Knitrende vinyl. Undertegnede befinner seg for tiden i selvpålagt, nettløs tilstand. Det har resultert i et ikke helt uproblematisk hverdagsliv. Som tidligere ivrig bruker av den nettbaserte musikktjenesten Spotify, opplevde jeg nå for eksempel et ganske utålelig fravær av musikk. CD-ene hadde jeg kvittet meg med forlengst. Jeg var prisgitt LP-samlingen jeg hadde arvet av mor, men dermed også mors musikksmak: Enorme mengder Elvis, mye Beatles, mer enn nok Otis Redding, alle de dårligste platene til Paul Simon, altfor mye Donovan.

Men så kom Terje inn i mitt liv. Terje er en platesamlende kollega som, kort tid etter ankomsten på vår arbeidsplass,avslørte en imponerende – til tider nesten uro-
vekkende – kjennskap til sær, svensk 70-tallspønk og andre musikalske obskuriteter. Han henger uvanlig mye på en antikvarisk platesjappe i byen, og kan finne på å betale mellom en Collett og en Falsen for den første Wannskrækk-singelen, og som aldri ikke har hørt om et band eller en artist man spør ham om. Likevel er det noe som skiller Terje fra de «verste» platesamlerne, nemlig at han også hører på platene han kjøper.

Delvis takket være Terje har jeg nå også blitt (vinyl)platesamler – og dét føles herlig! Jeg lever et liv i knitter og sprak som om det var et liv i sus og dus.

Tas for gitt. Disse erfaringene har imidlertid gjort meg mer bevisst på noe som preger vår samtid: Hverken i økonomisk eller metaforisk forstand setter vi tilstrekkelig pris på musikk. I økonomisk forstand går salget av fysiske kopier dramatisk ned, mens betalingstjenestene på nett ikke har vært like innbringende. 

I metaforisk forstand fører nettbaserte musikktjenester til at all musikk – jeg overdriver bare en smule – blir «musak». Som en jevn, streamet strøm av lyd danner musikken nå «the soundtrack of our lives» – et mer eller mindre anonymt lydspor som vi blir stadig mer avhengige av, men som vi ikke vier noen videre oppmerksomhet. Musikk tas for gitt. Man kan høre på hva som helst, når som helst, uten å betale for det.

Musikk tas for gitt. Man kan høre på hva som helst, når som helst, uten å betale for det.

Bensin til dette bålet av en pessimistisk analyse kan man finne i Jaron Laniers bok «You Are Not a Gadget» (2010). Lanier, som selv er både musiker og veteran fra Silicon Valley, mener at den nye webkulturen – med sitt mantra om «fri flyt av informasjon» – devaluerer mennesker, deres kreativitet, og denne kreativitetens produkter – blant annet musikk. Fordi nettet gjør musikk så ekstremt lett tilgjengelig til en så ekstremt liten kostnad, venner vi oss til tanken om at musikk, og menneskene som lager den, ikke er verdt stort. «Mennesker som vier sine liv til å lage engasjerte kulturelle uttrykk som leveres gjennom skyen, … er taperne» i det nye systemet, skriver Lanier. Og i motsetning til dem som mener at musikere vil finne andre måter å tjene penger på, hevder Lanier at det er omtrent umulig å komme opp med en eneste artist som har skapt karrière på annen måte enn ved platesalg. Trangere tider for plateartister har riktignok ført til at konsertmarkedet vokser – sogar ved hjelp av websider som Songkick, JamBase og Bandsintown – men som Lanier sier, kan bare de færreste leve av å selge turné-T-skjorter.

Fordi nettet gjør musikk så ekstremt lett tilgjengelig til en så ekstremt liten kostnad, venner vi oss til tanken om at musikk, og menneskene som lager den, ikke er verdt stort.

Lanier setter utvilsomt fingeren på noe. Vår vilje til å betale for musikk er synkende, og mulighetene for å livnære seg av musikk skrumper inn. Slik kan det i alle fall se ut. Samtidig mistenkte jeg mannen for å ha latt pessimismen fått utfolde seg litt for fritt. Jeg oppsøkte derfor min venn Martin, som selv er kulturarbeider, men også en ivrig bruker av gratis musikktjenester på nett.

Når ut til mange. «Hva ville du synes om at noen lastet ned piratversjoner av det du selv har laget?» spurte jeg. «Det ville jeg jo tape penger på. Men så lenge jeg har en jobb, er det viktigste for meg at så mange som mulig får oppleve det jeg lager», svarte han. Martin var opptatt av at nettet er et sted der penger kan tjenes, om enn ikke på samme måte som før. Som et eksempel på nettets muligheter, introduserte Martin meg til såkalt crowd funding, som går ut på at musikere og andre i kreative yrker annonserer prosjektene sine på nettet, for å søke bidrag fra vanlige folk. Kronerulling på nett, med andre ord. Ifølge Martin hadde én bestemt artist samlet inn 20 000 dollar i løpet av ett døgn på denne måten, og 

dét høres jo slett ikke så ille ut som Laniser vil ha det til.

Så når man snakker om å sette økonomisk pris på musikk, går den relevante distinksjonen ikke mellom musikk i henholdsvis fysisk og immateriell form, men mellom en verden der vi betaler skaperne av kulturuttrykk, og en verden der vi ikke gjør det. Og om aktørene i musikkbransjen frem til nå har vært for opphengt i en forretningsmodell som etter alt å dømme er avleggs, kan man håpe at de på sikt vil bli mer kreative i sine forsøk på å utnytte nettets muligheter.

Men om mer kreative betalingsløsninger på sikt kanskje kan løse den økonomiske delen av problemet, betyr ikke det nødvendigvis at musikken verdsettes i metaforisk forstand. I verste fall vil vi få en situasjon hvor «musak» er den nye musikken, og hvor vi i tillegg er villige til å betale for «musak»! Det kaller jeg skrekkscenario.

Jeg dras dermed tilbake til Terje og vinylplatene. Musikkelskere som i dobbelt forstand setter pris på musikk, kan glede seg over at gammeldagse vinylplater er mer tilgjengelig enn på lenge. Skjønt, i våre dager er vinyl ikke lenger så gammeldags; med nye vinylplater følger det ofte med en kode for lovlig nedlasting av digital versjon, og dermed kan vinyl i dag lett forstås som det beste fra to verdener.

Helhetlig opplevelse. Nå finnes det selvfølgelig ingen vei tilbake til vinylplater – eller for den saks skyld CD-er – i stor stil. Men når folk i økende grad søker tilbake til vinylplater, er det fordi noe går tapt der musikk kun nytes i immateriell form. Jeg tror dette «noe» er at en vinylplate avkrever en viss oppmerksomhet, og at å opparbeide seg slik oppmerksomhet kan være spennende, nærmest avhengighetsskapende. Man må først finne platen man er ute etter, man må lete, kikke, skanne, bla, spørre, grave, snakke. Man finner platen, fanges av coverdesignet, studerer bildene, leser teksten. Man kommer hjem, tar platen forsiktig ut, legger den ned, passer på stiften, nyter platens knitter og sprak om den har dét, og så – ganske ofte, faktisk – må platen snus.

På denne måten blir det å høre musikk på vinyl et lite ritual – til glede og begeistring for samlerne, og til ære og inntekt for musikkens skapere.

Når de nettbaserte musikktjenestene tar over, blir verden dermed et ritual fattigere.