Ny HBO-satsning. Etter å ha vært nede i en liten bølgedal siden avslutningen av storserier som «The Wire» og «Sopranos», presenterte TV-kanalen HBO nylig sin siste storsatsning, «True Blood». Serieskaper Alan Ball, som også stod bak «Six Feet Under», har med dette tatt skrittet fra de døde til de udødeliges verden. «True Blood» forteller nemlig om livet til den tankelesende servitøren Sookie Stackhouse (Anna Paquin) i en småby i Louisiana, hvor det japanskproduserte syntetisk blodet, TruBlood, har gjort det mulig for mennesker å leve sammen med vampyrer, om enn i en veldig skjør harmoni.

Serien, som markedføres under slagordet ’Du skal ikke tørste etter din neste’, baserer seg på bøkene «The Southern Vampire Mysteries», av Charlaine Harris, som har ligget på bestselgerlistene til New York Times nesten kontinuerlig siden den første boken ble publisert i 2001.

Vampyrtrend. Mens Harris’ bestselgere blir omgjort til TV, finner vi interessant nok en minst like populær vampyrserie som nettopp er plukket opp av Hollywood. Stephenie Meyers «Twilight»-bøker, om den foreldreløse Isabella Swans kompliserte romanse med den 108 år gamle blodsugeren Edward Cullen, ligger for øyeblikket på salgstoppen hos listene til Publisher’s Weekly, er blitt oversatt til over tretti språk, og filmatiseringen har amerikansk kinopremiere i desember.

I Norge selger bøkene om Bella Swan i store antall både på engelsk og på norsk, og forlaget har mottatt rekordmange henvendelser fra begeistrede og hekta lesere. Svenskene ser imidlertid ut til å kommet enda lenger og er inne i det som er blitt omtalt som en ’vampyrtrend’.

I september kom filmen «Vampyrer», om de blodsugende søstrene Vanja og Vera, og i slutten av denne måneden er det premiere på filmatiseringen av John Ajvide Lindqvists kritikerroste roman «La den rette komme inn» (2004). Denne boken handler om en tolv år gammel gutts vennskap med en tilsynelatende jevngammel jente som viser seg å være vampyr. Lindqvist betraktes som en viktig fornyer av vampyrlitteraturen.

Med andre ord gjør de udødelige et solid innrykk på den populærkulturelle arenaen i høst, og befester dermed vampyrens status som mytisk ikon. Det er tegn som tyder på at vampyrene dukker opp minst en gang i tiåret: På nittitallet gjorde både tv-serien «Buffy the Vampire Slayer», og filmadapsjonene av Anne Rices «Interview with the Vampire» (1976) og Bram Stokers «Dracula» (1897) stor suksess.

Likeledes kan man peke på filmer som «The Lost Boys» (1987) og kultklassikeren «Near Dark» (1987) fra åttitallet. Kanskje like populære er de parodiske presentasjonene av blodsugerne, som Mel Brooks’ «Dracula: Dead and Loving It» (1995), eller komikertrioen KLMs «Noe helt annet» (1985) om en vampyr som får kjeven ut av ledd hver gang han skal sette tennene i et offer. 

Nattvesener. Grev Dracula, som kanskje er den mest kjente blodsugeren i vår kulturkrets, ble skapt av forfatteren Bram Stoker og videre udødeliggjort gjennom Christopher Lees filmatiske fremstillinger på sekstitallet. Stoker hadde egentlig tenkt å kalle karakteren grev Vampyre men ble fascinert av ordet dracul, som betyr ’djevel’, og konsentrerte historien rundt en tiltrekkende, men farlig, aristokrat. Fortellingen om Dracula er imidlertid bare én av mange vampyrmyter. Tidligere fortellinger beretter om alt fra oppsvulmede, groteske vesener uten vesentlige menneskelige egenskaper, til forføreriske kvinnelige skikkelser, som spesialiserte seg i å suge blod fra unge menn.

En av de aller eldste referansene til vampyren finner man faktisk i jødiske myter, som forteller om Lilith (’natt’), Adams første hustru. Ifølge denne tradisjonen ble Lilith og Adam begge skapt av leire og var således likeverdige på alle vis. Likevel prøvde Adam å kontrollere Lilith, noe som endte med at hun forlot Edens hage i sinne. Engler fant henne senere igjen ved Rødehavet i samkvem med demoner, og forsøkte å få henne til å dra tilbake til sin mann. Lilith nektet. Mytene sier at Lilith utviklet seg til å bli en blodsuger. I tråd med hennes uvilje mot å underkaste seg Adam fortelles det at hun besøker menn som sover alene, legger seg oppå dem og suger livskraften ut av dem.

Undertrykket sinne. Denne kvinneskikkelsen finner vi også i nordiske myter, hvor ordet ’mareritt’ viser tilbake til det å bli ridd av en mare, det vil si en kvinnelig demon eller vampyr. Greske myter forteller lignende historier om skikkelsen Lamia (’lidderlig’), hvis barn ble drept av en sjalu Hera. Gal av sorg begynte Lamia å ta livet av småbarn, samt å forføre menn som hun deretter sugde blodet av mens de sov.

Dette har resultert i betegnelsen ’Lamiai’ på kvinnelige vampyrer, som i stor grad representerer en forstyrret, truende og destruktiv seksualitet. Vampyrismen hos disse kvinnene kan ofte fremstå som et grotesk uttrykk for det voldsomme sinnet som oppstår i sosialt og menneskelig undertrykkende situasjoner.

Nåtidens vampyr en mindre hysterisk og mer pirrende skikkelse, som faktisk går rett inn i en tradisjon av gotiske heltefigurer, som kjennetegnes av mystikk, utilnærmelighet og sensualitet. I denne gruppen finner vi skikkelser som Heathcliff fra «Stormfulle høyder», John Rochester fra «Jane Eyre» og Grev Dracula fra Bram Stokers roman.

I Francis Ford Coppolas filmatisering av Dracula fremstår vampyren som bilde på en nesten dyrisk seksualitet i et ellers strengt viktoriansk samfunn. I møte med den hypnotisk forførende grev Dracula (Gary Oldman) skjelver Mina Murray (Winona Ryder) av undertrykt lidenskap og ber ham om å ta henne med over til den andre siden av livet. Mens den kvinnelige lamia handler på bakgrunn av hevntørst, galskap eller gjennomlevd lidelse, er den mannlige vampyren mer enn romantisk figur, som drives av et ubendig og romantisk begjær.

Gjenkjennelig uhygge. Disse sanselige og erotiske undertonene er klart tilstede både i «Twilight»-serien, «True Blood» og «La den rette komme inn». Begge de to første styres av et romantisk forhold mellom menneskelig heltinne og umenneskelig helt, mens den tredje presenterer et forhold hvor den kvinnelige vampyren hjelper den unge helten til å få hevn over plageåndene sine. Samtidig som disse fremstillingene dermed viser situasjoner hvor vampyr og menneske forholder seg til hverandre som mer enn overgiper og offer, er vampyren alltid uhyggelig og uforutsigbar.

Når Mina Murray sier at hun aldri har møtt noen med så stor appetitt på livet, aner hun ikke hvor bokstavelig dette utsagnet kan tolkes. Mens Stoker pirrer oss med den sensuelle spenningen mellom Mina og grev Dracula, gjør han det samtidig tydelig at tiltrekningen er resultat av en slags trolldomskraft og ikke naturlig.

Og det er her vi muligens treffer spikeren på hodet. Vampyren tilhører nemlig den kategorien av det uhyggelige som Sigmund Freud i sin tid kalte unheimlich, eller ’u-hjemlig’. I formuleringen av dette begrepet spiller Freud på tvetydigheten som oppstår ved at heimlich og unheimlich overlapper hverandre i betydning. Når man møter på det unheimliche oppstår det en følelse av uhygge, som er et resultat av at det som er grensesprengende og grusomt likevel er noe man kjenner igjen. Vampyren er en menneskelig skikkelse som samtidig er absolutt umenneskelig ettersom den har overskredet det uoverskridelige skillet mellom liv og død. Mens vampyren tilsynelatende er levende, er den i virkeligheten absolutt død.

Ett med sitt eget begjær. Det at vi samtidig kjenner igjen vampyren tyder på at det også er fellesnevnere. Som hos vampyren er menneskets drifter både rettet inn mot livet og mot det ukjente. I hvert fall ifølge Freud, som sier at menneskets libido alltid også er en dødsdrift, det vil si en lengsel rettet mot den uorganiserte tilstanden før livet.

Mens mennesket holder disse driftene i sjakk ved hjelp av fornuft og rasjonalitet, er vampyren ett med sitt eget begjær. Faktisk er vampyren på mange måter en antitetisk oppfyllelse av disse driftene i sin umettelige appetitt på livet midt inni døden. Hos vampyren er det ingen betenkninger eller overveielser. Vampyren lyster, og handler i tråd med dette. Det er gjennom dette kjennetegnet vi ser at vampyren ikke først og fremst er et fysisk vesen, men en filosofisk myte om de dypeste livsprosessene.

Vampyren er ikke bare underholdende eller skremmende, men representerer et varsku som minner oss på drifter man skal passe seg for og grenser som skal respekteres. Dette ser vi ved at ordet monster betyr ’advarsel’ på latin. Mens vampyrens gjentagelsestvang speiler menneskets tilstand i livets sirkel, er vampyren absolutt umenneskelig i sin grenseløshet, desperasjon og altomfattende narsissisme. Den udødelige er fanget i et kaos hvor liv og død er uløselig sammenknyttet i et forhold uten motsetninger.

Og det er en tilstand vi skal passe oss for.