Definerende rolle. Rick Santorum så ikke ut til å kunne bli annet enn en parentes i historien da presidentkampanjen for 2012 startet. Men Mitt Romney gjorde Santorum til en reell kandidat – i så stor grad at hvis Romney som republikanernes kandidat taper mot demokraten Barack Obama i november, så har Santorum gjort seg fortjent til et eget kapittel i bøkene om «Hvordan presidenten kom til makten».

Grunnen til det er at, selv om Santorum nå er ute av løpet, så vil valgkampen hans fortsette å definere Romney.

Santorums utrolige reise fra en posisjon på sidelinjen til en potensielt definerende rolle i presidentvalget, var utelukkende et resultat av alle-andre-enn-Romney-stemningen i et splittet republikansk parti.

Det er ingen av de republikanske kandidatene som har drevet nominasjonskamp lenger enn Romney. Han begynte sin valgkamp i midten av George W. Bush' presidentperiode, snublet gjennom et nominasjonsforsøk i 2008 og har fortsatt siden da.

Og Romney har ledet nesten hele tiden. Men han har aldri vært elsket, ikke engang så godt likt, av republikanske velgere. Selv ikke engang i de siste primærvalgene – etter at flere av motkandidatene har trukket seg – har Romney klart å få 50 prosent av stemmene. I 13 delstater har republikanske velgere valgt andre kandidater enn Romney. I fire stater har han havnet helt nede på tredjeplass. Og der Romney har vunnet, har det ofte vært med små marginer, som i kampområdene Michigan, Ohio og Wisconsin. Og selv om Romney, den tidligere guvernøren i Massachusetts, har bygget seg opp et jevnt forsprang, har de fleste republikanerne stemt på noen andre enn ham. Pr. 3. april hadde bare 41 prosent av de republikanske velgerne støttet Romney. Andre republikanske kandidater hadde da fått rundt 6,6 millioner stemmer, og 'Mr. Mitt' rundt 4,5 millioner.

Alle-andre-enn-Romney. Historien om den republikanske nominasjonskampen 2012 har ikke handlet om Romneys økende popularitet. Helt til det siste har Romney og hans støttespillere, hans såkalte super-PAC, brukt masse penger for å få til knepne seire mot Santorum, som hele tiden manglet penger og drev en lite profesjonell valgkamp.

Historien om den republikanske nominasjonskampen 2012 har derimot handlet om republikanernes desperate jakt på alle-andre-enn-Romney. Velgerne har ikke stolt på ham, som først var en uavhengig kandidat som ga penger til demokratene, som så ble en liberal republikaner, så en moderat republikaner, så en slags konservativ og så ble en skrikhals på høyresiden.

De store massene av republikanere har forsøkt så godt de kunne å finne et alternativ: Michele Bachmann, Herman Cain, Newt Gingrich, Ron Paul, New Gingrich igjen – og til slutt Santorum.

Men den beseirede eks-senatoren fra Pennsylvania, som aldri en gang var noe stort da han satt i Kongressen, og som ble avfeid av seriøse republikanske strateger på grunn av sitt teokratiske ståsted, hadde aldri en sjanse.

Han vant det første nominasjonsvalget i Iowa, men fikk først bekreftet seieren flere uker etter at mediene «ga bort» staten til Romney.

Så snublet Santorum seg vei gjennom New Hampshire, South Carolina og Florida, mens han sloss med Gingrich om statusen som mest anti-Romney. Først da nominasjonskampen kom til stater som Minnesota og Iowa, hvor han ble støttet av likesinnede på den ekstreme høyrereligiøse fløyen, kom Santorums kampanje på skinner. Og da Santorums øyeblikk først kom, stilte en så stor del av partiets kristenkonservative grunnlag seg bak ham at det ga Romney et virkelig problem.

Høyrevridning. Etter at Santorum omsider trådte frem som anti-Romney-kandidaten, trakk han nominasjonskampen lenger og lenger mot høyre med sin retoriske ekstremisme. For å kunne henge med, måtte Romney forlate sin komfortsone: kjedelige ledelsesdiskusjoner om økonomien. Kandidaten som ledet an, og som ønsket å presentere seg selv som en styrelederkandidat, ble i stedet tvunget til å forsvare angrep på forplantningsrettigheter og grunnleggende beskyttelse av kvinner, til å utforske rekkeviddene av islamofobisk utenrikspolitikk, og til å involvere seg i hylekoret om Obamas «sekularisme» – og så ut til å forsøke å overgå Santorum når det kom til det å hviske ut skillelinjene mellom kirke og stat.

Meningsmålinger viser at Romney sliter med å appellere til kvinner. Og det blir ikke lett for ham å gjøre noe med det. Han har sagt og gjort ting i løpet av nominasjonskampen som vil fungere som mat for demokratene gjennom hele presidentvalgkampen til høsten.

Romney fortsetter valgkampen – etter suspenderingen av kampanjen til hans siste reelle republikanske rival – som en langt svakere kandidat enn da han begynte sin valgkamp som republikansk favoritt. Han ligger dårligere an på meningsmålinger, og hans bakgrunn er langt mer sårbar for angrep.

En meningsmåling fra Washington Post og ABC News, foretatt etter at Santorum trakk seg, gir Obama ledelsen 51–44 over Romney – en mye større ledelse enn Obama og hans støttespillere hadde forestilt seg han ville ha på dette punktet. Og blant kvinner er forskjellen enda større, blant dem leder Obama med 19 prosent over Romney.

Romney forsøkte i begynnelsen av nominasjonskampen å unngå å si og gjøre ting som kunne gjøre ham uspiselig for velgere på vippen, moderate og kvinner. Men Rick Santorum – og i mindre grad Newt Gingrich og Ron Paul – har tvunget Romney til å gå dit han og hans medarbeidere ikke ønsket. Den avledningen har definert mannen som nå vil bære republikanernes banner til høstens konkurranse.

Romney har helt klart alltid vært en kandidat med mange feil. Men den lange nominasjonskampen, og spesielt den siste måneden med småkranglingen med den seige Santorum, har virkelig brakt feilene frem i lyset.

Publisert første gang i The Nation 11. april 2012.

© Distribuert av Agence Global.