Foto: PELLE BRINK
Språklig smeltedigel. New York bærer preg av å være verdens hovedstad. Byens status som magnet på migranter og flyktninger, og byens mange hovedkvart-erer – mest fremtredende FNs hovedkvarter – har gjort at et stort antall nasjonaliteter her er samlet på et svært lite område.
Det har en gruppe lingvister bestemt seg for å utnytte. Blant New Yorks mange språk er det nemlig flere som aldri er studert av språkforskere, og som balanserer på randen av utryddelse. Visjonen for den to år gamle gruppen Endangered Languages Alliance (ELA) er simpelthen å få lingvistene – som typisk reiser på feltarbeid til språkenes hjemland – til å møte «språkbærerne» som allerede er kommet til dem.
«Etter å ha snakket med folk visste jeg at det var veldig mange språk her i New York som det aldri var
blitt forsket på noe sted i verden. Og jeg var simpelthen frustrert over at det ikke fantes noen kommunikasjon mellom dem og byens lingvistiske samfunn», forteller initiativtageren Daniel Kaufman, som til daglig er adjunkt ved City University of New York (CUNY). Han fikk lingvist-kollega Juliette Blevins, som er professor på lingvist-programmet på CUNY Graduate Center, og poeten Bob Holman, som har stiftet og driver Bowery Poetry Club, med som partnere, og raskt spredte prosjektet seg.
«Da vi kom i gang, falt vi bare over flere og flere språk som kalte på vår oppmerksomhet. Og siden mange av dem vi snakket med hadde brennende ønsker om hjelp til å holde sine språk i live, blomstret ELA til et langt større prosjekt med mange vedlikeholdsaktiviteter ved siden av forskningen.»
Jo mer de tre grunnleggerne og deres samarbeidspartnere dro rundt i New Yorks såkalte store metropolområde, jo mer nysgjerrige ble de på hvor mange språk som egentlig var representert. Derfor satte de seg ned for å komme med et kvalifisert anslag. De begynte med å ta for seg verdens mest lingvistisk mangfoldige områder, som de samtidig visste var sterkt representert i byen:
Mexico, Sørøst-Asia, India, Kaukasus og så videre – og så konservativt vurdere at to tredjedeler av språkene derfra var til stede. De la så til alle de europeiske språkene, for de visste de at var representert. Til slutt inkluderte de språk som var blitt oppgitt i forbindelse med New Yorks siste folketelling.
Bedre enn Papua Ny-Guinea. Resultatet de kom frem til, var imponerende 800 språk, og det satte ELAs arbeid i perspektiv i forhold til den klassiske lingvistikken, som lenge har regnet Papua Ny-Guinea som verdens lingvistiske episenter. Der mener man det finnes rundt 830 språk, men de er fordelt på et mye større geografisk område.
«Og 800 er dessuten et forsiktig anslag. Vi huker av på listen når vi registrerer nye språk, og vi finner noen vi ikke i vår villeste fantasi hadde regnet med ville være her», konstaterer Juliette Blevins.
Daniel Kaufman var for eksempel i 2006 på en forgjeves feltreise til Indonesia for å finne noen som snakket språket mamuju. For tre år siden var han i et bryllup i Queens, og kom til å sitte ved siden av en Mr. Husain, som høyst sannsynlig er den eneste som snakker mamuju i Nord-Amerika – og han har jobbet med ham siden da.
ELAs feltarbeidere har også funnet mennesker som snakker eksotiske språk som zagawa (fra Darfur), vlaski (fra Kroatia – med flere som snakker språket i New York enn «der hjemme»), massalit (også fra Darfur – kun to personer snakker språket i Nord-Amerika) og, som et av de aller nyeste, ikota (fra Gabon – aldri før tatt opp).
Generelt vasser man bokstavelig talt i empiri som lingvist i New York. Det mest fruktbare området er Queens, New Yorks mest kulturelt mangfoldige bydel, og som Daniel Kaufmann beskriver som «episenterets episenter».
Første og avgjørende fase i den lingvistiske arbeidsprosessen er innsamlingen av data. Det er her det klassiske feltarbeidet, hvor lingvisten tilbringer måneder et eksotisk sted i verden, gjøres.
Det foregår bare på en annen måte i New York. Daniel Kaufman beskriver datainnsamlingen som en slags kvalifisert «henging» med notatblokk på gatehjørner, i butikker, på lokale kultursentre og så videre. Feltarbeiderne er primært studenter som han og Blevins har rekruttert på CUNY. Det er kun sistnevnte som underviser fast, og for henne har det også gitt stor økonomisk mening.
«Det har vært tradisjon for at våre studenter har reist helt til Vest-Afrika eller andre eksotiske hjørner av kloden for å gjøre feltarbeid, men det gir jo ingen mening når de kan gjøre det samme i Harlem», konstaterer hun.
«Det har vært tradisjon for at våre studenter har reist helt til Vest-Afrika eller andre eksotiske hjørner av kloden for å gjøre feltarbeid, men det gir jo ingen mening når de kan gjøre det samme i Harlem.»
Studentene blir sendt ut i grupper på tre, hvor minst én av dem snakker «kontaktspråket» i det området de er i: Spansk i de mexicanske kvarterene, russisk i de russiske, portugisisk i de brasilianske og så videre. De skaper kontakt med potensielle informanter, og ofte vil de prøve den såkalte Swadesh-listen på dem. Swadesh-listen består av mellom 100 og 200 av de aller mest grunnleggende og mest brukte ord – som blant annet rommer kroppsdeler, familietermer og de laveste tallene – som man ber sin informant om å si på sitt språk, mens man tar det opp.
Der er flere formål med listen. For det første – og det er mest aktuelt, når man som klassisk feltarbeider beveger seg rundt fra landsby til landsby et sted i verden – gir den en idé om språkets opprinnelse, fordi de mest brukte ordene typisk ikke er lånt fra andre språk.
For det andre bruker man listen til å identifisere språket man er kommet over. Det kan høres merkelig ut, men skyldes at språkbærerne ofte vil kalle sitt språk det samme som en hel språkfamilie. I Mexico er det for eksempel en språkfamilie som heter totonako, og det er det de fleste sier de snakker, men forskerne vet at det finnes åtte forskjellige undergrupper av språket. Listen fastslår hvilket av dem det er snakk om.
For det tredje gir listen forskerne en generell idé om hvor sunt et språk er. Hvis de fleste av dem man møter, for eksempel ikke kan huske relativt enkle ord, vet man at språket holder på å dø ut.
Begrenset datautvalg. Til slutt har listen et element av en test. Hvis én informant kan svært få ord, mens en annen kan de fleste, er den siste mest interessant for neste fase: Opptaket av språket og etableringen av de viktige dataene.
«Det viktigste for lingvister når de møter truede språk, er å oppnå den størst mulige databasen man kan basere sine lingvistiske teorier på. I forhold til andre vitenskaper har lingvistene faktisk et svært begrenset datautvalg. Selv om vi hadde hatt data på alle de litt mer enn 6000 språkene som snakkes i verden i dag, og de tusener av språk som én gang er blitt snakket, så ville det uansett ikke dreie seg om mer enn 10 000 språk, og det er et lite forskningsgrunnlag», forklarer Juliette Blevins.
Jo mindre databasen er, jo dårligere kan man svare på spørsmålet som henger over all lingvistisk forskning: Hva er et språk? Det er det spørsmålet man har i bakhodet når man undersøker hva et mulig vokalsystem er, hva et mulig konsonantsystem er, hva spennet for et mulig navneord er og så videre.
Jo flere dokumenterte språk, jo bedre blir definisjonen av hvert språk.
Etter dokumentasjonen følger analysen av språket. Det er her man undersøker hvordan språket fungerer – hvilke lyder det benytter, hvordan lydene fungerer sammen, hvordan setningene er konstruert og så videre.
Informantene i New York er ofte så entusiastiske over lingvistenes interesse at den blir en anledning for dem til å engasjere seg i sitt språks bevaring, og det arbeidet bidrar ELA også til. De kaller det for «vedlikehold». Spørsmålet er likevel hvorfor man overhodet skal beskytte språk. Kunne man ikke argumentere for bare å la utviklingen gå sin gang?
«Det kunne man kanskje», svarer Blevins og fortsetter: «Men som jeg ser det, er det to store grunner og én mindre».
For det første er det å snakke sitt eget språk en menneskerett. Hvis noen tvinger deg til å snakke et annet språk eller fornedrer ditt språk, så er det ikke rettferdig.
For det andre er det bekymring for hva språktap betyr for menneskets kunnskapsbase. Med og i språket er det en mengde kunnskap som vi ikke tenker over at er der. Når folk har forsøkt å oversette et språk, går alltid noe av denne kunnskapen tapt. Og for det tredje mister forskere verdifulle data.
«Men det er mindre viktig enn de to første grunnene», understreker Blevins.
Hennes beste argument er de opplevelsene hun selv har hatt med folk som snakker et språk som holder på å forsvinne. Deres historier om ikke å kunne snakke sine foreldres eller besteforeldres språk har gjort inntrykk:
«De synger godnattsanger med ord som barna ikke kan. Det er en stor følelse av tap.»
Én gang har den garvede lingvistprofessoren på nært hold sett et språk dø ut. Det var på et feltarbeid blant en bestemt aboriginer-gruppe i Australia, og hun hadde arbeidet med den siste som snakket nhanda, en eldre kvinne. Da hun døde, døde språket, og det brakte ikke bare stammens etterkommere, men også forskeren i dyp sorg.
«Det var ekstremt trist», konstaterer hun.
Ifølge UNESCO forsvinner det et språk cirka hver 14. dag, og Daniel Kaufman er den første til å innrømme at ELAs vedlikeholdsarbeid er som en dråpe i havet i forhold til det generelle problemet.
Likevel er Kaufman håpefull, og peker på drahjelpen fra nye teknologier. De første årene etter introduksjonen av fjernsyn, fungerte den som en kraftig faktor for å nå likt ut, og man tilstrebet samme budskap på samme språk til alle. Nå er mediet blitt demokratisert i den grad at alle kan lage nett-TV eller drive en hjemmeside på sitt spesifikke språk. Og han peker på en fornemmelse av at den nødvendige bevegelsen mot mer forståelse for språkenes betydning, faktisk så smått holder på å komme i gang.