Reise gjennom eget liv. Hun er 88 år. Ser dårlig, men er ellers klar som dagen. Hun er tante. På besøk hos niesen som nettopp har kjøpt seg datamaskin - en lekker hvit Mac. «Er det dette som er Internett», spør hun forsiktig når niesen åpner maskinen, og søker etter Aage Samuelsen på YouTube. «Å, jeg skulle ønske jeg var yngre. Da hadde jeg begynt med dette.»

Den neste halvtimen får hun en reise gjennom sitt eget liv. Det er Ønskekonserten i levende live. Hun får musikk, bilder og liveopptak fra store deler av forrige århundre. Et overveldende gjensyn med artistene som betydde mest for henne: Aage Samuelsen, Vera Lynn, de svenske religiøse gitarkameratene fra 1960-tallet, Curt & Roland.

Hun sitter helt inntil skjermen. Lys i øynene. Øyeblikkelig koblet til et vell av minner og følelser.

Ubrukte ressurser. Det er på tide å tenke nøye gjennom hva nettsensasjonen YouTube kan brukes til - drøyt tre år etter lanseringen. Tjenesten har eksplodert i bruk, men assosieres fortsatt med unger som legger ut tullevideoer av seg selv. Ingenting kunne være mer feil.

YouTube er verdens største marked for deling av film. Legendariske opptak med Dean Martin, Louis Armstrong, Elvis, Marilyn Monroe - absolutt alle tenkelige film- og lydklipp ligger nå gratis tilgjengelig for alle med tilgang til nettet.

«Happy Birthday, Mr. President». De to minuttene fra 19. mai 1962, da en skinnende forelsket Monroe hvisket bursdagssangen for president John F. Kennedy, er nå et sekund unna. Det samme gjelder noen av de siste kjente opptakene av Billie Holiday, direkte fra studio, med Colman Hawkins, Gerry Mulligan, Stan Getz - et opptak så sterkt og nært at man kan kjenne den spesielle kjemien mellom Holiday og Hawkins.

Få det på! Alle som på noe vis interesserer seg for kvaliteten på landets syke- og aldershjem må våkne. De fleste hjem har allerede en aktivitetsleder. Det arrangeres musikkvelder, spillkvelder og hattefester, og hjemmene som ligger lengst fremme, har knyttet til seg en egen kunstterapeut eller musikkterapeut. YouTube er en gave til disse kveldene. Gamle opptak fra filmer, visesangere og popartister må passe perfekt inn i et miljø som ønsker å aktivisere beboerne, og koble dem til eget liv.

I praksis kan klippene fra YouTube vises via storskjerm der alle som ønsker det, kan se videoklipp. Beboerne kan komme med ønsker om hvilke artister og skuespillere de ønsker å se, og de som får flest stemmer, blir vist for alle. Det kan deles ut tekster til sangene som vises, det kan synges og danses. Opplevelsen kan også være individuell, med PC og høretelefoner. Da forstyrres ingen andre.

Vi skylder ganske enkelt våre foreldre og besteforeldre å vise dem hvilke kulturelle skatter som ligger rett foran dem. Landets aldershjem og pleiehjem har ganske enkelt ikke råd til å la denne gullgruven forbli ubrukt. Vi sitter med muligheten til å koble mennesker direkte til fortiden sin.

Boogie On. Når jeg blir gammel, la meg si sånn rundt 85 år, da håper jeg at pleieren på aldershjemmet er kreativ og omtenksom nok til å parkere meg foran YouTube, eller 2052-ekvivalenten, og kjøre Stevie Wonder.

«Boogie On Reggae Woman».

Da kommer nytelsessenteret i den gamle hjernen min til å lyse flammende rødt. Kanskje trenger jeg ikke medikamentene mine det døgnet.

Kanskje klarer jeg til og med å danse litt.

Denne kommentarartikkelen sto første gang på trykk i Aftenposten 21. august 2008.