Allsidig superhelt. Siden debuten i Action Comics aprilutgave i 1938 har Supermann hatt en prominent karrière både i tegnede bobler, filmruter og på TV-skjermer. Under marsjen er han blitt analysert, kritisert, dekonstruert og rekonstruert gang på gang.

Opprinnelig så opphavsmennene Jerry Siegel og Joe Shuster for seg en superskurk. Det første utkastet deres handlet om et ondt, telepatisk geni. Det ble droppet. I stedet bestemte duoen seg for å gi verden en aldeles super helt – dog ikke helt uten å tyvlåne fra andre.

Etter hvert som Supermann fikk stadig flere fantastiske evner, ble han også stadig mer uovervinnelig og suveren. Dette har truet med å gjøre ham for super.

Som manusforfatteren Jonathan Lemkin har påpekt: «I enhver god Supermann-film må skjebnen til hele planeten stå på spill. Du må ha skurker med krefter og evner som krever at Supermann (og bare Supermann) kan stoppe dem. Det er den eneste måten filmen kan bli spennende og dramamessig utfordrende på.»

Det kan se ut til at teamet bak «Man of Steel» har tatt høyde for denne utfordringen. Årets film reintroduserer iallfall General Zod som hovedskurk. Zod kommer også fra planeten Krypton og har dermed de samme superkreftene som vår mann i trikot.

Men karrièren til Supermann rommer mer enn storslagne oppgjør med superskurker. Her finner vi blant annet interessante koblinger til politikk, sosiologi og religion.

Hugo Danner. Aller først: Er Supermann egentlig et plagiat? Det har vært påpekt at Supermann anno 1938 langt på vei var en kopi av figuren Hugo Danner, som dukket opp i romanen «Gladiator» av Philip Gordon Wylie i 1930. Jerry Siegel anmeldte faktisk boken i en science fiction-fanzine to år før han og Shuster utviklet sin egen superhelt. I 1940 truet Wylie med å saksøke Siegel og Shuster for plagiat, men tok aldri ut sak.

Danner kan skilte med overmenneskelig styrke, løper raskere enn et tog og har en kropp som tåler kuleskudd. Han kunne ikke fly, men det kunne heller ikke Supermann til å begynne med. Ellers kommer begge figurer fra landlige utkantstrøk (Kansas og Colorado), og det første coverbildet med Supermann i Action Comics (der han løfter en bil) gjenskaper en episode fra «Gladiator».

Danner tok senere steget til film og tegneserie, men er forblitt en marginal figur for de aller fleste. Enkelte serieskapere har likevel puttet inn anerkjennende nikk til ham i ettertid. I 1987 ble figuren Iron Munro introdusert i Supermann-universet. Han var «sønn av Hugo Danner».

Den jødiske erfaringen. Siegel og Shuster var jøder. Og Supermanns outsiderrolle (han kommer fra en fremmed planet, Krypton) og integrasjonsstrategi (han skjuler hvem han egentlig er bak alter egoet Clark Kent) kan tolkes som en gjenspeiling av den jødiske immigrantposisjonen.

I tillegg er det selvfølgelig et sterkt element av selvhevdelse i figuren. Supermanns opprinnelige navn er Kal-El. På hebraisk betyr det «Guds stemme».

Historien til Kal-El minner forøvrig mye om Moses: Som barn blir begge sendt ut på en reise av sine respektive foreldre – Kal-El i et romskip, Moses i en kurv. Motivet er det samme: Foreldrene sender avkommet av sted til et fremmed samfunn i håp om at det skal overleve der. Senere, i voksen alder, gjenoppdager begge sin egentlige identitet.

Superamerikaneren. Supermann er uansett svært godt integrert i det amerikanske samfunnet. Han bruker ikke sine overmenneskelige evner til å omstyrte det politiske systemet eller utfordre samfunnet på andre måter. Tvert imot er han gang på gang den ypperste garantisten for lov, orden og stabilitet – og dermed også en beskytter av «The American Way».

Gang på gang er han den ypperste garantisten for lov, orden og stabilitet – og dermed også en beskytter av «The American Way». 

Amerikanerne trykket figuren til sitt bryst. Mye er blitt skrevet og sagt om hvordan Supermann fremstår som en metafor på hvordan USA ideelt sett oppfatter sin rolle i verden: Han er verdenspolitiet i trikot. Denne tendensen skulle senere bli problematisert.

Messias i trikot. Noen ganger blir det grepet fatt i et annet aspekt ved Supermanns utenomjordiske opphav. Det hender han blir presentert som en slags Messias-figur. Tendensen var merkbar i deler av 1978-filmen, men i Bryan Singers «Superman Returns» (2006) blir det nærmest utbasunert.

I en scene hvor han svever over jorden hører han stemmen til faren (!), Jor-El, fundere over menneskehetens muligheter til å bli «storslagen». Han har jo sendt dem «sin eneste sønn». På slutten, da en livstruende skadet Supermann faller mot Jorden, har han armene utstrakt – som om han skulle være korsfestet. Og da en sykepleier oppsøker ham, kommer hun til en tom og forlatt sykeseng. Graven er tom og han er stått opp!

«Superman and the Mole Men» (1951). Den første spillefilmen med superhelten ble laget som en pilot for TV-serien «Adventures of Superman» (1952–58). Før dette hadde Supermann figurert i to filmføljetonger fra 1948 og 1950, der hver episode varte rundt et kvarter.

Tittelens «Muldvarp-menn» er en underjordisk rase. Oljeboringer lager en passasje mellom vår og deres verden, og de snodige kreaturene tar en tur til overflaten. Her skremmer de vannet av folk og blir oppfattet som monstre. Men noen ond vilje har de ikke. Det blir Supermanns jobb å løse konflikten, hvor menneskene nok fremstår som farligst.

TV-seriens store bidrag til Supermann-mytologien var å introdusere det eneste Supermann ikke tåler: kryptonitt.

TV-seriens store bidrag til Supermann-mytologien var å introdusere det eneste Supermann ikke tåler: kryptonitt.

Christopher Reeve. Flere skuespillere har prøvd seg i rollen, men i filmsammenheng er Supermann nærmest blitt synonym med Christopher Reeve. Noe som egentlig er pussig, siden Reeve ikke hadde en utpreget muskuløs, atletisk kropp, slik som tegneseriefiguren. Han mente selv at rollen ble hans fordi mannsidealet hadde endret seg på 1970-tallet, og at han representerte en superhelt for en ny generasjon.

Reeves vil huskes for rollen i storsatsingen «Superman: The Movie» (1978), som ble gullstandarden for alle senere Supermann-filmatiseringer. Han trakk i trikoten tre ganger til – i oppfølgerfilmene som kom 1980, 1983 og 1987.

«Lois & Clark: The New Adventures of Superman» (1993–97). Denne lettbeinte TV-serien, med Dean Cain og Teri Hatcher («Frustrerte fruer») i tittelrollene, forsøkte seg på en litt annen innfallsvinkel til Supermann-universet. Seriens tittel gir et hint om at den ga mer plass til Lois Lane i handlingen – kanskje som en popkulturell kommentar til kvinnenes nye karrièremuligheter? Det ble lagt vekt på dynamikken og forholdet mellom Lois og Clark Kent i større grad enn tidligere. «Lois & Clark» forsøkte rett og slett å gjøre de to mer likestilte.

«Red Son» (2003). Romskipet med spedbarnet Kal-El kræsjlander i Kansas, USA, hvor det barnløse ekteparet Martha og Jonathan Kent adopterer ham. Han vokser dermed opp som amerikansk statsborger med amerikanske verdier. Men hva om Kal-El hadde landet et annet sted på Jorden?

I Mark Millars seriealbum «Superman: Red Son» kræsjlander han i stedet på et kollektivbruk i Stalins Sovjetunionen, og vokser dermed opp til å bli en kommunistisk superhelt! I stedet for den velkjente S-en, har han hammeren og sigden avbildet på brystkassen.

Denne vrien deler ut nye roller til noen av de faste bifigurene: Jimmy Olsen er her en CIA-agent som rekrutterer Lex Luthor i kampen mot Red Son. Luthor beholder rollen som superheltens nemesis og blir senere i fortellingen president av USA. Mens Red Son ender opp som Stalins etterfølger.

«Smallville» (2001–11). Hva drev egentlig Supermann med før han forlot barndomsbyen Smallville og flyttet til storbyen Metropolis? Denne TV-serien var et overraskende vellykket – og populært – bud på å fylle ut historien om Supermanns ungdomstid.

«Smallville» handler om hvordan Clark Kent (og flere andre) vokser opp og finner ut av «hvem de er». Dette gjelder også Lex Luthor, som her tar de første nølende stegene på veien til å bli superskurk. Serien bruker mye tid på det spesielle – og nederlagsdømte – vennskapet mellom Clark og Lex.

«Man of Steel» (2013). Zack Snyders film er en såkalt «reboot»: Filmskaperen begynner helt fra bunnen av og skjeler ikke til tidligere versjoner av historien. Christopher Nolans «Batman Begins» er et annet eksempel på en reboot. Og nettopp Nolan er produsent på «Man of Steel». Forventningene knytter seg til at Snyder klarer å blåse nytt liv i figuren.

Filmens trailere har fått oppmerksomhet fordi de viser et filmspråk som ligger et stykke unna gjengse superheltskildringer. Filmnettstedet Montages skrev blant annet følgende: «Stilen virker mindre monumental og mer poetisk, nærmest impresjonistisk. Faktisk påminner en del av innstillingene her om selveste Terrence Malick!» (Malick er kjent for filmer som «The Thin Red Line»/«Den tynne røde linjen», «The New World» og «The Tree of Life»).