summen av dem gir en dramatisk økning i antallet mennesker som lever alene. Og så blir spørsmålet, da, hva betyr det?

Saman er ein mindre aleine. På et personlig plan er det lett å lese tallene som en bekymringsverdig utvikling. Vi forbinder alenetilværelsen med fravær av kjærlighet. Noe ufrivillig. Sårt. Som han som mente at ensom gjør sterk, ikke sant?

Og vi er under en ikke ubetydelig kulturell påvirkning. Hvor mange filmer har du sett, der handlingen dreier seg rundt en karrièremann eller -kvinne som sent i 30-årene oppdager at alt er hult og tomt, og at han eller hun er i ferd med å gå glipp av det som virkelig gir livet mening – altså ektefelle og barn? Hvor mange låter har du hørt om frykten for å bli alene? Om ensomhetens tårer og tenners gnissel, om lengselen tilbake til et forhold? I mainstreamkulturen er ensomhet ikke et ideal. Det er vårt verste mareritt.

I mainstreamkulturen er ensomhet ikke et ideal. Det er vårt verste mareritt.

Knus kjernefamilien. Også i et større perspektiv opplever mange singeltrenden som bekymringsverdig. Menneskeheten har hundretusener av års erfaring med fellesskap, og rundt 50 år med alenetrenden, i alle fall i stort omfang. Stadig flere single sørger for kunstig befruktning og får barn alene. Kjernefamilien er under press, og det er slett ingen spøk, familien er en av samfunnets mest fundamentale hjørnesteiner.

Kjernefamilien er under press, og det er slett ingen spøk, familien er en av samfunnets mest fundamentale hjørnesteiner.

Konservative sjeler skjelver i buksene. Så sent som i mai ville KrF ha økonomiske incentiver for fedre som vil være hjemme. Eldre mennesker lever og dør alene, og vi forsker på robotteknologi for å hanskes med den kommende eldrebølgen. Stakkars folk. Isolasjon er tross alt en av de strengeste formene for straff vi har. Det ser mørkt ut. I alle fall hvis du ser verden gjennom verdikonservative briller.

Alene, ikke ensom. Alt koker vel kanskje ned til hva som skal til for å gi et fullverdig liv. Eller hva vi tror skal til. Hva gjør oss lykkelige? Det varierer. Mange er kanskje ofre for et følelsesløst og kaldt samfunn, for fravær av kjærlighet og medmenneskelighet. Som menn i fiskerikommunene. Som de glemte enkene.

De fleste foretrekker fortsatt familielivet. Men stadig flere innser altså at det å leve alene gir dem noe det konvensjonelle familielivet ikke kan tilby.

Ifølge Klinenberg opplever mange aleneboere økt lykkefølelse. De som er skilt, forteller ofte at de følte seg mer ensomme i ekteskapet enn de gjør alene etter skilsmissen. Som aleneboere opplever de mestring i arbeidslivet, sunn økonomi, makt over egen tid og egne midler. De spiser ute, trener, møter venner, reiser, dater, realiserer seg selv, er storkonsumenter av kultur. Det gjør alenelivet til et like rasjonelt valg som ekteskapet og familielivet. Bare mindre vanlig. Foreløpig. For kurven stiger, og snart kan flertallet husholdninger i Norge huse bare én person. Én person som har valgt det selv.

Så kanskje burde jeg reagert annerledes på fylliken. Kanskje burde jeg nikket samtykkende. Det har du nok rett i, burde jeg kanskje ha sagt. Ensom gjør sterk.

I mange tilfeller gjør det nok det.

Publisert første gang i Aftenposten 20. mai.