Kokebokspråk. Skal familien kose seg med taco i kveld? Mexicansk lefse smaker kanskje ikke helt det samme?

Vi importerer matretter fra hele verden og er blitt fortrolige både med crème brûlée og smoothie. De aller mest trendy blant oss går kanskje på detox-kur og spiser raw food. Trives du med burgere eller pizza? Eller foretrekker du kanskje å woke for å bevare smaken i squashen best mulig? Det er slett ikke sikkert at nye matvaner fører til nye norske ord.

Da Kristin Gjerpe tok for seg åtte oversatte kokebøker i en artikkel i siste nummer av tidsskriftet Prosa, ble hun positivt overrasket over presisjonsnivået. Det tulles ikke lenger med mål og temperaturer, som tidligere var en opplagt fallgrube.

«Kokebøker er en form for sakprosa som både skal være inspirerende og funksjonell, og det skaper noen utfordringer. De kokebøkene jeg så på, hadde et personlig språk, preget av de kokkepersonlighetene som gjerne skriver dem. Å gjengi dette i riktig toneleie, er en utfordring. At Ingrid Espelid Hovig, nå kokebokoversetter, fungerer som Jamie Oliver på norsk, er ikke opplagt. Men hun klarer det utmerket, med sin solide matkunnskap i bunn. Men det er fremdeles noen utfordringer med oversettelsen av matord, ingredienser og fremgangsmåter, som tross alt er det viktigste i en kokebok», sier Gjerpe.

Temåltid. Hun er oversetter og skribent og er i tillegg vel bevandret innen kokekunsten. Vi møtes over en treetasjes Afternoon tea på Café Christiania. Der serveres både scones, double cream og cucumber-salad, i tillegg til store tekanner med britisk touch.

«Engelskmennenes Tea er ikke bare en kopp te. Det kan være et helt måltid, og kan av og til bety middag avhengig av kulturell og sosial kontekst. Det er et eksempel på et fenomen som blir språklig unøyaktig hvis det oversettes direkte. En oversetter av kokebøker må ikke bare kunne språk, men også mattradisjoner», mener Gjerpe.

Fint på menyen. Språkrådet følger den moderne språkutviklingen med stor interesse. De opplever at holdningen til språkutvikling skiller seg fra miljø til miljø. Mens teknikk- og datamiljøet har vært flinke til å skape nye norske ord, går det motsatt vei i mote- og matbransjen.

«Språk om klær, sminke og til dels mat har fått mange lånord fra engelsk de siste årene. Nå har man mer eller mindre gått bort fra å snakke om sminke i enkelte miljøer. Det heter make up. Slik ser det også ut til å være innen matfeltet. Det blir litt 'finere' hvis du serverer bechamelsaus til middagen, og topping smaker kanskje enda søtere enn glasur», sier rådgiver Daniel Ims i Språkrådet.

Det er noen fellestrekk for hva som skal til for at ordene fornorskes eller blir adoptert som de er.

«Hvis et ord eller begrep konkurrerer med et engelsk ord, har det mye å si når det norske avløserordet blir lansert. Hvor velklingende det nye ordet er, om det er kort og fyndig, vil også spille inn», sier Ims.

Ord som beskriver en ny rett eller tilberedningsmåte som vi ikke har hatt tradisjon for i Norge, vil også gjerne bli stående.

«Dessuten glir internasjonale ord raskere inn i språket hvis det er et enkelt ord som er lett å uttale, som sushi. Enkeltretter som taco, pizza og pai ser det ut som om vi adopterer, også språklig.»

Jåleri. Harald Osa, profilert kokk og daglig leder for stiftelsen Norsk matkultur, er oppgitt over jålete menyer og et unorsk matspråk.

«Det hender ofte jeg lurer på hva som egentlig står på menyen i mange restauranter. De slår gjerne om seg med internasjonale ord, fagspråk og oppkonstruerte ord som ikke gir mening», sier han.

Han nevner ord som julienne (tynne grønnsaksstrimler) og braisert (grytekokt) som unødvendige internasjonale ord som brukes mye på menyer og i kokebøker. Han skjønner ikke hvorfor vi må jåle det sånn til når vi skal snakke om mat.

«Mange matfolk ser ut til å ha et behov for å gjøre seg litt finere enn de egentlig er. Det viktigste er at vi forteller hva vi serverer. Min erfaring er at det høres like fristende ut med en rett som er presentert på godt norsk, der opprinnelsesstedet gjerne er med i beskrivelsen.»

Han synes det er trist når turisthoteller serverer fjelltapas til spanske turister.

«De har ikke reist til Norge for å spise tapas. Og det de får på fjellstua, minner absolutt ikke om tapasen de er vant til. Kan vi ikke heller kalle det nevemat eller fjellmat?»

Publisert første gang i Aftenposten 11. mars 2012.