Våtmarken synker. Det ser ut som oljeflak. Men de mørke skyggene på vannet der nede har ingenting med det sorte gullet å gjøre. Det har alt å gjøre med en helt annen naturkatastrofe.

Kysten av Louisiana synker. De mørkere partiene betyr bare at vannet er så grunt at man kan se land under. Og det igjen betyr at havet nylig har overtatt dette området.

For bare få år siden var det som i dag ligger under vann, del av våtmarken i denne amerikanske delstaten. Om få år vil det som i dag er våtmark, også være tatt av havet.

I dag ligger utløpet av Mississippi der som en bred stripe av vann, flankert av noen meter land på hver side. Utenfor der, på begge sider, ligger havet. Noen tropiske stormer til, og de siste tredve kilometerne av Old Man River vil være slukt av vannet i Mexico-bukta.

Kartet stemmer ikke lenger med terrenget. USA er litt mindre enn man tror, og Louisiana ganske mye mindre.

Et gigantisk knutepunkt. Dette er fortellingen om et delta. Det er en fortelling som gjentar seg over hele verden, og det er en for-telling om noe annet enn man forventer.

For de fleste av verdens deltaer er det ikke oljen som er det største problemet. Det er vannet. Noen av verdens vakreste og mest befolkningstette deltaer er nemlig i ferd med å synke i havet. Og som alltid er det menneskene som har skylden.

I New Orleans legges det frem rapporter og prognoser over årsaker og virkninger. «Det er ikke noe mystisk ved det som skjer i deltaet vårt», sier R. King Milling. «Vi kjenner til omfanget av problemet, hva som skapte det, og hvor mye som kan reddes, med hvilke midler. Vi vet at landet synker under føttene våre, og at
hele New Orleans kan forsvinne i havet hvis vi ikke gjør noe. Nå!»

Vi møter ham i Whitney Bank, der han sitter i ledergruppen. Og det var denne bankmannen, med en samlet årlig inntekt på 1,2 millioner dollar, som tok initiativet til å redde det som går under navnet Mississippi River Delta.Det er symptomatisk, dette, at det ikke bare er miljøvernere som prøver å redde Louisianas kyst. Det skyldes at deltaet ikke bare er habitat for planter, dyr og fisk. Den er plattformen som alt økonomisk virke i regionen hviler på.

Alle tråder samles i Louisiana. R. King Milling lar pekefingeren følge linjene på kartet som viser betydningen av Golfkysten:

«Denne kysten bidrar med 90 prosent av nasjonens offshore oljeproduksjon, 30 prosent av energiforsyningen og 30 prosent av all fisk og sjømat vi spiser. Nesten alle rørledninger ender opp her, og vi sitter på halvparten av landets raffinerier og ti av 14 nasjonale storhavner. All vår vadefugl og millioner av sangfugl trekker sørover og samles på denne kysten. 90 prosent av marint liv i Golfen tilbringer hele eller deler av sin livssyklus inne i våtmarken i Louisiana.»

«Hvis denne kysten forsvinner, vil alt vilt liv og hele vår øko-nomi også forsvinne», sier han.

Han er opptatt av årstall. Eller snarere to. Men det er ikke 2010, da «Deepwater Horizon» kollapset og sendte strømmer av olje ut i Gulfen 87 dager i strekk. Snarere er det 2005, da orkanen Katrina dro sløret av illusjonen om at menneskene kunne erstatte naturens naturlige flodvern. Det er dette sivilisasjonssammenbruddet som er på alles lepper. Og så er det 1927, da Mississippi gikk over sine bredder for aller siste gang, med den følge at hjem, avlinger, liv og handel ble ødelagt.

Det var året da den føderale regjeringen sendte inn ingeniørene for å demme opp elven. I form av US Army Corps of Engineers.

«Frem til da hadde våtmarkene fungert som et naturlig filter for sedimenter som elven brakte med seg. Slammet og leiren hadde blitt ført ut i sumpene når elven flommet, og erstattet dermed land som var blitt vasket bort av havet. Men i 1927 mistet det rike økosystemet i deltaet sin viktigste kilde for næring og byggemateriale. Resultatet ble en systemkollaps som truer Louisianas kystnære områder», sier han.

Oppdemningen av Mississippi fikk tre ødeleggende konsekvenser. Det ene var at deltaet ikke lenger fikk tilført slam, næringssalter og ferskvann. Det andre var at sedimentene som hadde bygget deltaet, ble ført rett ut i havet, der de la seg som ren gift. Det tredje var at saltvann trengte inn i sumpene og endret vilkårene for dyre- og fugleliv.

Under den politiske radaren, usynlig for de fleste, var kysten av Louisiana i ferd med å miste sitt naturlige vern mot tropiske stormer og flodbølger. Mississippi var blitt demmet opp, og virkningen var uhyrlig. Våtmarken var begynt å kalve, omtrent som isfjell. Sumpene var i ferd med å bli overtatt av havet.

Og så kom Katrina. Røde skraveringer på kartet viser hvor mye som har gått tapt, og hvor mye man fortsatt har igjen å miste.

Siden 1930-årene har kysten av Louisiana «gitt» tre tusen kvadratkilometer til havet, et areal nesten like stort som staten Delaware. Innen 2050 vil ytterligere åtte hundre kvadratkilometer ha gått tapt. Det tilsvarer den legendariske fotballbanen hvert 38. minutt eller så. I stedet for å bygge landet, blir mer enn 120 millioner tonn med sedimenter og næringssalter sendt rett ut i Gulfen hvert eneste år.

Det gjør Louisiana til skueplass for planetens aller verste deltaerosjon. Og det meste av den skjer i den sørøstre delen av delstaten, akkurat der hvor Mississippi renner ut i Gulfen.

De mørke flekkene der nede. Det kan gå båter inn der nå. Men en enslig fisker med GPS vil kanskje bli forundret over å oppdage at han egentlig befinner seg på land. Eller skulle ha gjort det.

Det var slik man oppdaget at grunnen var i ferd med å forsvinne under bena på menneskene i Louisiana. Ny teknologi i form av satellitter og GPS viste at kartet ikke lenger stemte med terrenget. Men det var først i 2001, dette skjebneåret for USA, at det ble erklært krig mot erosjonen av kysten. Og så kom Katrina, og etter henne orkanen Rita, som om naturen trengte å føre bevis for at noe måtte gjøres.

Den traff den sørøstre delen av Louisianas kyst i form av en syv meter høy flodbølge som sprengte seg gjennom diker og la 80 prosent av New Orleans under vann.

Det var den femte største orkanen som noensinne har rammet USA, og den sjette største som er blitt skapt i Atlanterhavet. Minst 1800 mennesker ble drept av denne tropiske stormen, som målte kategori tre da den nådde land.

Kategori tre. Skalaen går til fem. Hva skjer om en enda sterkere orkan rammer denne kysten?

Havet gir og tar. Slik har det vært siden franskkanadieren Pierre LeMoyne Sieur d’Iberville fant biter og brokker av fast grunn i dette kystbeltet og ga det navnet Louisiana – etter Louis XIV. Det var i 1699, før spanjoler og franskmenn, fransktalende cajuns og svarte slaver, kreoler og hvite amerikanere skapte sin helt unike kultur ved utløpet av Mississippi.

I 1812 kom bølgen som fortsatt blir omtalt som «The Great Louisiana Hurricane» og feide unna diker og voller. Men kysten var annerledes den gang. Havnivået var lavere, landskapet mer elevert og våtmarken mye større.

En ny orkan av denne styrken ville ha lagt dagens New Orleans under vann. Selv Katrina nådde ikke veldig langt inn i det franske kvarteret.

Deltaer truet over hele verden. På veggen i hovedkvarteret til America’s Wetland Foundation henger det kart over alle verdens deltaer. Seks av dem er så truet at det er fare for at millioner av mennesker må omplasseres. Tre er så sårbare at de er satt på en liste med blinkende varselslys.

I New Orleans har man tatt initiativet til en global redningsoperasjon som skal restaurere deltaene. Kunnskapen som er aggregert her, skal brukes til å bygge nytt land i deltaer i Asia, Afrika og USA.

«Halvparten av verdens seks milliarder mennesker bor i deltaer», sier AWFs talsmann John Hill. «Noen av dem huser globale millionbyer som Shanghai og Nanjing. Andre, som Ganges-deltaet, har verdens største befolkningstetthet. Hva skal vi gjøre når grunnen forsvinner under tre milliarder mennesker?»

I Egypt er Alexandria truet av oversvømmelse. I Kina hviler fem millionbyer på usikker grunn i Yangtze-deltaet. I India er Ganges-deltaet utsatt for stadig mer katastrofale tropiske sykloner. Overalt mister mennesker hjem og ser næringsgrunnlaget forsvinne.

I Mississippi River Delta bor det rundt to millioner mennesker. Det er færre enn før. Hus står fortsatt som tomme skall i New Orleans – merket med et svart kryss der hver vinkel er påført informasjon over levende og døde som ble funnet eller reddet ut etter Katrina.

Og så: et tredje kart som tar pusten fra en. Det viser New Orleans som en øy i havet. Langt der ute, midt i Golfen, med vann på alle sider. Det er bare 40 år frem dit hvis man ikke lykkes med å bygge lag på lag med nytt land. Noen tiår etter det igjen, vil hele byen være sunket i havet – som et slags moderne Atlantis.

I Louisiana har man både mottatt og oppfattet beskjeden fra Moder Jord: ingen avleiringer, intet vern mot det truende vannet der ute. Derfor henter man i dag sedimenter opp fra bunnen av Mississippi og fra kontinentalsokkelen utenfor. Den sprayes inn over våtmarken og i de grunnere kystnære områdene der helt nye øyer blir laget.

Det er kanskje god ingeniørkunst. Men ingen er helt sikre på om det vil fungere i praksis. Ei heller vet man noe om hvordan langtidsvirkningene av denne menneskelige aktiviteten vil slå ut. Kan man erstatte det fantastiske samspillet mellom vann og land som naturen stablet på bena og som menneskene ødela?

Kan man erstatte det fantastiske samspillet mellom vann og land som naturen stablet på bena og som menneskene ødela?

«Man visste så lite i 1927», sier John Hill. «For eksempel ante man ikke at de næringssaltene som Mississippi bringer med seg, fungerer som føde for våtmarken, men som ren gift for havet utenfor. I dag har vi døde soner i Golfen fordi nitrogen og fosfor har forårsaket total oksygensvikt. I sumpene vil disse næringssaltene bli brutt ned.»

I Whitney Bank slår R. King Milling en tung rapport i bordet. «Alt står her», sier han. «Dette er oppskriften på hvordan vi skal redde samfunn, infrastruktur og natur i hele denne regionen.»

Problemet er at våtmarken i Louisiana bare er én av mange sumper USA forsøker å redde.

«Vi konkurrerer med steder som Chesapeake Bay og Everglades – fantastiske økosystemer som også er truet av kollaps. Men det hjelper ikke oss her i Louisiana. Vi har en hel kyst som ikke lenger er bærekraftig. Altfor mye av den er allerede tapt til havet.»

Under oss ser vi diker med innebygde sluser som fungerer som korridorer for flomvann inn i sumpene. Det fins noen få av dem. Andre steder har man nøyd seg med å lage åpninger i dikene. Det er et kompromiss mellom næring og naturvern. Men det fører til mer ferskvann i sumpene, og dessuten til at saltvann presses ut.

I helikopteret rister fire menn på hodet. Uansett hva man gjør, vil innbyggerne i Louisiana måtte avfinne seg med et mye mindre delta enn før. Det vil krympe. Det krymper allerede.

Det er altfor mye vann under oss. Og så plutselig: havet. Det er ikke akkurat jomfruelig, det heller. Oljeplattformene begynner der kysten slutter. De ligger kloss inntil land.

Pilot og uavhengig miljøkonsulent Rick Michaels nikker. Oljeutvinningen i Louisiana begynte faktisk inne i våtmarken, forteller han. Det var først på 1960-tallet at verdens aller første offshore oljeproduksjon startet ute i bukta.

Oljen bobler opp. Oljen. En svøpe og en forbannelse for mange. Men i America’s Wetland Foundation ser man det ikke slik. Sumpene har alltid lekket olje. Det svarte stoffet har alltid boblet og sprutet inne i det som mange oppfatter som jomfruelig våtmark.

Ingen av de fargerike brosjyrene som reklamerer om vidunderlige kanalturer inn i Louisianas sumper forteller at hele dette området er omringet av raffinerier, rørledninger og rustne oljerigger. Ei heller er de rause med informasjon om at mange av kanalene er gravd ut av oljeselskapene.

Ingen av de fargerike brosjyrene som reklamerer om vidunderlige kanalturer inn i Louisianas sumper forteller at hele dette området er omringet av raffinerier, rørledninger og rustne oljerigger. 

Rick Michaels peker. «Se der nede», sier han. «Ser du den helt rette kanalen der? Og den som ligger ved siden av? Begge er laget av oljeselskapene. De naturlige bayous er de som slynger seg gjennom terrenget. De rette er laget av mennesker.»

Så mange ord og uttrykk. Så mange finjusterte nyanser i begrepene. En bayou er en grunn ansamling av vann. Lakes, eller sjøer, er dypere og dessuten klarere avgrenset. Kanaler er gravd ut av mennesker, og sumper er fellesbegrepet for våtmark dominert av trær og større planter med stedvise innslag av innsjølignende vannmasser.

Det er først høyt her oppe at man skjønner hvor kort avstand det er mellom de vakre bayous og denne kystens oljeinstallasjoner. Det gjør det altfor lett å konkludere med at deltaet er hinsides reparasjon. Men slik er det faktisk ikke. Det fins nesten tyve tusen kvadratkilometer med våtmark i Louisiana. Mye av det er helt uberørt av menneskehånd, med tunge, grønne sypresser, stillestående brakkvann og et yrende dyreliv.

Det er en intens stillhet her inne, som bare blir brutt av fugleskrik og plutselige plask. Alligatorer hviler seg i solskinnet. En stor, blå hegre letter.

Man skulle tro at naturarealer som dette var eid av det offentlige. Men slik er det ikke. Nesten hele deltaet er eid av oljeselskapene. Det gjør Big Oil til en del av løsningen mer enn del av problemet.

Det fins en jordnær pragmatisme i New Orleans. En erkjennelse av at man aldri vil bli kvitt oljeriggene i Golfen, i hvert fall ikke før oljen tar slutt. Og det er mange tiår frem dit.

Det er ikke oljeselskapene som bringer frem vreden. Det er det US Army Corps of Engineers som gjør. Etter Katrina gikk delstaten til sak mot dette korpset, som hadde bygget diker som ikke holdt. I dag er søksmålet mot BP en måte å bringe mer penger inn til restaureringen av sumpene.

Også den føderale regjeringen har satt av penger. På budsjettet for årene 2017 og fremover.

«Det er altfor sent», sier R. King Milling. «Naturen venter ikke.»

En fotballbane hvert 38. minutt eller så. Noen sier en fotballbane hvert tiende minutt.

Tre hundre år etter at New Orleans ble grunnlagt, bygger menneskene nye barrièrer mot havet i form av kunstige øyer, voller, murer og pumpestasjoner. De har endog løst problemet med regionens kjæledyr, siden det var så mange som ikke ville dra fra dyrene sine forrige gang.

I dag skråner veien som går fra dikene og inn i New Orleans nedover. Havet er der oppe, og byen der nede. En by omgitt av vann. Og kanskje snart slukt av det.