Eventyr for voksne. At eventyr har en magisk tiltrekningskraft på små hoder, er noe vi har visst lenge. Allerede fra tidlig alder blir barn fortryllet av historiene om Hans og Grete som blir tvunget til å ta livet av det som muligens er deres egen stemor og Rødhette som må reddes ut av ulvens mage. Det er imidlertid også ting som tyder på at disse historiene også har noe å fortelle voksne, noe vi kan se eksempler på i de mange eventyrene som dukker opp på lerretet for tiden. I vår hadde «Rødhette og varulven» («The Red Riding Hood») première på norske kinoer, og snart kommer også australske «Sleeping Beauty», samt «Snow White and the Huntsman» og «Hansel and Gretel: Witch Hunters».

Hva er det vi voksne ser i den lille piken med rød hette og de andre eventyrene? 

Ulven som skygge. I en artikkel i fagtidsskriftet Western Folklore, skriver Steven Jones at én av grunnene til at eventyr er vanskelige å analysere, er at det finnes så mange forskjellige versjoner av hvert enkelt eventyr, skapt og gjenskapt i ulike tidsperioder og med henblikk på forskjellige tilhørere, noe som betyr at eventyret som fortelles, også sier noe om tilhørerne.

I vår tid forholder vi oss særlig til versjonene som ble nedskrevet av brødrene Grimm og Charles Perrault, henholdsvis publisert i 1812–15 og i 1697. Perraults eventyr, som historisk sett er den mest solgte boken i Frankrike nest etter Bibelen, er preget av samtidens strenge krav til sannsynlighet og moral, og regnes som en forløper både til opplysningstiden og romantikken.

Noe lignende kan sies om brødrene Grimms utgivelse av folkeeventyr, selv om disse hadde mer respekt for det faktiske og historiske enn hva vi finner i Perraults kunstdiktning.

I motsetning til Perrault så brødrene Grimm på folkeeventyrene som del av en slags primitiv fantasi, en teori som ble videreutviklet av Carl Gustav Jung på 1900-tallet. Ifølge Jung utgjør eventyrene en del av vår kollektive hukommelse. De ivaretar en fellesmenneskelig arv av symboler, forestillinger og myter som hjelper oss å lage balanse mellom bevisste og ubevisste deler av sjelslivet.

I sin forskning fokuserer Jung særlig på de såkalte typene som har en tendens til å dukke opp i eventyr. I eventyret om Rødhette er det særlig den store, stygge ulven som spiller en rolle i den menneskelige psyke. Ulven er både en utvendig og en innvendig fare. Den representerer både en potensiell overgriper og den delen av psyken som omtales som Skyggen, det vil si de aspektene av et jeg som er destruktive for utviklingen av bevisstheten. Den viktigste lærdommen vi kan ta av arketypene som symboliserer Skyggen, er imidlertid at den ikke kan ignoreres. Da vil den vokse seg stor og stygg som et av norsk folketradisjons grusomme troll. Eventyret viser oss blant annet viktigheten av å konfrontere Skyggen og å lære noe av den erfaringen.

Ulven som overgriper. Dermed ser man at eventyr som henvender seg til barn, inneholder en slags symbolsk dynamikk som de små menneskene kan ta med seg og bruke konstruktivt. Hva så med eventyr-versjonene som er beregnet for voksne?

Bare siden 2000 er det kommet seks mer eller mindre kjente film- og TV-adaptasjoner av Rødhette, som «Hard Candy» (2005), «The Woodsman» (2004) og den prisbelønte TV-serien «Red Riding Trilogy» (2010). Det finnes også en god del krimbøker som lener seg tungt på fortellingen om Rødhette. Utgangspunktet til TV-serien «Red Riding Trilogy» er fire romaner av den britiske forfatteren David Peace («Red Riding Quartet», 1999-2002), og man ser også klare linjer til eventyret i Alice Sebolds bestselger «Alle mine kjære» («The Lovely Bones», 2002), hvor en ung pike tar en snarvei gjennom en kornåker og ender opp med å bli drept og partert av en nabo.

Det som er mest interessant med disse versjonene, er hvordan historien er blitt satt inn i en ramme hvor de konkrete sosiohistoriske elementene får større fokus enn de rent psykologiske. Kort sagt brukes Rødhette som en narrativ struktur for å fortelle foreldre hvor farlig det er å la barna ferdes fritt i verden.

Rødhette brukes som en narrativ struktur for å fortelle foreldre hvor farlig det er å la barna ferdes fritt i verden.

Eventyrskaperen. I studien «The Uses of Enchantment» (1975) sier Bruno Bettelheim at en slik konkretiserende versjon av fortellingen allerede kom i stand da Perrault omformet folkeeventyret til en skriftlig kunstfortelling.

Når Rødhette kler av seg og legger seg i sengen med ulven, skriver han, blir ingenting overlatt til fantasien. Dette ødelegger eventyret, fordi hele poenget med disse historiene er at de skal modnes sammen med barnet, slik at man forstår mer og mer av det etterhvert som man selv vokser. Slik blir historien noe man delvis er med på å skape selv.

I Perraults versjon av eventyret, sier Bettelheim, er det som han ser over hodet på barna og blunker til foreldrene. For mens det pedagogiske budskapet i hans fortelling er klinkende klart (snille jenter skal ikke høre på alle slags mennesker – om de gjør det, er det slett ikke overraskende at en ulv ender opp med å spise dem), er forgjengerne til den nedskrevne versjonen av eventyret langt mindre strømlinjeformet. Man har for eksempel den mytiske historien hvor Kronos spiser sine egne barn, for så å oppleve at de kommer ut igjen fra magen og lemper ham full av store steiner. I Fecunda ratis, en latinsk fortelling fra 1023, blir en liten pike funnet blant ulver, kun iført en rød hette som hun bruker for å dekke seg til. Tidligere franske versjoner av eventyret kan også berette at ulven får Rødhette til å drikke bestemorens blod og spise kroppen hennes. 

I disse fortellingene ligger det ingen klare pedagogiske, sosiohistoriske meldinger eller moralske pekefingre. De grunnleggende, symbolske strukturene er der, men hvordan de skal tolkes, overlates mye mer til de dypere strukturene i fantasien enn det man finner i moderne versjoner av eventyret.

Hvis Bettelheim synes at Perrault og brødrene Grimm går langt i å ødelegge eventyrets mytiske kraft, går nåtidens forfattere og filmmakere enda lenger. Filmer og TV-serier som «Hard Candy», «The Woodsman» og «Red Riding Trilogy» går rett inn i den populære child peril-sjangeren, hvor foreldre blir presentert med konkrete farer i en realistisk setting, hvor pedofile overgripere er ute etter å maltraktere barn. Dermed tar man også fra tilhøreren det aktive elementet hvor historien kan få en dynamisk betydning i eget liv.

Gode eventyr har et utall betydningsnivå, og bare den som lytter, kan finne frem til det som er meningsfylt på et gitt tidspunkt. I det ligger mytens kraft.