Buenos Aires, Argentina.  «Skal du skrive om peronismen? Da ønsker jeg deg lykke til. Den handler om alt fra sosialisme, fascisme, kapitalisme, liberalisme, til jeg vet ikke hva.»

Gustavo Dimango som selger aviser fra sin grønne kiosk i San Telmo, Buenos Aires, kommer nok ikke til å stemme på president Cristina Fernández de Kirchner og peronistpartiet Partido Justicialista ved det argentinske valget i oktober.

Noen kvartaler lenger oppe i hovedgaten 9. juli-avenyen er det 1. mai-markering med alt det innebærer av støy fra trommer, kinaputter og peronistisk retorikk. Det vrimler av flagg fra fagforeninger og organisasjoner som viser Perón, Evita, Cristina og Néstor Kirchner i ulike fasonger og foreninger med slagord som «Néstor lever», «Stem på Cristina i 2011». Grafikken er fargerik, men budskapet er svart-hvitt: «Alle vi syndikalister er peronister». En stemme fra høyttaleren sier: «Det finnes mange fiender av peronismen, både innenfor og utenfor bevegelsen. Vi må stå samlet imot dem».

Politikk er det muliges kunst, men er det mulig å forstå peronismen? Hendelsen fra 1987 da det ble oppdaget at graven til grunnleggeren Juan Perón (1895-1974) var utsatt for likskjending og hendene hans kuttet av, er bare ett av mange mysterier peronismen omgir seg med. Noen tolker det som en pervers måte å angripe en uklar ideologi som hverken ligger til høyre eller venstre.

Hverken kapitalisme eller kommunisme. Peronismen er oppkalt etter den militære Juan Perón som ble valgt til president i 1946 med løftet om å bygge «Det nye Argentina». Peronismen ble kalt den tredje veien – den var hverken kapitalisme eller kommunisme, men en egen nasjonal bevegelse. Introduksjonsmessig kan en si at den representerer et arketypisk eksempel på latinamerikansk populisme med en karismatisk leder i spissen. Peronismen under dens første periode var klart antikapitalistisk og nasjonalistisk, maktbasen var hæren og arbeiderklassen. Eller som Wikipedia definerer den:

«En slags fagforeningsorientert fascisme». Noe annet som var spesielt for den tredje veien, var at den var tokjønnet, i fronten sto Perón og Evita.

Hva sa peronismens grunnlegger selv om innholdet? I boken «Frå Evita til Cristina», viser forfatter Johannes Nymark til et sitat fra Perón: «Dette er vårt hovedpoeng: Vi er ikke, og jeg gjentar det, vi er ikke et politisk parti. Vi er en bevegelse, og som bevegelse representerer vi ikke sektoriske interesser eller partiinteresser. Vi representerer bare de nasjonale interessene. Det er vår ideologiske orientering.»

En skruppelløs støvsuger. «Peronismen er en støvsuger av ideologier», sier forfatter og redaksjonssekretær i avisen La Nacion, Pablo Sirvén. Det er lenge siden Evita og Perón gikk bort, men det er fortsatt peronismen som styrer Argentina. Den kalles nå også kirchnerisme etter Néstor Kirchner som døde av et hjerteinfarkt i oktober i fjor, og hans kone Cristina, som tilsammen har hatt presidentmakten siden 2003.

«Peronsimens grunnleggende ideologi er å holde på makten – selv på bekostning av dens egne prinsipper. Dersom det gavner dem å drive en form for sosialistisk politikk, gjør de dét, dersom det er nyliberalisme som er i vinden, snur de kappen etter den. Den kan defineres som en skruppelløs pragmatisme», sier Sirvén.

Menemismen mellom 1989 og 1999 under president Carlos Menem var en 180 graders helomvending fra Peróns kamp for arbeiderne, nasjonaliserings- og statliggjøringspolitikk. Det var et nyliberalistisk prosjekt som satte fart i en privatisering som ikke engang Thatcher kunne overgå. Menem skal ha sagt at dersom Perón hadde levd på 90-tallet, ville sikkert også han ha vært ny-liberalist.

Adrian Moujan fra det statlige nyhetsbyrået Telam definerer seg som peronist på venstresiden, og har ingen innvendinger mot at peronismen er så åpen og tilpasningsdyktig.

«En av styrkene til peronismen er at den tillater en konstant fornyelse og tilpasning til tiden vi lever i uavhengig av partiprogram. Det er stemmene som teller, peronismen har et stort talent for maktutøvelse.»

Koordinator og forsker for Evita-museet, Pablo Vasquez, mener følgende:

«Dette med høyre og venstre er en europeisk måte å se politikk på, det har ikke noe med vår kultur å gjøre. For Latin-Amerika er det store spørsmålet koloni eller ikke koloni. Peronismen er og var en nasjonalistisk bevegelse som jobber for uavhengighet hvor kjernen er sosial rettferdighet», sier Vasquez.

General Perón. Juan Perón var militær, og i 1943 var han med i et statskupp mot et konservativt styre som siden 1930 hadde klamret seg til makten ved hjelp av valgfusk. Perón sørget for å bedre vilkårene til de fattige og ikke minst arbeiderklassen og vant stor oppslutning blant dem. I 1955 måtte Perón dra i eksil til Spania etter et militærkupp, og alt som handlet om peronisme ble totalforbudt. Perón kom ikke tilbake før i 1973 da han regjerte en kort stund før han døde i 1974. Da tok Peróns tredje kone, Maria Estela Martinez kjent som Isabelita, over. Den som virkelig trakk i trådene, var velferdsminister López Rega som ble kalt el brujo fordi han drev med svart magi. Perioden er en av de mørkeste i peronismens historie. Så mørk at peronistene ikke vil vedkjenne seg den. Rega startet dødsskvadronen Tripe A (den argentinske antikommunistiske alliansen) og skulle fungere som en «myk overgang» til militærdiktaturet (1976-1983) der 30 000 ble drept.

Nasjonens åndelige leder. Peróns første kone, Evita – Eva Duarte (1919 – 1952) fungerte som et bindeledd mellom folket og Perón, og huskes for sitt sosiale engasjement. Hun kom fra enkle kår og dro til Buenos Aires som 15-åring for å prøve lykken som skuespiller. Evita møtte Perón i 1944, og fra 1946 skulle hennes scene bli en rosa balkong i presidentpalasset der hun talte om sin kjærlighet til folket og general Perón og hatet mot oligarkiet til folkemengden som sto på Maiplassen og skrek «Evita! Evita! Evita!»

Det sies at hun tok imot folk til fire-fem om natten på kontoret sitt og løste deres problemer med alt fra syke foreldre til arbeidsledighet, over bordet. Hun fungerte også som et bindeledd mellom Perón og fagforeningene som ble kalt «peronismens ryggrad». Det er vanskelig å skille myter fra virkelighet når det gjelder Evita, det at hun døde like gammel som Jesus har ikke akkurat satt en stopper for dem. Evita fikk den offisielle tittelen «nasjonens åndelige leder» like før hun døde av kreft i 1952. Frem til 1954 skal Vatikanet ha mottatt rundt 40 000 brev fra argentinere som kunne fortelle om mirakler og ba om at Evita måtte kanoniseres til helgen.

I skyggen av annen verdenskrig. Peronismens noe uklare ideologiske orientering er også noe som reflekterer Argentinas politikk før Perón vant valget i 1946. Argentina var nøytral under hele krigen, helt til de mot krigens slutt stilte seg på de alliertes side. «Perón var en militær, og det er dokumentert at han ble fascinert over flere sider av Mussolinis Italia under besøket i 1939. Men Perón var først og fremst en pragmatiker», sier forfatter Pablo Sirven.

En av dem som sto Perón nær og kom fra nazistenes leir, var Rudolfo Freude, som i en periode var Peróns privatsekretær. Freude spilte en nøkkelrolle i organiseringen av nazistenes fluktrute til Argentina. Faren, Ludwig Freude, skal ha ledet det tredje rikets hemmelige sikkerhetstjenester i Argentina. Perón var imponert over tyskernes talent for industri, og ønsket å åpne grensene for nazistiske vitenskapsmenn som måtte flykte fra Europa.

På slutten av 1990-tallet ble det åpnet et arkiv som viste at det nok var flere krigsforbrytere enn vitenskapsmenn som kom til Argentina i ly av krigen. Av de mest beryktede var Josef Mengele, kjent som dødsengelen fra Auschwitz, og Adolf Eicmann. Mengele skal ha vært gjest hos Perón flere ganger.

Tro og politisk indoktrinering. Nobelprisvinner i litteratur V.S. Naipul skriver i sitt hundre siders hatske essay «Evita and the ghost of Evita» at mens andre tilbyr politiske og økonomiske programmer, tilbyr peronismen tro. Han mener bevegelsen baserer seg på myter og legender, og at de politiske realitetene blir tåkelagt med retorikk.

I den argentinske leseboken om Evita for førsteklassinger fra 1953 står det i tillegg til setninger som «min lillesøster og jeg elsker mamma, pappa, Perón og Evita», at «Min mor har lært meg å be, i mine bønner glemmer jeg aldri Eva Perón, nasjonens åndelige leder. Evita!!!».

Den kjente forfatteren Jorge Luis Borges var av dem som kalte Perón en tyrann. Han reagerte spesielt på et punkt i grunnloven fra 1949 som gikk ut på «å styrke det nasjonale mennesket», noe Borges mente innebar politisk indoktrinering på universitetet. Perón mislikte kritikk, og avsatte Borges fra en stilling som bibliotekar og utnevnte ham istedenfor til «inspektør for fjærfe og kaniner».

Peronist eller anti-peronist. «Motoren i fremskrittet i peronismen er konflikt. Enten er du med oss eller imot oss, det er svart eller hvitt. Bevegelsen er teatralsk, full av slagord, en blind og mytisk persondyrkelse av sine ledere», sier Pablo Sirvén. Han har nettopp utgitt boken «Perón og massemediene». Regjeringen går stadig til angrep på medier som kritiserer dem, som hans egen avis La Nacion. «Under Néstor Kirchner (2003-2007) ble det ikke avholdt en eneste pressekonferanse. Cristina samler aldri alle ministrene til statsrådsmøte, i stedet kaller hun dem inn én for én eller noen få av gangen. Dialog er ikke peronistenes sterke side.»

Adrian Moujan mener denne tenkemåten i svart-hvitt er en del av den argentinske identiteten: «Vi argentinere er ikke spesielt begeistret for grånyanser, det er svart eller hvitt. Det har med at vi er fulle av pasjon, det være seg for fotball, tango, Evita eller Néstor Kirchner.»

Bli medlem. Fagforeningene, «peronismens ryggrad», fikk i år gjennomslag for at 1. mai skulle feires fredag 29. april, i tillegg til å stenge av hele hovedgaten i Buenos Aires. På scenen hang det ti meter høye bannere med bilde av Evita og Perón. Generalsekretær for Argentinas svar på LO, Hugo Moyano, holdt tale. Han ses avbildet sammen med Cristina Kirchner på plakater rundt om i byen. Det hviskes om en spesiell metode for mobilisering av massene: At det kommer busslaster fra las villas, slumområder i Buenos Aires, med arbeidsløse fattige som har fått betalt for å møte opp.

Men det kan være mange grunner til å komme, noen takker kirchneristene for å ha fått Argentina på fote igjen etter krisen i 2001/2002, andre for at de har satt fortgang i rettsoppgjøret etter diktaturet. Kanskje har noen latt seg mobilisere av det emosjonelle vitnesbyrdet til compañera (kamerat) Laura Mabel Deguiz under fanen «Bli medlem» på nettsiden til Peronist-partiet i Buenos Aires-provinsen. Her forteller hun om sitt møte med Perón i 1973. Deguiz var friidrettsutøver og kom fra en fattig familie. Da hun hadde fortalt Perón om familiens situasjon, skal han med et smil ha sagt at de trengte et hus. Og hus ble det. Deguiz’ vitnesbyrd slutter slik:

«Jeg vil være peronist resten av livet. I min by er jeg den eneste som har møtt DEN STORE GENERAL PERON!!! Bli medlem!»