Longyearbyen, Svalbard. Siden 1990 har den norske bosetningen på Svalbard økt fra drøyt 1100 til 2100 personer. I samme periode er gruvedriften mangedoblet. Longyearbyen fremstår som et attraktivt sted å bo. Det er press på boligmarkedet, og barnehagene er fulle.

I russiske Barentsburg har bosetningen gått ned fra 2400 til 425 personer i den samme perioden.

Der det er folk, er det forurensning. I 2009 undersøkte Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) alle klimarelaterte utslippskilder tilknyttet Svalbard. Utslippene av CO₂, nitrogen, svovel og sot har økt siden 1990. Mens CO₂-utslippene tilsvarte 1 prosent av Norges totale utslipp, varierte metanutslipp med volumet av kullproduksjonen.

Klif slo fast at utslippene kom til å øke med rundt 30 prosent mot 2012, og at hovedkildene er gruvedrift, cruiseturisme og kraftproduksjon.

Forskning og polarturisme. Samtidig med en sterk økning i norsk kullutvinning de siste 20 årene, er det blitt satset på forskning og reiseliv som nye, mer fremtidsrettede næringer på Svalbard. Det er disse som skal sikre norsk tilstedeværelse når gruvedriften en gang tar slutt. Norge brukte 1,36 milliarder kroner på polarforskning i 2010, og satser stadig mer på dette forskningsområdet. Det finnes ikke noe tall for Svalbard alene, men det er beregnet at ett av fire årsverk innen polarforskning er knyttet til øygruppen.

Et Svalbard uten gruvedrift kunne vært rett rundt hjørnet, ettersom fjellene i Svea er i ferd med å tømmes for kull. Men ved årsskiftet ga Regjeringen grønt lys for å starte drift i et nytt fjell, Lunckefjell, og i mars startet anleggsarbeidet. Det er anslått at kullforekomstene i Lunckefjell vil holde hjulene i gang for Store Norske Spitsbergen Kullkompani frem mot 2018, med en påfølgende restaurering av naturområdene.

Gruvedrift fremdeles i sentrum. Selv om Svalbard er full av folk som selger skjør arktisk natur eller forsker på den, er det stor enighet om at gruvedriften må fortsette. I en leserundersøkelse i lokalavisen Svalbardposten i fjor, støttet 80 prosent av de som svarte, opp om den nye gruven i Lunckefjell. Årlige beregninger fra Norsk institutt for by- og regionforskning viser at gruvedriften og avledet virksomhet står for 40 prosent av all økonomisk aktivitet på Svalbard. Det er fremdeles Store Norske som bærer samfunnet.

Metan fra kullutvinning. Metan er den nest mest forurensende klimagassen, etter CO₂. Den er naturlig til stede i fjellet og frigis når kullet brytes. På Svalbard kommer 98 prosent av metanutslippene fra gruvedriften.

I perioden 2000–2009 var kullproduksjonen i de norske gruvene syv ganger så høy som det foregående tiåret. Den russiske produksjonen ble mer enn halvert og har de siste årene bare vært en tiendedel av det den var på 90-tallet.

Selv om kullet i de russiske gruvene holder på mer metan, og dermed frigir mer pr. tonn utvunnet kull, er den russiske produksjonen nå så liten at brorparten av utslippene tilskrives den norske gruvedriften.

Den russiske produksjonen er nå så liten at brorparten av utslippene tilskrives den norske gruvedriften.

I rapporten fra Klif påpekes det at gruvedriften er en såpass lukket prosess at det kan være mulig å filtrere metangassen i ventilasjonsanlegget. Dette er ikke blitt undersøkt videre, og det ligger heller ikke inne i kravene som er stilt i forbindelse med Lunckefjell-utbyggingen.

Utslippene på Svalbard er små i global målestokk. Vigdis Vestreng i Klif mener utslippene likevel har betydning.

«For de såkalt kortlevde klimadriverne, som metan, bakkenært ozon, og svart karbon (sot) er det av stor betydning hvor utslippene skjer. Metan kan også inkluderes blant de kortlevde klimadriverne. I tillegg til å være en relativt kortlevd klimagass i seg selv, er den med på å danne ozon. Ozon har en levetid på bare noen dager», forklarer hun.

Utslipp fra transport. Gruvedriften er også forurensende fordi den er transportkrevende. Sjøtransport av kull og varer til gruvedrift i Svea står for 36 prosent av utslippene av nitrogen og sot i området, mens tallet for Barentsburg er 2 prosent.

Nitrogen forbindes gjerne med overgjødsling og gjengrodde innsjøer, men er også en viktig komponent i dannelsen av bakkenært ozon.

Sotutslipp bidrar direkte til smeltingen i Arktis. Når sot legger seg på snø og is og gjør den mørkere, reflekteres mindre av sollyset tilbake i atmosfæren. Snøen tar opp mer varme, og smeltingen blir større enn den ellers ville vært.

Sotutslipp bidrar direkte til smeltingen i Arktis. Når sot legger seg på snø og is og gjør den mørkere, reflekteres mindre av sollyset tilbake i atmosfæren. Snøen tar opp mer varme, og smeltingen blir større enn den ellers ville vært.

Blir snøen og isen borte, kommer hav og land til syne. Mens hvit snø kan reflekterer opptil 90 prosent av solvarmen tilbake i atmosfæren, reflekterer åpent hav kun 7 prosent. Dermed akselererer oppvarmingen. Så mye som 20 prosent av sotforurensningen på Svalbard og i områdene rundt skyldes lokale utslipp. Resten kommer langveisfra.

Utslippene av nitrogen og sot reduseres når skip går over fra å bruke tungolje til lettere drivstoffer. Et forbud mot tungolje er blitt innført i to omganger siden 2007, og gjelder nå store deler av Svalbard, men ikke for kulltransporten. Når produksjonen i Lunckefjell starter i 2014, er det stilt krav om at kull derfra ikke skipes med tungolje. Forbudet har likevel en hensikt, siden den omfatter det meste av cruisetrafikken.

Grønnere cruiseturisme. Siden årtusenskiftet har antall cruisepassasjer på Svalbard økt med 50 prosent.

Siden årtusenskiftet har antall cruisepassasjer på Svalbard økt med 50 prosent. 

Klif har beregnet at cruiseturismen står for henholdsvis 42, 40 og 20 prosent av utslippene av nitrogen, sot og CO₂ på Svalbard. I tillegg til utslipp til luft, har det vært bekymring for hva som ville skje ved en grunnstøting i dette sårbare området.

Fra i år er det innført losplikt på Svalbard, og når tungoljeforbudet trer i kraft i sin helhet i 2015, vil utslippene av sot og nitrogen fra turisme reduseres betraktelig. Tungoljeforbudet vil likevel ikke gjelde Isfjorden, der Longyearbyen ligger.

Norges eneste kullkraftverk. Den tredje hovedkilden til klimadrivende utslipp på Svalbard er de to kullkraftverkene, ett i Longyearbyen og ett i Barentsburg. Disse er den største enkeltkilden til CO₂-utslipp i øyriket, og slipper også ut metan, svovel, nitrogen og sot.

Det var først på statsbudsjettet for i år at det ble satt av midler for å rense utslippene fra det 30 år gamle norske kullkraftverket i Longyearbyen. Renseanlegget, som vil koste 73 millioner kroner, skal være på plass om to år og vil rense sot, nitrogen og svovel. Det vil ikke bli renset for CO₂.

I Svalbards universitetsbygning, ikke langt unna kraftverket, holder Unis CO₂ Lab til. Leder Ragnhild Rønneberg mener de snart er klare til å teste for lagring av CO₂ på Svalbard.

«Grunnforholdene her er som skapt for dette, med porøs sandstein som tar til seg gassen, og lag av skifer som hindrer den i å slippe ut igjen. Prøvelagring kan gjøres kontrollert, uten for store inngrep i naturen og til langt lavere kostnader enn ved lagring på sjøbunnen», forteller Rønneberg. Sammen med kraftverket søkte de om 5 millioner til å starte et prosjekt for å vurdere CO₂-fangst, men fikk avslag. I mai behandlet Stortinget et forslag fra Høyre om et nytt kraftverk med fullskalarensing og CO₂-fangst i Longyearbyen, men det ble ikke flertall for dette.

For å prøvelagre CO₂ kan Unis CO₂ Lab dermed ende opp med å måtte importere CO₂ fanget ved kullkraftverkene i Tyskland, fraktet til Svalbard med skip.