Ranomafana, Madagaskar. «Nå må dere være stille, vi nærmer oss lemurene. Jeg kan lukte dem», sier turistguide Adrien Rakotosalama.

Stillhet er et ukjent fenomen i Ranomafana nasjonalpark. Vi står på stedet hvil ved et skogholt uten å gi fra oss et knyst mens froskene, kameleonene, insektene og de andre dyrene stemmer i en jungelsymfoni av en annen verden. Sommerfugløynene stirrer hvileløst på en fra alle kanter. Noen av sommerfuglene er så store at de ligner små fugler. «Se der! Øverst i treet ser dere en gruppe rødmagede lemurer. Hvis vi er heldige, så kommer de litt nærmere», sier Rakotosalama.

Et voksent eksemplar gir etter for nysgjerrigheten og klatrer nesten helt ned til bakken for å ta oss i nærmere øyesyn. I det samme klatrer en lemurunge ned nabotreet og stirrer på oss. Etter et halvt minutt fyker lemurene opp til tretoppene igjen og forsvinner ut av syne.

Det finnes bare 500–600 individer igjen av den rødmagede lemuren, så den er svært truet. 12 lemurarter, 115 fuglearter og 90 forskjellige typer sommerfugler er bare noe av det som lokker inne i naturen i Ranomafana nasjonalpark, en av Madagaskars største, og som i 2007 ble en del av UNESCOs verdensarvliste. 85 prosent av faunaen og floraen i den 41 600 hektar store parken er endemisk. Det vil si at disse artene ikke finnes andre steder.

Biologisk skattkammer.  For rundt 100 millioner år siden skilte Madagaskar lag med resten av Afrika. Siden den gang har evolusjonen kjørt sitt eget løp på øya, helt avskjermet fra Afrikas rovdyr.

For rundt 100 millioner år siden skilte Madagaskar lag med resten av Afrika. Siden den gang har evolusjonen kjørt sitt eget løp på øya, helt avskjermet fra Afrikas rovdyr. 

Det mest kjente dyret på øya er lemuren, en primat som kun finnes på Madagaskar.

I og med at det ikke fins store rovdyr på øya og heller ikke giftslanger, har lemuren fått utvikle seg uforstyrret. Med 200 000 dyrearter og 12 000 plantearter har Madagaskar et biomangfold som er helt unikt i internasjonal målestokk. Til sammenligning fins det 1500 kjente norske plantearter.

Den største trusselen mot lemuren og resten av biomangfoldet på Madagaskar i dag er mennesket. Selv om Madagaskar har rikelig med både edelsteiner, olje, gull, vanilje, kaffe, ris, frukter og grønnsaker til å fø et helt folk, er landet et av verdens fattigste. 75 prosent av befolkningen regnes som fattige, ifølge World Food Programme, og mange er avhengige av skogen og jorden for å overleve.

Svibruk er en utbredt jordbruksteknikk som gir hurtig avkastning, men som utarmer jordsmonnet raskt og fører til at bøndene må flytte på seg og finne nye skogflekker å dyrke på. I tillegg til at mye av skogen forsvinner som følge av jordbruk, er øya også spesielt utsatt for branner og sykloner. Rikdommen på øya tilkommer kun et fåtall rike, mens det store flertallet dyrker jorden i tålmodighet og håp om en litt bedre fremtid.

Kampen for å bevare. De siste 15 årene har Madagascar National Parks (MNP), en idealistisk organisasjon, jobbet med å gjøre Ranomafana nasjonalpark og andre nasjonalparker om til økoturismedestinasjoner. Direktøren ved Ranomafana nasjonalpark, Mamy Rakotoarijaona, peker ut tre viktige egenskaper som skiller økoturisme fra vanlig turisme.

«Økoturisme innebærer å bevare biomangfoldet, konservere miljøet og bidra til utvikling i lokalsamfunnet. Økoturismen inkluderer i stor grad lokalbefolkningen ved å skape jobber for dem, samtidig som deler av inntektene går tilbake til folket. Her i Ranomafana går 50 prosent av inntektene rett tilbake til lokalbefolkningen», sier Rakotoarijaona.

I løpet av 50 år har halvparten av skogen på Madagaskar forsvunnet. Siden MNP har lagt beslag på noen av områdene som lokalbefolkningen tidligere brukte til jordbruk, påpeker Rakotoarijaona at det er MNPs ansvar å skaffe arbeid til dem som har mistet levebrødet sitt. Nasjonalparken gir folk arbeid, og på den måten blir lokalbefolkningen mer innstilt på å beskytte skogen også, mener han.

«Du kan ikke tvinge folk til å slutte med svibruk over natten når det er innbakt i kulturen. Men du kan kanskje forandre folk over tid. Etter min mening er økoturisme også kulturelt betinget. Du må verdsette den lokale kulturen og folkloristikken for å komme noen vei som økoturismeoperatør», sier Rakotoarijaona. Men selv ikke økoturismen innebærer ubegrensede muligheter, legger han til.

«For å kunne bevare miljøet, så er det grenser for hvor mange hoteller man kan ha i nærheten av parken, og grenser for hvor mange turister som kan komme inn i parken til enhver tid. Man bør vokte seg for den politiske retorikken som presenterer økoturisme som et alternativ uten begrensninger», sier han.

Politisk krise og skogtap. I 2007 trådte Madagascar Action Plan i kraft – en femårig handlingsplan i regi av daværende president Marc Ravalomanana. Planen var gjennomgripende på samfunnsområder som utdanning, utvikling og miljø og høstet stor internasjonal anerkjennelse. To viktige strategier for å ta vare på miljøet var å sikre de økonomiske rammene for vernede naturområder og å etablere et nasjonalt rammeverk for økoturisme.

Men selv om Ravalomanana klarte å skape en sakte oppadgående økonomisk kurve i landet, rakk han likevel ikke å fullføre femårsplanen sin. I mars 2009 kuppet Antananarivos unge ordfører Andry Rajoelina makten, hvilket førte Madagaskar inn i en dyp økonomisk krise. Flertallet av de store statsmaktene anerkjente ikke det nye grunnlovsstridige styresettet og frøs umiddelbart all bistand til landet. Dette gjaldt både USA, EU, Den afrikanske union – og Norge. Fra januar 2009 til januar 2010 gikk antallet turister ned med 50 prosent.

Også i Ranomafana nasjonalpark merket man krisen på kroppen.

«Vi hadde ingen penger under krisen, og uten penger kan man ikke beskytte skogen. Derfor opplevde vi lovløse tilstander med mye plyndring og ulovlig hugst. Selv om vi er en uavhengig organisasjon, så er vi fortsatt satt i mandat av myndighetene og trenger pengestøtte», sier direktør Rakotoarijaona.

I mars 2009 ble Rajoelina utnevnt til president for et overgangsregime, og ansvarlig for å bevege landet mot nye presidentvalg. I 2010 ble en ny grunnlov vedtatt etter en folkeavstemning, som gjeninnførte den demokratiske flerparti-strukturen. Etter planen skal det avholdes presidentvalg 30. november, men ifølge FN-eksperter er det usikkert om dette vil bli gjennomført.

«Heldigvis har situasjonen stabilisert seg de siste par årene, men så sent som i fjor opplevde vi at noen tok seg ulovlig inn i nasjonalparken og hugde ned 40 hektar med skog for å lete etter gull. Pr. i dag har skogvokterne god kontroll over parken», legger han til.

Går naturen etter i sømmene. Bare et steinkast unna inngangen til Ranomafana nasjonalpark ligger Centre Valbio, et uavhengig forskningssenter innen biodiversitet, økologi og konservering. Senteret samarbeider med lokalbefolkningen om å legge til rette for bærekraftige jordbruksteknikker. Jean Claude Razafimahaimodison jobber som koordinator innen måling av økosystemer på Centre Valbio og har en doktorgrad i biologi fra USA.

«For øyeblikket har vi et samarbeid gående med den internasjonale miljøorganisasjonen Conservation International og Madagascar National Parks, hvor vi foretar målinger innen tre forskjellige felt i regnskogen, og det er vegetasjon, landdyr og klima», sier Razafimahaimodison.

Målet er ifølge Razafimahaimodison å samle inn data for å kunne forutsi forandringer og på den måten forhindre at naturen på Madagaskar forringes.

«Pr. i dag har Centre Valbio 60 kameraer som er fordelt utover hele Ranomafana nasjonalpark. Senteret sammenligner data med team over hele verden, men siden kameraene bare har vært aktive i tre år, er det for tidlig å si noe om forandringene på nåværende tidspunkt», presiserer han.

Biomangfoldet et felles ansvar. Hvis Madagaskar skulle miste mye av biomangfoldet sitt, er Razafimahaimodison klar på at det vil få alvorlige følger, både for Madagaskar og for verden i sin helhet.

«Verden trenger frisk luft, og den friske luften er det trærne som sørger for. Dessuten er det slik at hvis du forstyrrer eller utrydder ett ledd i næringskjeden, så får det alvorlige følger for de andre leddene også. Her på Madagaskar fins det en overflod av medisinske planter, og hvis en av disse forsvinner, forsvinner kanskje muligheten til å kurere en sykdom for alltid», sier Razafimahaimodison.

«Vi har gjort forskning på lemurene som viser at de utskiller mer stresshormoner i sekundærskog enn i primærskog, og det sier noe om betydningen av primærskogen», legger han til.

Bare 7 prosent av den opprinnelige regnskogen, også kjent som primærskog, er intakt på Madagaskar i dag. Men selv om det er alarmerende lite, mener Razafimahaimodison å merke en endring i folks bevissthet om skogens verdi.

Bare 7 prosent av den opprinnelige regnskogen, også kjent som primærskog, er intakt på Madagaskar i dag. 

«Skogen forsvinner ikke like hurtig nå. Jeg tror folk i større grad enn før skjønner at skogen er viktig både for den nåværende generasjonen og for fremtidige generasjoner», sier han.

«Samtidig må man huske at nasjonalparker som Ranomafana er suksesshistorier og at det krever hardt arbeid og gode utdann-
ingsmuligheter for å bevare naturen på en god måte.»

«Her hviler likevel ikke bare ansvaret på økoturismeoperatørene og lokalbefolkningen, men også på turistene.»